Facebookfeeden min i perspektiv

Av og til er det greit å få perspektiv på ting. Jeg har vært avlogget noen dager. Tidvis helt uten dekning på mobil og nett. Du blir fort vant til det, og det går helt fint. Du opplever faktisk en verden tettere på deg selv. Et ganske interessant eksperiment, skal jeg si. Men det mest interessante er når du logger på igjen. Hva er fokuset der ute?

båtJeg har vært til Shetland med båt. Hva var det, halvannen meter høye bølger? Ingenting, skulle man tro, når man hører tallet. Men heiande hvor det rullet. Det singlet i glass og møbler flyttet på seg. Ting du ikke ante at ikke var skrudd fast. Kjøleskap og dusj. Alle elementene på komfyren for veggimellom så vi ikke fikk laget mat før vi kom frem, tredve timer etter avgang. Eller, jo, noen hadde med seg pølser, så vi fikk laget hotdog i kokt vann i vasken. Du aner ikke hva man får til når man bare vil. Tenk, dette her gjorde massevis av folk under krigen. Rett vest i allslags vær. Hengende over ripen og grønn i trynet, fordi de måtte. Vi klarte det med humøret i behold, såvidt jeg husker. Man glemmer fort det negative. Shetland er vakker. Så mye urørt natur. Eller, urørt og urørt. Mektig rørt av vind og hav. Og dermed plast. Selvsagt. Vi traff nesten bare nordmenn i båt der borte. Skikkelige tøffinger med seil og greier. Utendørs på åpent hav, i fornuftige klær i ull. Mens jeg hadde nå mine blondesko og blomstrete bukser. Vel, jeg så stort sett ut som et takras, jeg også, men likevel. Når vind, salt hav og sand fikk skure innover ryggen min var det ikke fritt for at jeg måtte le litt. Naturen er så nær i all sin brutalitet, når du bare tør å kjenne på den.

Perspektiv. Hva er viktig her i livet? Å overleve. Å klare oss. Å møte nye mennesker og å hjelpe hverandre. Å se. Å ta inn over seg alt det vakre. Verden er svær, vakker og skummel, og gir næring til de store følelsene. Skrekk, frykt, glede, kjærlighet, rungende latter og utslitt til sengs sånn omsider. Det er livet, det.

husSå våknet jeg en morgen med mobildekning. Jeg kan angre eller la det være, men uansett. Der, på denne kilden til allmenn informasjon som heter Facebook,  var det bare én ting (foruten mine egne bilder fra turen).  Sylvi Listhaug. Hjertet mitt sank som en stein etter hvert som jeg skrollet nedover. Er det virkelig sant at hun får ta SÅ stor plass i våre liv? Seriøst, jeg tror ikke jeg orket å lese en eneste artikkel. Heldigvis var nettet skralt, så jeg fikk bare observert. Og tilbake til livet, til opplevelser og perspektiv.

Langt i nord på Shetland bor det nesten ingen. Ingen mobildekning, selvsagt. Et kunstnerpar har slått seg ned og åpnet galleri. Hotellet som ikke åpner før klokken elleve. Politistasjonen som er nedlagt fordi det ikke skjer noe kriminelt – ever – selv om de har laget krimserie der henne. Politiet i Scalloway og Lerwick står visst konsekvent på havnen og sjekker hver innkommer for smuglervarer. Det er ikke annet å gjøre, så de er grundige. Bare ikke prøv deg. Her har bodd folk i mange tusen år. Du skal bare se de fine ruinene. De bygget solid den gangen. Skikkelig bra isolasjon for vinden.

svinDet er så høye bølger over Nordsjøen at Gamle Havstein må vente med hjemturen. Det kan ikke jeg. Jeg tar fly hjem i noen små, humpete Loganair- og Widerøe-fly. Det første gjorde meg faktisk kvalm, utrolig nok. Ikke antydning til sjøsyke i norsjøbølger, men humpingen i et lokalfly til Aberdeen tålte jeg dårligere. Men mest er jeg bare lykkelig. Fy søren, hvor mye jeg får oppleve. Denne umåtelig spennende planeten og de forunderlige menneskene i den. Vi traff til og med en fyr fra Tasmania som hadde slått seg ned på en knøttagård i Burra, avlet emu og kenguru og pungrotte, drev med geit og gris og greier. Brygget øl og cider og laget bar hvor han ikke kunne ta betalt, men aksepterte donasjoner. Altså, hva driver vi med her hjemme, i våre ni-til-fire-jobber, kjørende til og fra jobb og barnehage og aktiviteter og klager på bompenger og stress og skjemavelde. Det er faktisk ikke nødvendig. Det finnes andre måter å leve!

Så da våknet jeg i min egen seng i dag morges, full flombelysning inn vinduet. Ut og handle grovbrød og festspill snart i gang. Okei, det er ikke mye ni-til-fire her, heller, egentlig. Ikke for meg i mai, i hvert fall. Men altså. Nettet. Facebook. Det som jeg stadig oftere føler jeg bør holde meg unna. Hele feeden var full i jævler i dag. Jeg ser poenget, skjønner at det er viktig for folk å reagere, men saken er at hver eneste «jævel» på nettet i dag, er en bidragsyter til en stadig økende negativitet i debattklimaet. Jo flere «jævler» man ser på en dag, jo dårligere blir man.

jarlshofVerden er full av opplevelser. Av verdier. Av synsinntrykk. Av historie. Av liv. Av muligheter. Men i min facebookfeed ser det ut som om alt som er viktig her i verden er Fremskrittspartiet. I min verden er de forferdelig uviktig.  Jeg skulle ønske de ble tiet i hjel heller enn løftet frem på en bølge av motreaksjon. Jeg skulle ønske at vi faktisk snakket om hva vi ønsket at verden vår skal være, i stedet for å fortelle hvor livsfarlige de politikerne vi har er. De er ikke det. Verden har vart i mangfoldige tusener av år, og sivilisasjoner har kommet og gått. Vår ser ut til å gå av hengslene og inn i et fokus som neppe er særlig oppbyggelig. Vi må begynne å kjempe FOR noe, heller enn mot. Du vet, den historien som stadig popper opp i samme feed, om han som forteller sitt barnebarn om den gode og den stygge på skulderen, den om at vinneren er den du fôrer. Nå føler jeg at folk fôrer og fôrer på Fremskrittspartiet, mens verden har så mye bedre ting å rette fokus mot. Jo mer vi gir dem oppmerksomhet, jo mer oppmerksomhet får de – også av mediene – og jo surere blir vi. Mediene leter etter noe nytt vi kan bli sutrete rasende engasjert av, og sånn har vi det gående.

Nei, takke meg til litt rulling i Nordsjøen, rustmaling i håret og saltsand til beinet. Det er sånn det er å leve. Hva andre driver og sier om en, er da langt mindre viktig. Altså, ord er viktig, hva man sier og hvordan er viktig, men man skal vite at man forsterker det når man sprer det videre.

Nå skal jeg ut av Shetland-boblen og inn i festspillboblen og la politikk fortsatt være politikk. Bortsett fra at jeg faktisk har meldt meg på Hele Norge Snakker. For å snakke politikk på en sivilisert måte med en meningsmotstander. For at politikk skal være politikk og ikke bare polarisert og unyansert dritt. For jævel er dritt samme hvem som sier det. Og nå har jeg sagt det selv. Bare med sykt mange flere ord enn alle dere andre 😀

Ha en god mai. Det er årets fineste måned.

flystripe

Vi kjørte over rullebanen med bil for å komme til flyplassen. Rødt lys om det kommer fly.

Reklamer

Norges svar på Pussy Riot?

blackbox

Bilde lånt fra åpen sak i VG

Kunst skal provosere. I alle fall iblant. Tidvis provoserer kunst så det faktisk runger langt utforbi det publikum det først var ment å treffe. Kunst som provoserer i sin samtid huskes gjerne lenge etter at den er relevant, fordi den sier så mye om tiden den ble laget i.

Ikke minst: Kunst som blir kneblet, blir lagt merke til. Black Box Teater, som nå er siktet for å ha krenket privatlivets fred, har fått veldig mye mer oppmerksomhet enn det ville dersom det kun spilte for fulle hus på små scener. Sosiale medier renner over av sterke meninger for og imot, helst av folk som ikke har sett stykket. «Filming av huset er da klart krenkende». Eller: «Siktelsen er en kraftig knebling av ytringsfriheten, på linje med diktaturer og tider vi ikke ønsker å assosiere oss med». Det er lenge siden vi har hørt en så opphetet kunstdebatt i Norge. At Kode, selve kjernen i Bergens gallerivirksomhet, må stenge på ukedager, rekker en kort diskusjon i Bergens Tidende. En liten teatergruppe på Østlandet som spiller på knøttsmå scener blir kommentert av Amnesty og av Statsministeren.  Det er da jeg begynner å tenke på Pussy Riot. Et lite knippe jenter klarer å provosere så grenseløst med små virkemidler. Det var ikke egentlig musikken til Pussy Riot som gjorde dem berømte. Ikke egentlig tekstene, heller. Det var oppmerksomheten. Reaksjonene. Da de ble dømt til fengsel, kom saken opp i den europeiske menneskerettsdomstolen, og straffen ble fordømt av Amnesty International. En mengde berømte artister kom med støtteerklæringer og en verden fulgte med. Det er ikke ofte et lite pønkeband klarer å oppnå sånn oppmerksomhet. Men nå ser det nesten ut til at vi har fått vår egen Pussy Riot i teaterform.

Kunst skal provosere. Det er det det er ment for. Det skal vekke følelser og få deg til å reflektere. Et godt teaterstykke bør vare lenger enn forestillingen. Men prøver du å hindre det, er du ikke sikret at det stoppes for godt. Jeg var på operaoppsetningen Werther i går. Om en forelsket mann som tar sitt eget liv siden hans kjærlighet er gift med en annen. Da den var ferdig, ble den nektet satt opp, fordi den omhandlet selvmord. Det forhindret ikke at den ble satt opp andre steder og utallige ganger i ettertid. Vi har hatt mange tabuer som er tatt opp av kunstnere, og som dermed har flyttet noen grenser. Mange har følt seg krenket av blasfemi, homofili og kvinnefrigjøring. Nora i Et Dukkehjem var jo en skandale i sin tid. I dag er hun en helt. Frank Zappas Bobby Brown ble forbudt i USA, og dermed vilt populær i resten av Vesten. Frankie Goes to Hollywoods Relax ble forbudt av the BBC, og ble dermed kjempepopulær. I Norge ble Monty Pythons Life of Brian stoppet av Statens Filmkontroll fordi de mente at den ville stride mot blasfemiparagrafen. Det sier litt at den i Sverige øyeblikkelig ble markedsført som «filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge». Det var ikke slik at vi ikke fikk sett filmen, selv om den var forbudt. Den ble elsket av sitt publikum av alle tenkelige grunner.

Felles for alle disse kunstuttrykkene er at noen følte seg krenket og dermed forbød den, mens ettertiden eller samtiden viser de forbudskåte fingeren så det suser. Kunsten vinner. Hvis den i tillegg er god, varer den lenge etter sensuren.

Vi kan godt være litt sjokkerte over det som nå skjer. Å politianmelde en teatertrupp er å gå veldig langt. Dersom de skulle bli dømt, er det ikke usannsynlig at vi får oppmerksomhet utenfor landegrensene. Vårt image som vokter av ytringsfrihet og menneskerettigheter slår sprekker når våre styresmakter hindrer våre egne kunstnere å uttrykke seg fritt. Er det verd det? Det skulle ikke forundre meg om kunstnerne synes det, når de får det litt på avstand og blir invitert til å sette opp stykket sitt på teaterfestivaler rundtom i verden.  Det er jo virkelig DA kunst virker. Er stykket godt nok, kan det tilpasses liknende samfunn som vårt. Og bilde av politikeres hus finnes fortsatt på Google maps. Der hvor Google ikke er forbudt, i alle fall.

Forsøk på å kneble ytringsfriheten vil i beste fall virke mot sin hensikt. Jeg ble i alle fall nysgjerrig på å se hele stykket så jeg får vurdere det selv. Jeg er sikkert ikke alene. Kanskje billettinntektene alene kan gjøre at de ikke trenger den støtten FrP ønsker å frata dem. I denne saken kan du kanskje si at de tar med den ene hånden og gir med den andre.

 

 

«Du får 100 millioner. Hva gjør du?»

treSpørsmålet kom som en invitasjon til diskusjon i en gründergruppe på Facebook. Du får hundre millioner. Hva gjør du med pengene? Sjelden har jeg fått et mer frigjørende spørsmål. Hundre millioner er faktisk så mye at det ikke handler om penger i det hele tatt, men om hva du ville gjort dersom du fikk helt frie tøyler og penger ikke var en hindring. Det sier jo litt, da, at penger først og fremst er et hinder. Mangler du penger, får du ikke gjort det du vil. Men tanken om å ha så mye at du kan gjøre hva du vil, den er besnærende. Hva ville du ha gjort?

Spørsmålet burde bli stilt oftere, til flere. Jeg tror at mange gode ideer kunne blitt lansert. Noen av dem gjennomførbare, andre ikke. Mange ville sagt mye om hva vi mangler i samfunnet vårt. Hvilke problemer vi gjerne ville fått bukt med. Hvilke opplevelser vi gjerne ville delt med andre. Hva ville gjort samfunnet vårt bedre? Det betyr: Hvis du hadde hatt makt, hva ville du ha gjort? Penger er nemlig makt. Hva ville folk flest brukt den makten til dersom de plutselig fikk den?

Jeg vet akkurat hva jeg ville gjort. Jeg ville kjøpt en bygård. Der ville jeg bygget noen steindyre leiligheter på toppen, som skulle finansiere leien i forretningslokalene på bakkenivå. Innholdet der skulle håndplukkes. Bergen trenger nisjebutikker, men behovet er ikke stort nok til at det går rundt med den husleien de fleste huseiere opererer med. Men med latterlig lav husleie hadde vi oppnådd et areal med spennende handel. Innforbi måtte der være kafé(er) og scene, så vi kunne få til kulturaktiviteter til glede for både de som driver med kultur i Bergen, og det er ikke få! og til et publikum som kanskje ikke føler for å gå alene i Grieghallen eller på Østre. Litt lavere terskel, altså. Og så skulle det være latterlig rimelige lokaler til folk som ønsker å prøve å starte sin egen virksomhet, som kanskje ikke kan jobbe med det hele tiden, som kanskje trenger å prøve seg frem med et nettverk av likesinnede rundt seg. Og så skulle jeg selvsagt hatt mitt eget Impulssenter der. Hovedgeskjeftigelsen min er jo å veilede mennesker som er utbrent, sykmeldt, desillusjonert fordi arbeidsplassen deres ikke fungerer slik at de føler de får gjort en god nok jobb. Det er klart at jeg måtte fortsette med det, akkurat der, der hvor nettopp disse menneskene kan få prøve ut sine ønsker om å prøve selv. Tenk så vidunderlig, et sted hvor mennesker blir oppmuntret og inspirert til å gi et tilbud til mennesker som absolutt trenger akkurat dette, uten at de trenger å bruke all sin kapasitet til å administrere det. Utbrent? Jobb 20% med det du liker aller best og del lokalene med noen andre som selvsagt vet nøyaktig hvor er skal gå for å finne åpne samarbeidspartnere. Tenk så mange spennende mennesker vi hadde møtt og hvor mange spennende ideer som hadde sett dagens lys! Det er jo helse i hver tanke. Med dette har vi løst en hel røys med samfunnsutfordringer på én gang. Jeg gleder meg som en hund.

Jeg tror ikke jeg får hundre millioner noen gang. Men drømmen min er ikke fiksjon. Drømmen min er oppstått av årevis av erfaring med karriereveiledning for sykmeldte, arbeidsledige, utbrente, ressurssterke, pengesvake mennesker som bærer på drømmer, langt der inne et sted. Jeg vet at der finnes massevis av drømmer som faktisk er ganske sammenfallende. Derfor tenker jeg at drømmer må luftes av og til. Tenk om drømmer fikk sjansen til å møtes! Tenk om de fikk utvikle seg i et fellesskap, hvor drømmen var fokus, og ikke pengene? Tenk å få være kreativ og nyskapende uten å måtte være begrenset av penger som ikke er der? Det hadde vært noe, det! Det hadde vært verd mye mer enn hundre millioner penger.

Penger er bare penger. Men tenk om en hadde så mye at det ikke hadde noen som helst betydning. De færreste opplever det. Men et tankeeksperiment er det verd. Hva ville du gjort dersom noen serverte deg hundre millioner? Hva stort kunne du funnet på?

 

 

Media skal grave, men hvor dypt?

Jølster

Fra Jølster, hvor de driver med veiutbygging for tiden

Man blir selvsagt ikke politisk aktiv fordi det er behagelig. Man engasjerer seg fordi man har noe på hjertet og ønsker å gjøre noe for samfunnet vi lever i. Det har sikkert aldri vært enkelt. Men det burde kanskje, om så bare for å styrke demokratiet litt, være litt mindre ubehagelig? Sånn at også oss litt sartere sjeler kan orke å bidra? Ikke at jeg er så veldig sart, men skal man orke å stå frem som politisk interessert i våre dager, må man ha så hard hud at man klarer å ikke bry seg. Jeg er usikker på om det er sånne politikere jeg vil ha. Politikere MÅ bry seg. Det er faktisk hele poenget med dem.

For tiden er det ikke særlig behagelig å være Venstre-medlem. Gudene skal vite at det sikkert ikke er gøy å være Krf- eller Frp-medlem, heller, eller noe annet for den saks skyld, men det er ikke så lett å se for en utenforstående. Du tror sikkert du vet hvorfor, siden du leser media. Men nei. Det er ikke derfor.

Jeg er ikke frustrert over ledelsen i partiet. Jeg er ikke frustrert over kampen innad. Men siden jeg faktisk ikke har fått med meg kampen i det hele tatt, er jeg mest frustrert over at det er DEN media fokuserer på. Dette er ikke politikk. Dette gjør ikke noe som helst positivt for landet. Eller regionen eller byen. Dette er bare edder og galle som faktisk skader landets evne til å gå i en positiv retning.

Det finnes en side for venstremedlemmer på Facebook. Der har det foregått en spørrerunde en stund som går på om «har du også blitt oppringt av NRK (eller andre) for å uttale deg negativt om ledelsen i partiet?» Ja, ja, og ja, langt nedover i systemet. De fleste sier at nei, ledelsen har full tillit og vi har fått gjennomslag for mye som vi har kjempet for. Gjerne etterfulgt av eksempler. Men på forsiden troner KUN de som etter mye graving har sagt seg villig til å lire av seg sin frustrasjon. Selvsagt finnes frustrasjon, og selvsagt skal de også bli hørt, men nå er det slik at media KUN leter etter disse.

Dette er et demokratisk problem av flere enn én grunn.  I mine øyne er det som skjer at vår fjerde statsmakt gjør en slik skeivprioritering at det ikke bare grenser til løgn. Dermed mister jeg tillit til den viktigste kilden til informasjon som jeg har. NRK, for pokker! Jeg ville betalt min lisens med glede dersom jeg visste at de var til å stole på. Men nei.

De skaper agendaen. De har et ansvar.

Da jeg ble medlem i Venstre, var det for å kjempe for sosialt entreprenørskap (noen må få lov å redde verden), for individet fremfor systemet (Jeg klarer ikke å innfinne meg med at vi har tapere, bare for at noen ikke klarer å passe inn i boksen), for en glimrende skole for alle, og om ikke, flere skoler som kan fange alle barn, (Her er jeg ikke enig med noen partier. Men derfor sosialt entreprenørskap), for miljøet (for hvorfor skal vi ha politikk hvis vi ikke har en beboelig verden?), for flyktninger (og dette skaper seriøst store problemer for meg, i og med at begge sider av det politiske vannskillet er i overkant uempatiske), for kulturen (Det ER jo livet. Uten kultur, ingen mening. Både som aktiv og publikummer – vi trenger kultur på alle nivåer for å holde ut tilværelsen. Eller sagt på en annen måte: for å være lykkelig).

Kort sagt: Politikk er viktig for meg. Fundamentalt. Så jeg gremmes, jeg virkelig lider, av den vinklingen vi får presentert i media. De fremstiller det, og jeg hører gjenklangen i «folket», som om politikere er en elite som kun vil mele sin egen kake på bekostning av folket. Jeg nekter å akseptere denne virkelighetsoppfatningen.

En politiker som ønsker å reduserer global oppvarming, gjør det ikke bare for seg selv. En bedre skole er heller ikke kun til eget beste. Sørge for at mennesker som skaper sine egne arbeidsplasser får bedre kår. Det er ikke umulig at den politikeren som kjemper hardest for en sak, selv har interesser der, men det er jo en dyd av nødvendighet. Det er til alles beste at de som kjemper, vet hva de snakker om. Vet hvor skoen trykker.

Politikere kan ikke vinne. De skal være perfekte, de skal tåle å henges ut når de ikke er det. Men hvis de er perfekte, får de pepper fordi de ikke har kontakt med virkeligheten til «folk flest». Dette er absurde krav som skaper misnøye i samfunnet. Det gjør at «folk flest» ikke klarer å se for seg at de faktisk kunne hatt politisk makt.

Det er ikke så vanskelig å bli politisk aktiv. Men det er vanskelig å være det. Du blir tillagt meninger du ikke har, og definitivt motiver du ikke har. Jeg skulle ønske at alle som var politisk engasjert (det gjelder deg, ja, som sitter foran TV og raser mot debattantene) kunne finne seg det partiet de var mest enig med, og prøve å sette seg inn i hvordan faktisk påvirke. Jeg tror det er sunnere å føle at en faktisk når frem, enn å bare sitte foran TV eller pc eller kollegaen og irritere deg grønn over hvor ille det står til i landet vårt.

For det gjør det faktisk ikke. Det står ganske bra til. På min ferd fra Jølster kunne jeg ved flere anledninger fotografere fantastisk landskap fordi vi måtte stoppe for veiarbeid. (1, Vakkert land, 2) det bygges veier, 3) evne til å faktisk få med meg at vi har det sykt fint, 4) Jeg hadde noen å sitte på med, 5) det var et positivt og optimistisk politisk møte).

Det som sto å lese i lokalavisen, jeg husker ikke hvilken, var at det var depresjon og irritasjon i Vestland Venstre. Jeg husker begge setningene fra talerstolen. Jeg har glemt irritasjonen, men depresjonen gikk på at «man kan bli deprimert av å se på meningsmålingene, men la oss se fremover». Det heter forsiktig optimisme, ikke depresjon. Det er noe ganske annet.

Media: Dere bør lære dere at dere skriver saker som folk kjenner fra før. Selv om dere appellerer til noens skadefryd, gjør dere dere selv en bjørnetjeneste. Dere undergraver deres egen troverdighet. Selv om det er artig lesning og morsomt TV for noen, er det bare dårlig moral for de som blir løyet om. Vi må ut av denne dårlige spiralen hvor media og politikere mister troverdighet. Vi trenger begge deler! Og vi trenger faktisk tillit. Av mange grunner. Folket har det faktisk bedre hvis vi kan stole på at de som styrer for oss vil oss vel, og at media gjør jobben sin, nemlig bidrar til riktig og balansert informasjon. Det er nemlig slik vi alle kan bli bevisste aktører i vårt eget samfunn.

 

 

 

 

Når makten er de dumme

I gamle dager var makten ofte de med mest utdannelse. De som visste best, og som man måtte stole på at gjorde de beste valgene for oss. Den tiden er forbi. Dette fikk jeg en drivende god illustrasjon på i går, på et møte i Kaigaten.

Det er ikke første gangen, og ei heller den siste. Men jeg skal bruke gårsdagens opplevelse til å illustrere en avmakt som oppstår når makten faktisk beviselig ikke foretar de gode valgene for oss, og heller ikke hører på fornuft. Den avmakt man opplever når makten lyger og later som de har kontroll. Den avmakt man føler når man avslører skuespillet. Hvor dumme tror de at vi er? Eller vet de ikke bedre?

Makten her heter Bybanen. Det spiller ingen rolle om bybanen er en positiv eller negativ greie for innbyggerne i byen. Bybanen er makt, og makten driver ap med oss. Det er ikke noe sjakktrekk hvis meningen er å få oppslutning om dette miljøvennlige tiltaket. Det hjelper ikke om det redder det atmosfæriske miljøet hvis det knuser det sosiale. Om folk kommer lettere frem, dersom tilliten til de som bestemmer forvitrer.

Vi fikk et brev på epost med en invitasjon til et informasjonsmøte om den nye informasjonen som var kommet – om rasfare i Fløen og tiltakene som nå skal gjøres. For de uinnvidde: Rasfaren er ingen ny informasjon.

Rasfaren, for de uinnvidde, var altså hovedargumentet til Fløen-beboerne da de protesterte mot at bybanen skulle gå akkurat der. Jeg har ikke tall på antall avisinnlegg det har vært om saken, og hvor mange møter og diskusjoner i bak-kanaler det har vært for å få belyst nettopp denne rasfaren. Til absolutt ingen nytte. Bybanetraseen ble vedtatt, under forutsetning av at rasfaren var godt nok belyst, og det påstås nå at den var, sett i forhold til hvor langt de var kommet i utredningen.

Nå må jeg puste litt. På dette møtet i Kaigaten fikk naboene en unnskyldning av plansjefen. Jeg henter det fra BT, da jeg ikke noterte ordrett: » Vi inkluderte ikke denne skråningen i reguleringsplanen for Bybanen. Det burde vi ha gjort, og det vil jeg si beklager for.» De inkluderte ikke skråningen når de skulle vurdere rasfare. Sweco, som har fått full tillit fra politikerne i denne saken, har ikke vurdert rasfaren i skråningen. De vurderte rasfaren på flatmark. Det minner meg stygt om fylliken som lette etter nøkkelen under lyktestolpen, selv om han hadde mistet den et helt annet sted. Selvsagt finner man ikke rasfaren der hvor rasfaren ikke er! Jeg sliter med å forstå hvordan det er mulig å si sånt foran oppegående mennesker. Her satt mennesker med bøtter av kompetanse  innen allslags relevante fag og lyttet, kommenterte og protesterte, som sist.

Saken er at de mistet tillit i forrige runde, da de nektet for at det var noen rasfare. Naboene har alltid visst om rasfaren. Den er årsaken til at ikke motorvei ble bygget på oppsiden. Den er årsaken til at beplantningen er som den er. Den er årsaken til at husene står på påler. Det finnes tilgjengelig kunnskap om rasfaren som Sweco på ingen måte burde oversett. Men de sjekket ikke der hvor faren lå, for da kunne de risikert at bybanesporet ikke ble lagt der. Det ville jo vært problematisk. Bybane fremfor trygghet er én ting. De kan jo alltids sikre. (Det blir bare vanvittig mye dyrere og mer arbeidskrevende og mer plagsomt for naboene over lengre tid). Men at Bybanen kommer fremfor tilliten til de som skal bestemme over oss, er verre.  Det finnes ingen grunn til å stole på at de vet hva de gjør. Når denne etaten går ut og påstår at det ikke er skredfare, til tross for kompetente protester fra mange av dem som vil lide under dette, sier de samtidig enten at de nedvurderer intelligensen til samtlige meningsmotstandere, eller så er de så uintelligente selv. Jeg vet ikke hva som er verst, for utfallet blir jo det samme. Fakta er ikke fakta før fagetaten har bestemt det. Og fagetaten bestemmer det ikke før det er for sent å snu.

Men om bybanetoget har gått, så er der tog som bør stoppe opp og ta seg en runde. Vi kan ikke ha fagetater som folk ikke stoler på. Vi må føle at vi er i trygge hender, og at de som bestemmer vet mer enn oss. I denne saken har de motbevist det. Det er ikke første gangen så har skjedd. Men jeg tror vi må få en holdning, spesielt blant makten, at folk er intelligente og til dels svært høyt utdannede. Det er ikke bare pinlig når publikum vet bedre enn hovedtalerne. Det er skremmende. Makt er makt. Det er den som styrer. Vi bør kunne forlange et visst nivå av intelligens der også, og en skikkelig respekt for vår.

Nynorsk eller bokmål i Bergen?

Hallaien, folkens. Jeg tenkte jeg skulle ta opp det brennhete temaet «Språket vårt».

Språkdiskusjonen som dukket opp i forbindelse med Skyss sin trolig helt greie vurdering om å holde seg til ett målføre ble jo ikke akkurat sindig. Wonder why. Jeg hørte noen si at det var en måte å hindre anglifiseringen av språket vårt, og at nynorsk er mye bedre enn det danske bokmålet. Noen kom trekkende med Spynors Mordliste og andre mente at de stakkars bergenserne måtte da forstå litt nynorsk, ellers kom de seg knapt opp til Haukeland for medisinsk hjelp. Trøste og bære. Gjett hvem som sa hva og hvilket «lag» de var på. Begge sider sto for en språkkamp vi har hatt ca så lenge jeg kan huske. Slike kamper har aldri ført til noen forsoning, i alle fall. Her er det oss mot dem, grautmålinger mot bytullinger. Nynorsk mot bokmål.

risiko.jpg

Da jeg så første oppslaget om at Bybanen hadde, hurra, hurra, bestemt at de skulle bruke nynorsk som eneste målføre i Bergen, ble jeg sur. Man kan spørre seg hvorfor. Jeg er omgitt av nynorsk, merker aldri om jeg leser nynorsk eller bokmål (eller engelsk, for den del), så hvorfor skulle jeg bli sur? Det var ikke fordi Skyss skulle bruke nynorsk, i alle fall. Jeg bruker knapt Skyss (man har da føtter, og bor man i by, kan man klare seg langt og lenge med dem). Og som sagt, jeg ville ikke merket om plakatene sto på nynorsk.

Forklaringen datt nettopp ned foran meg. Men først litt om min reaksjon. Jeg følte nemlig at disse nynorsktilhengerne som jublet så godt over seieren liksom hadde kommet hjem til meg, sagt at de ikke var helt fortrolig med innredningen, så de skiftet ut noen bilder og gardiner og sånt. Det er ikke noe galt med andres smak, men det er noe med at ett sted må jeg jo få være meg. Det bør faktisk være hjemme. Bergen er hjemmet mitt. Nynorsk er vakkert og fint og flott og snakkes over alt, men det er noe med det seiersflagget de vaiet over å ha fått innført enda litt mer av et ikke-bergensk språk i Bergen. På Bybanen. Altså ikke fylket. Det heter ikke fylkesbanen. BYbanen. Ikke Bybana, heller.

Dette  dreier seg ikke om for og imot nynorsk for min del. Det har med identitet og byen min å gjøre. Noen argumenterer med at bergensk er mer nynorsk enn bokmål. Vi sier eg og meg og ikkje (vel, det er egentlig akkurat like bergensk å si jeg og meg og ikke). Men nei, det er ikke det. En av grunnene til at nynorsk er vanskeligere for bergensere enn en del andre, er grammatikken. Vi har kun to kjønn. Dermed blir det tredje en saus av noe griseri i skolestil, og mange hater nynorsk som pesten. Men igjen. Jeg tror ikke det er så mye der det ligger. Joda, at mange slet på skolen har nok en del å si for hatet, men det er ikke DET.

I sommer har BT virkelig vist hva som er greien.

Språk er sterke saker. (Det forbløffet meg ganske mye at nynorskfolket ikke forsto den siden av saken. Vet ikke DE at språk er følelser?). Men en skikkelig bergenser sitter ikke og insisterer på korrekt bruk av bokmål. Det er ikke DET som er bergensk identitet. Vi har vårt eget språk, vi! Nå har BT kåret det mest bergenske ordet, etter at mange har deltatt ivrig i konkurransen. Det har fenget! I dag sto der en god bergensk artikkel på trykk.  Disse sakene viser i klartekst hvor viktig språket er i Bergen, og at det ikke dreier seg om en drakamp mellom bokmål og nynorsk.

Når jeg underviser fremmedspråklige i norsk, må jeg ha minst en ekstra time med bergensutrykk. Når jeg sier «Beklager at jeg kom ani boken din» kan de ikke slå det opp engang. (Bokmålsordboka: Vi har dessverre ingen informasjon om ordet ‘ani’ i bokmålsdatabasen.» – Ikke nynorskordboken, heller.) Spør jeg «Har dokkar sotte på med hverandre?» skjønner de ingenting før jeg har repetert det noen ganger. Språket mitt er krydret av ord som ikke er å finne i de to ordbøkene. Jeg ser ikke helt poenget med å moderere meg, heller, for idet de går ut den døren, er det mitt språk de hører. I jobben merker jeg hvor mye bergensk jeg faktisk snakker. Det er ikke lite.

Nordmenn er gode på dette med dialekt. Dritgode, faktisk. Overalt hvor vi kommer i landet, blir vi ønsket velkommen med noen gode lokale gloser. (Hørte forresten en stavangerfyr som skrøt over at «I Stavanger, der seie vi Daier», som om det var spesielt for dem.) Ka farsken, Dækarten, Hallaien! Gæle og fule. Overalt har folk sine ord som viser identitet. Når vi kommer dinglende med et lystig «hallaien!» vet alle hvor vi er fra. Det er faktisk et sosialt lim som vi er mektig stolte av.

Det er det som er problemet når man kommer deisende med at (- okei, det er sikkert desken til BT sin feil, men likavel -) nynorsk skal innføres som eneste mål på bybanen. («Me ankomme no Sollia, det var Sollia» «No e da nett før me tar ein stopp på Bryggjo») Altså, en sånn tittel kan skremme fanden på flatmark.

Hele debatten kom veldig skeivt ut. Det var som om noen hadde tenkt å ta språket fra oss, og nekte for at Bergen er bebodd av bergensere og at språket vårt er bergensk. Det var som om de kom hjem til oss og sa at den fargen var ikke så fin; jeg maler over, jeg. Det var som om de dret i oss, i vår kultur og historie. Det ligger i navnet at Bergen er bergensk og det e vi døtte meg stolt av.

Det var der det hele gikk feil.

At Skyss har nynorsk som arbeidsspråk og at plakatene bruker nynorske endelser er verken nytt eller farlig. De har nylig hatt en jysla god kampanje med seteslusker og brøytebøller, alle med nynorsk grammatikk, og faktisk med gode tilbakemeldinger. Så hadde de bare holdt snasken om det og fortsatt som før, hadde det neppe blitt diskusjon.

Men det var sikkert nyttig. For jammen ble vi minnet om språkets sprengkraft. Det er egentlig dødskult. For det sier noe om oss nordmenn. Der hvor andre har et standardspråk, som deler folk inn i høykultur og lavkultur, har vi to språk som egentlig ikke nødvendigvis sier så mye om oss. Det er dialekten din som teller. Den forteller hvor du har hjertet ditt. Og her hos oss under bøtteregnet, kor stolte fjelle kranser om vår by, kor Brann alltid e best og bybanen kan holde seg langtho’n unna Bryggen, kan vi egentlig bli litt månebedotten over engasjementet. Det kan være at bergensere ikke egentlig e nokke for seg, men vi liker å tro det. Identitet ligger i å skille seg ut, og det gjør vi med språket. Der ligger identiteten. Det er her hjertet ligger. Kødder du med språket vårt… – det gjør du bare ikke. Da får du så det synger.

Men når vi diskuterer som om dette er en diskusjon om nynorsk versus bokmål, vil ingen av partene treffe. Det er nynorsk mot bergensk. Det er her striden har ligget i alle år. Her har vært striler til alle tider. Vi har vært tjommier, rivaler og ganske ufyselige mot hverandre. Men det var aldri tvil om hvem som var hvem og hvor de snakket hva. Det er det vi er redd at de føkker med nå.

Språket vårt kommer fra gammelnorsk, dansk, fransk, nederlandsk og tysk, og mere til. Mange ord fra strilelandet er kommet inn i bergensk og mange bergensord har vandret ut på landet. Vi bader i nyord fra engelsk og asiatisk. Det er det levende språks natur. Men det viktigste er at det ikke er påtvunget. Språk utvikler seg som folk vil. Det er det mest demokratiske vi har. Derfor blir vi litt eitrande gale når forståsegpåere skal blande seg inn.

Jeg mener, språket er vårt eget spill. Endre spillereglene, og vi beliter oss ikke.

I stedet for å si at nynorsken skal overta byen, si bare at Skyss vil fortsette å bruke nynorsk i alle sine fremkomstmidler. Ingen vil lette et øyebryn.

Selv om bybanen sikkert hadde kunnet vunnet litt sympati ved å bruke bergensk. Selv om det koster noen kroner ekstra.

hårek.jpg

 

 

Hva om Jesus sto opp i år?

IMG_4752Det er påske. En ikke udelt enkel tid for oss som har et problematisk forhold til kristendommen. Om vi ellers i året klarer å late som om religion ikke angår oss, så er påsken tiden for påminnelser. Bilder av egg og harer og snø og sol og påskeliljer akkompagneres av påskrifter som «Nå må vi ikke glemme hvorfor vi egentlig feirer påske». Jeg skulle gjerne glemt. Påsken er selve årsaken til problemet med kristendommen.

Jeg aner ikke om Jesus er en virkelig historisk skikkelse eller ren fiksjon. Det er det ingen som gjør. Det dreier seg om tro. For meg er det ikke vesentlig, og dermed faller jeg ut av kategorien kristen. Der jeg står på utsiden, kjenner jeg på at alt jeg lærte som barn om Jesus, sier meg at kristendommen er feil.

Jeg tar meg i å tenke; «Hva om Jesus faktisk kom tilbake nå?» Hva da? Ville han ikke blitt skrekkslagen av hva de har gjort med budskapet hans? Ville han ikke blitt ytterst fortvilet over måten vi snakker sammen i det offentlige rom, hvordan vi tar imot mennesker på flukt, hvordan vi misbruker hans navn for å holde landet rent? Jeg tror ikke Jesus hadde likt det han så. Jeg tror ikke han selv ville likt kristendommen.

Jeg likte fortellingene jeg ble fôret med som barn. Om den barmhjertige Samaritan. Om den fortapte sønn og han som takket Gud for at han var så flink og snill og sånn. De lærte meg hvordan man bør opptre som menneske for å ha det best mulig med seg selv og med resten av verden. Lignelsene gir fortsatt mening for meg. Men jeg kan ikke se at de har noen vesentlig plass i kristendomsutfoldelsen i landet. Politisk er det kristne som har skremt meg mest det siste året. Med hånden på boken og korset i en lenke rundt halsen bruker de kristendommen til å spre frykt.

Kristendommen har en lang historie som fryktspreder og maktutøver. Et formanende språk og anklagende ord mot de som tenker annerledes er vanlig, til tross for at Jesu budskap var helt motsatt. Han var klok, først og fremst fordi han tok seg tid til å lytte til de som var på utsiden. Man blir klokere av å lytte til dem som ikke tenker som en selv.

Jesus var en klok mann som er vel verd å lytte til, selv i dag, fiktiv eller reell. Det er en grunn til at hans budskap ble spredd. Men mye galt har skjedd på veien. Det verste er at det ikke er hans ord som spres. Noen skrev den boken i ettertid, og der står der ting som slår bein under en del av hans beste budskap.

Personlig tror jeg at hele budskapet dreier seg om at vi mennesker må være rause. Vi må ta vare på hverandre. Vi må ikke sette noen over andre. Jesus var sikkert krampesosialist. Som barn undret det meg alltid at KrF var et parti på høyresiden. Jeg har forstått det nå, og det er altså fordi at de har misforstått budskapet. Så mye at mange beveger seg mye lenger til høyre.

Det verste med kristendommen er Johannes 3.16. For så høyt elsket Gud verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal bli fortapt, men ha evig liv. (Jeg tok den på hukommelsen. Ikke verst for en ikke-kristen, hva?). Det tok meg år å forstå hvorfor den var så hakkende gal. Men da jeg så det, så jeg at jeg aldri kan kalle meg en kristen. For meg er det så ulogisk at det gjør vondt. Ikke fordi det gjør meg noe at Gud diskriminerer, for jeg tror ikke at den guden kan finnes. Men fordi menneskene tror på det. Mennesker som bestemmer over andre. De lever etter prinsippet om at noen er bedre enn andre. Noen kommer til himmelen, mens andre ikke får gleden av et evig liv. De tror, per definisjon, at Gud diskriminerer dem som tror på Jesus.

Jeg tror Jesus hadde dødd av skam hadde han kommet nå. Han som ba alle barn komme til seg. Han som ville leite etter sauen som forsvant. Han som drakk vin med prostituerte og vasket føttene til syndere. Aldri i verden om han sa noe sånt som at Gud ville gi opp dem av hans barn som tenkte annerledes. De som trodde på Mohammed fremfor Jesus, som ba til Maria, som tilbød fjellene, som trodde på godheten i menneskene, som ba til Buddha. Jeg er hellig overbevist om at hadde der fantes en Gud, så hadde vedkommende elsket alle sine barn. Ellers hadde han ikke vært noe god. Jeg tror at dersom Jesus virkelig fantes, var ikke budskapet hans at vi skulle gå rundt med kors rundt halsen og være livredd de som med sjal på hodet banket på vår dør for hjelp. Jeg tror at dersom Jesus virkelig fantes, og hadde dukket opp i dag, ville vi kunnet bli skikkelig gode buddies. Vi kunne diskutert moral og etikk og løst verdensproblemer. Derfor er jeg ikke redd for dommedagsprofetier. Jeg tror ikke jeg vil brenne i Helvete eller vandre hvileløst i skjærsilden, bare fordi jeg ikke tror på en Gud som forfordeler. For meg er det en umulighet.

Jeg tror på det gode i mennesker. Jeg tror at hvis vi er snille med hverandre og hjelper hverandre når det trengs, så blir verden til et bedre sted. Jeg tror at da hadde himmelen vært her. Faktisk tror jeg at den er her. Jeg vet jeg med det kalles naiv og godtroende, men det er en mye bedre tilstand å være i. Godtroende betyr å tro godt. Å ikke ta sorgene på forskudd. Jeg opplever ikke terror før den kommer. Jeg frykter ikke muslimene, for hva skal jeg nå gjøre det for? De har en annen religion, som sikkert er omtrent like god og grusom som kristendommen er det. Det er millioner av dem som ikke er voldelige. At noen av dem kommer fra land i krig, er ikke religionens problem. Det er mennesker som misbruker religion. Det gjøres her også. Vi bare ser det ikke så godt. Det er det med bjelken i øyet.

Det var under Listhaugs siste utspill jeg så det tydeligst. Da hun så ut til å ha mistet mange kristne velgere grunnet kirkeasylsaken, fosset hun frem igjen da hun truet med terrorisme. Det dreier seg om frykt, det dreier seg om makt, det dreier seg om oss og dem. Som kristendommen har gjort hele tiden. Frykten for dem som har andre guder enn en selv. For det er kun da man unngår å se at å kaste mennesker på flukt tilbake til krig og død er like ille som terrorisme.

Om Jesus sto opp tredje dag, når nå det er, i neste uke eller noe, og leste avisene fra før påske, så damen med korset og alle hennes tilhengere, hadde han blitt så lei seg at han hadde angret på at han sa noe for 2000 år siden.

Og dere kristne (som faktisk mener det jeg har beskrevet over) : Faen ta dere. (Det er det jeg har følt dere ar sagt til meg alle disse årene). Jeg hadde elsket den der fyren, hadde ikke dere stukket av med ham og gjort ham til en menneskesplitter.

Ha en ellers god påske.

 

 

 

Vi må ikke tåle

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, sa Øverland. Det er viktige ord, og barnelærdom for de fleste nordmenn. Men ordene ser ut til å ha gått i glemmeboken. I alle fall hvis en skal dømme etter nettdebatter. Og da tenker jeg ikke bare på trollene. Også antatt tenkende mennesker  driver i dag og rasjonaliserer bort overgrep gjort av myndighetene våre. Vi har da tillit, og da går det an å argumentere for at det de gjør er rett. Jeg er skremt over utviklingen, fordi jeg tror den er farlig. Vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. For en dag er det nettopp oss den rammer. Da er det for sent å snu. Hvem vil hjelpe noen som representerer de strengeste og minst hjelpsomme i hele Europa?

Mangelen på empati rir nyhetsbildet som en mare. Det skremmer mang en empatisk nordmann. Men våre folkevalgte ser ikke ut til å forstå at de skal lede hele befolkningen. I viktige spørsmål skapes splid, og befolkningen deles i to. Det skaper hat. Det kan skape store problemer på sikt. Her er følelser mot følelser, og vi må stoppe før vi har gått for langt.

Akkurat nå er media, og jeg, sterkt preget av den afghanske familien som av væpnet politi ble hentet ut av et bedehus på Fitjar. Jeg har fulgt denne saken en stund, fordi jeg kjenner de som driver menigheten. Dermed vet jeg mer enn en del av de som debatterer. Det hender jeg uttaler meg uten faktisk å kjenne de involverte i en sak, men i denne har jeg nok kunnskap til å vite at alt det hånlige og sjikanøse som kommer opp fra folkedypet, er dikt og forbannet løgn, for å sitere Ibsen. Nettdebatter består altså av løgn og oppspinn, og det blir stående der for så å spre seg til andre som har samme tilbøyeligheter. Nettdebatter er ikke ufarlige. Jeg ser at det sprer seg på steder jeg ikke ville trodd det skulle dukke opp.

Det jeg ser, er at mange argumenterer for at kirkeasyl ikke skal stå over norsk lov. At har man  utvisningsvedtak på seg, så bør man ta pengene man får utdelt og reise tilbake til stedet man har flyktet fra. Det jeg ser, er at mange mener at familien bare later som de har konvertert, og bruker det som et middel for å bli værende. Det jeg ser, er masse synsing som virker utolig ulogisk på meg, og virker fryktelig lite empatisk.

Empati dreier seg om å kunne sette seg selv i samme situasjon. Å vite hvordan en selv ville opptrådd i samme situasjon. Jeg tror og håper at gitt visse forhold, ville de fleste opptrådd på akkurat samme måte som denne familien har. Jeg tror og håper at den vanlige nordmann ville beskyttet sin familie fra livsfare.

Gitt at det er sant, det familien sier. Gitt at det er sant at de giftet seg av kjærlighet mot familiens vilje, som var at den unge jenten skulle giftes bort til en over 60 år gammel mann. Gitt at de derfor flyttet til en annen kant av landet. Gitt at det er sant at et familiemedlem fant dem og truet dem på livet fordi de hadde vanæret familien. Gitt at de virkelig fryktet at både de og deres barn ville være i alvorlig fare hvis de ble værende i landet. Gitt, faktisk, at alle disse tingene som folk tror er så ille med det afghanske samfunnet, faktisk er akkurat som vi tror, og at derfor noen ville ha store problemer med å bo der. Hvis vi bare kan ta dette for gitt, ville vi ikke da selv gjort det samme? Pakket sakene og sørget for at familien kom i sikkerhet? Hvem ville med hånden på hjerte tenkt at nei, det er ikke så farlig med meg og mine, når andre land helst vil ha landene sine for seg selv. Det måtte være ekstremt uselvisk. Men alle som har barn vet jo at vi prøver så godt vi kan å verne om våre. Jeg håper at de fleste av oss ville gjort absolutt alt vi kunne. Og jeg tror neppe at vi hadde klart å se på det som en kriminell handling. Det er sånn vi behandler det. Det er kriminelt å flykte for sitt liv og å vegre seg for å bli sendt i døden,  når myndighetene mener noe annet.

Noen har trodd på dem, fordi de har lært dem å kjenne. En menighet, som har forkynt sin tro, så bra at familien har ønsket å konvertere.  For meg virker det ikke så umulig at man kan finne støtte i en annen religion enn den man kommer fra. Når sterkt troende personer fra din egen religion og slekt ønsker å drepe deg, er det ikke ubegripelig om man ønsker å finne en mer aksepterende Gud enn den slekten predikerer. For meg virker dette ganske uproblematisk. Jeg selv regnet meg som kristen frem til jeg fant ut at de som kalte seg kristne ikke var aksepterende nok, så jeg fant min egen vei. Jeg tror at det er mulig. Å høre at UNE vurderer det dithen at det er usannsynlig, virker på meg som innvandringsregulerende synsing. Det er mindre troverdig enn å konvertere.

Gitt dette ene, at vi tror på historien til den afghanske familien. For det er det det er snakk om, å tro. La oss ta for gitt at historien deres er rett. Ellers i samfunnet er det jo slik at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Hva synes vi da om at politiet bryter seg inn i huset de bor i mens de sover? Det være seg et mottak, bedehus eller bolighus. Hvis det hadde vært innbruddstyver, hadde de hatt rett på krisehjelp. Når politiet gjør det, er det ikke mindre skremmende.

Første gang dette skjedde med denne familien, prøvde barnefaren å ta sitt eget liv. Gitt at historien deres er sann, at de trodde at hele familien ville bli drept ved ankomst Afghanistan, synes vi det er veldig rart at han reagerte sterkt? Hva ville du gjort om du trodde dine barn var i livsfare? Hva ville du gjort om det var myndighetene som satte dem i livsfare? Jeg håper ikke du vet. Men jeg tror ikke du ville bare latt det skje. Eller «Ta pengene og reise hjem», som nettdebattanter sier. Penger er ikke mye verd når du er død.

Første gang dette skjedde, ble barnefaren sendt til Trandum. Det var ikke før dagslys dagen etter at de fant ut at han var blitt akutt psykotisk og måtte sendes til sykehus. Skal man tro nettdetbattanter, er dette spill for galleriet. Jeg tror ikke  de har sett så mange psykotiske mennesker. 

Vel. Etter denne første episoden fikk familien medhold på alle punkt, slik at de kunne bo trygt på asylmottaket frem til saken kom opp. Da saken kom opp, tapte de på alle de samme punktene, pluss på dokumentasjonen på at de var livstruet i hjemlandet. Av innvandringsregulerende hensyn tenker vi at det er best å ikke tro på folk. Dokumentasjon eller reaksjoner, hensyn til barn, alt faller på steingrunn i dette vårt stadig kaldere samfunn. Hvor er vi på vei når det viktigste vi gjør er å mistro folk? Du skal ikke tåle så inderlig vel, for dette kan skje deg! Er vi på vei mot et samfunn hvor justismord er vanlig? Hvor vi mistror frem til det motsatte er bevist?

Saken ble anket, fordi de to rettsomgangene ga så totalt sprikende resultat. Menigheten ser seg nødt til å gjenoppta kirkeasylet, så familien kan være trygge til ankesaken kommer opp. Og i denne situasjonen befinner de seg når på ny væpnet politi knuser seg inn i bedehuset før solen har stått opp.  

Faren kom på sykehus igjen. Uvisst av hvilken grunn. Familien kunne ikke sendes ut. Ankesaken er blitt fremskyndet med et år, fordi saken fikk mye medieoppmerksomhet. Og Norge er splittet i synet på kirkeasyl.

Dette er en type sak som splitter Norge. Mange reagerer med vantro og sjokk over at vi har slik en politistat, som ikke viser menneskelige hensyn. Mange er sjokkerte over at vi behandler folk som om de ikke er av samme stoff som oss selv. Vi dehumaniserer dem. Dette er ikke det Norge vi er vant til å være stolte av. Landet med fredsprisen, Nansen og Shetlandslarsen. Som hjelper folk i nød.

Mens den andre parten finner veien til nettdebatter, hvor de rasjonaliserer eller emosjonaliserer helt uten kunnskap om sakene de omtaler. Klart vi ikke kan slippe inn hele verden. Men ingen skal få forklare meg at noen ønsker å bo i en kirke, om det så var i verdens beste land, livet ut. Ingen skal få forklare meg at man deltar aktivt i kristne forkynnelsesaktiviteter for å få lov til å bli værende, hvis de egentlig ikke er kristne. Det ville jo være tortur. Det er her empatien kommer inn. Hva ville du selv synes om å være innelåst i en aktiv moské, hvis du aktivt mente det var en forferdelig religion? (Jfr nettdebatter). Uten muligheter for å gå på butikken, treffe meningsfeller, leve et liv. Hvem gjør sånt uten å være i reell fare? Greit, det kan skje, men sannsynligheten er veldig mye større for at det er sant. Så at man automatisk kommer til motsatt konklusjon, sier meg at det er noe galt her. Det er noe veldig galt med dem som vurderer disse sakene.

Men la oss se vekk fra innvandringspolitiske hensyn. Hva er det som skjer? Hva er det som skjer i den norske debatten i det offentlige ordskiftet, med den norske kulturen? Kanskje vi alltid har vært delt. Det som er nytt, er vel at det nå er lettere å komme til orde. Og de som tar til tastaturet først, er de som vet minst, som hater mest, som skyter rett fra følelsesregisteret. Mye av det er bare grums, men noe er faktisk argumentasjon. Og denne argumentasjonen er det jeg ser igjen hos politikere, hos engasjerte mennesker, og det blir så fryktelig unyansert. Fordi den sjokkerte delen av befolkningen ikke klarer å involvere seg i dette hatefulle. Det er ille nok å vite om saken, om man ikke i tillegg skal se alle kommentarene. Vi sitter altså med en skjev debatt som får det til å se ut som at «folket» er innvandringskritiske.

Men vi er mange som er vokst opp med Arnulf Øverland. Vi er mange kan sette oss i andres situasjon og er livredde for at vi kommer dithen at mistro og politistorminger er noe vi må leve med. Det kan skje deg. Og meg. Når vi minst aner det. Hvis noen mistenker noe, er det lett for de som ikke vet noenting å dikte opp en mengde mer eller mindre rasjonelle argumenter som, når vi blir for vant til det, lett kan bli stående som gjeldende.

Dette dreier seg ikke bare om en familie i nød. Det dreier seg om et samfunn som i økende grad aksepterer menneskerettighetsbrudd. Som i økende grad bruker «oss» og «dem»-argumentasjon. Som i stadig mindre grad klarer å se på samfunnet som en enhet. Vi er i ferd med å bli avstumpet, og å tåle så inderlig vel urett som ikke rammer oss selv.

Men vi må ikke bli så kjepphøye at vi tror at ikke urett kan ramme oss også. Det kan skje fort.

Og da har vi ingenting vi skulle ha sagt.

 

Samaritan

Den barmhjertige samaritan. En av de viktigste fortellingene fra vår kristnekulturarv.

 

 

 

Sidemålslæring på ville veier

For en stund siden så jeg en kommentar om hvor forferdelig det er at våre nye landsmenn må lære norsk sidemål i tillegg til hovedmålet. Jeg skjønner kommentaren, det er ikke det, men jeg protesterer høylydt på selve grunnlaget for kommentaren.

Det jeg reagerer på, er at folk i det hele tatt reagerer negatiordlistevt på å få lov til å lære noe. Man kan aldri lære for mye. Jeg har aldri hørt noen si at «Det irriterer meg grenseløst at jeg kan nynorsk», eller «Det dummeste jeg gjorde var å lære å spille gitar.» Å kunne noe gjør ikke vondt. Det er læringsprosessen som gjør vondt. Men hvorfor skal den gjøre SÅ vondt at folk aldri kommer over hvor ille det var å måtte lære det?

Årsaken er i all hovedsak at de aldri egentlig lærte å beherske det. Når man er kommet dithen at læringen ble en lek og kunnskapen bare var der, da er man ikke fortørnet lenger. Så hvorfor sitter en skokk med nordmenn og hater sidemålet sitt? Jo, fordi de ikke kan det, ikke bruker det, og dermed ikke ser poenget. Ser du ikke poenget med det du har strevd med å lære, så er det bortkastet tid og bortkastet smerte.

Jeg ser poenget med å kunne sidemål. Jeg omgås dialekter hele tiden, og jeg underviser i norsk for fremmedspråklige. Her på vestlandet må innvandrerne faktisk forstå begge målføre. Jeg er nødt til å kunne forklare forskjellen, og vise de mest elementære særtrekkene og mønstrene. Jeg må forklare hvordan dialekter er en blanding, og at det er derfor det er litt forvirrende.

Det som ikke er nødvendig i mine øyne, er å beherske sidemålet som ditt eget mål. Jeg skjønner faktisk ikke hvorfor alle skal skrive begge målformer. Personlig synes jeg det er ubehagelig å måtte formulere meg på et sidemål som jeg ikke har så under huden som mitt eget mål. Jeg forventer heller at alle nordmenn skal forstå hva jeg skriver, akkurat som jeg aldri legger merke til hvilken målform jeg leser. Jeg plages aldri av å lese  nynorsk, fordi jeg faktisk behersker det. Det kunne derfor ikke falle meg inn å forvente at nynorskfolk skulle skrive min målform.

Såpass synes jeg vi skal lære sidemål. Sidemålsundervisning bør ha som mål at alle i Norge kan lese og forstå nynorsk og bokmål uten å reflektere over det. Det hadde holdt å bruke timer på rein leseundervisning. Lær nordmenn å bli glad i målformene sine, slik at de aldri får aggresjonsbyger av å lese et avisinnlegg. Språk er til for å forenkle kommunikasjon, ikke for å skape frustrasjon og splid.

Norskfaget er et ganske tungt fag. Jeg synes sidemålsundervisningen burde være den hyggeligere delen, den som ikke var så teoretisk krevende, og som ikke gjorde de store utslagene på karakteren. Hvis vi hadde begynt veldig tidlig med å lese spennende historier på sidemål, slik at barna ble vant til å høre det og lese det, kunne vi skapt gode følelser for språket. Når nordmenn forbanner sidemålet sitt, er vi på ville veier. Når skolen fører til at man hater språket, har den misbrukt mulighetene til å gi viktig lærdom. Ens eget språk er blitt utrygt. Sånn kan vi bare ikke ha det.

Det er ikke vanskelig for barn å lære flere målformer samtidig. I gaten vår var det slik at noen barn snakket pent hjemme og gatespråk ute. Egentlig er det ikke farlig om man blander målformer, heller. Det er jo det som er dialekt, og det er sånn språk virker. Det forandrer seg hele tiden, avhengig av hva man utsettes for. Generasjoner snakker forskjellig. Hvis vi kunne se på språk som kommunikasjonsformer som gjør det lettere å forstå hverandre, ville språklæring være lettere. Reindyrking av egen målform kan man ta etter hvert, og fokuserer desto mer på. Men at alle nordmenn kan forstå hverandre, burde være en selvfølge.

Å skrive M foran ordliste er selvsagt morsomt. Men utallige barn skrev det med innlevelse, fordi de virkelig hatet sidemål. Det skal ikke gjøre så vondt å lære. I alle fall ikke noe så viktig som stpråket til naboen.

 

 

 

Vi diskriminerer de dumme

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto: Det er faktisk ganske tilfeldig hvem som går strake veien til jobb i fylkeskommunen, men vi bør ikke ta det for gitt at vi vet hvem som vil gjøre en god jobb. Du ser det ikke nødvendigvis på CVen.

I dette likestilte landet liker vi å klappe oss for brystet for akkurat det, at vi er så likestilte. Diskriminering er ikke vår greie. Lik lønn for likt arbeid, og kvinner har de samme rettigheter som menn. Men det er sannelig ikke alle som er like likestilte. Det er stor forskjell på hvor høyt vi verdsetter ulike menneskelige egenskaper. Dermed vil noen aldri ha de samme mulighetene som resten.

For hundre år siden mukket man ikke av utsagn som «politikk og økonomi er ikke for kvinner», eller «det skal ikke du bry det søte hodet ditt med.» Kvinner fikk ikke jobb og ble geleidet ut av forsamlinger. I dag er slike utsagn nok til å havne i offentlig gapestokk, også kalt media, og på hodet ut av politikken eller jobben. Det kalles diskriminering, og er forbudt.

Det er heller ikke lov å diskriminere på bakgrunn av andre forhold, som «etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person». Man skulle tro vi hadde dekket det meste, men det har vi ikke. I dag diskriminerer vi med like stor selvfølgelighet de dumme.

Jeg tror aldri jeg har hørt noen stille spørmål ved rettferdigheten i at mindre intelligente skal mangle retten til yrkesvalg. Det skal liksom bare være sånn, at de flinkeste elevene får velge de beste videregående skolene og har de beste mulighetene for en god jobb og høy inntekt. De dumme har bare sin manglende intelligens å takke, de har ikke hode til bedre, så da må det bare være slik. Har du to i matematikk, kan du selvsagt ikke bli lærer. Det er helt udiskutabelt.

Vi diskriminerer de dumme. De som fra første stund på skolen viser at de ikke evner å lære bokstavene like fort som de andre. De har ikke samme mulighet til å trives og briljere på skolen. De har ikke samme mulighet til å vise hva de faktisk er gode på. Sånn er det, sånn har det alltid vært, og verre skal det bli. For klarer du ikke å få gode karakterer på skolen, vil du ikke klare å henge med i konkurransen om de gode jobbene.

Dette sier vi med like stor selvfølgelighet som man engang sa at kvinner ikke hadde hode for tall. Kvinner hadde jo ikke det, fordi de ikke fikk mulighet til å tilegne seg det. Historien har vist at det var pølsevev. Jeg tror at historien ville vist at våre dagers diskriminering også er pølsevev, hvis vi sluttet å diskriminere de dumme.

Kvinner var jo tidligere per definisjon dummere enn menn . Både negre og urinnvånere har fått samme merkelappen. Og arbeiderklassen. Nå vet vi at det var definisjonen som var helt på viddene. Folk virker jo dum hvis de bare blir målt på det de ikke kan, eller det de ikke er spesielt gode på.

Jeg har faktisk en teori om at alle mennesker har evner og muligheter. Alle har noe de kan bli gode på. Jeg mener at det er en forferdelig ressurssløsing at vi ikke bruker disse evnene og mulighetene. Det er utrolig mange mennesker som ikke får utviklet sine muligheter, fordi disse ikke blir oppdaget, oppmuntret eller trent. Det mener jeg er åpenbart diskriminerende.

Jeg skrev at vi diskriminerer de dumme. Jeg mener selvsagt at vi diskriminerer de vi tror er dumme. Vi sjekker jo ikke om det stemmer. Skolen gir dem bare en dårlig karakter, og så dømmer vi utfra det. Får du ikke bedre enn to, vel, så er du vel dum, da, eller har ikke lagt ned nok arbeid. Tenker de som har lagt ned sånn litt arbeid for en helt streit femmer. De som har lett for akkurat det vi lærer på skolen. De som klarer seg helt fint gjennom hele skolegangen og videre utdanning og på jobbintervju og som glir gjennom hele livsløpet uten motstand og  motforestillinger. Jeg har truffet noen sånne. De virker ikke så mye klokere enn de jeg har møtt som har strevd litt på veien. Snarere tvert imot.

Men dette skal ikke være en nedsnakking av de som klarer seg. Det er ikke deres feil, annet enn at ikke de heller ofrer en tanke til den diskrimineringen vi bedriver.

En av grunnene til at jeg tenker mye på denne diskrimineringen, er at jeg er privatistlærer. Det har jeg vært i mange år nå, og begynner å få mye erfaring. Elevene mine trenger bedre karakterer, av en eller annen grunn. Noen skal ha fagbrev, andre høyere utdanning. Felles for mange, er at de har fått for dårlige karakterer tidligere. Noen har jobbet for lite eller prioritert «feil». Men jevnlig får jeg elever som har slitt hardt på skolen og aldri fått det til. Uansett hvor hardt de har strevd, har de ikke fått det til. Men så plutselig får de det til likevel. Hvorfor det?

Min erfaring er at folk slett ikke er dumme. Folk er forskjellige. Folk har ulike evner og behov, og får de ikke utviklet sine beste ressurser, mister de både selvtillit og andres respekt. Altfor sjelden tar vi hensyn til de individuelle behovene. Altfor sjelden lar vi de som strever med karakterene, få utvikle de evnene de har, som ville gjort innlæringen lettere. Hvordan har det seg ellers at elever som aldri har klart å hevde seg på skolen, plutselig klarer toppkarakterer etter et kort privatistkurs? Det var ikke evnene det sto på. Det var muligheten.

Vi diskriminerer de vi tror er dumme, fordi vi ikke respekterer dem, eller evnene deres. Vår mal for hva som er riktig, passer ikke for alle. De som ikke passer inn, blir møtt med krav om å passe inn, eller dette av lasset.

Det er egentlig bare fordi vi ikke vet bedre. Det er ikke fordi vi vil noen ondt. Vi prøver så godt vi kan å være rettferdige, men forstår ikke at rettferdighet ikke betyr at alle må få passe inn. Du passer ikke inn hvis du har dårlige karakterer i alle fag og likevel er tvunget til tretten års skolegang. Det er ikke rettferdighet. Rettferdighet hadde vært om alle fikk utvikle sine evner så ingen fikk dårlige karakterer. Da hadde selvfølgelig hele rangeringssystemet mistet sin verdi, men da hadde vi kanskje sett hvor diskriminerende det er.

Jeg har søkt jobber helt siden jeg gikk ut fra lærerhøgskolen med min brokete utdanning. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil med livet mitt, bare at jeg ikke hadde noe lyst å passe inn. Jeg har sikkert hatt femti jobber. Derfor har jeg sett hvordan ansettelser foregår. Det er lett å se hvem som får de faste jobbene. Det er de som har gått mest knirkefritt gjennom systemene. Det er lett å se at de som er annerledes blir diskriminert. Det er ikke fordi vi ikke vil være rettferdig, men fordi vi er matet med en virkelighetsforståelse om at det kun er få veier til målet. De beste er de med den retteste utdanningen. Vi tror det like mye som man engang trodde at negre hadde lavere IQ og kvinner ikke forsto seg på tall. Men det er selvsagt ikke sant.

Problemet med en slik diskriminering, er at de bidrar til utenforskap og et veldig firkantet samfunn. Folk med hull i CVen er ikke dummere enn andre, men arbeidsgivere våger ikke ansette dem. Årsaken er samfunnets virkelighetsoppfatning. Vi tror at de beste er de som er mest strømlinjeformet. De som var flinke på skolen og som tok den rette utdanningen. De som tenker likt som en selv. Jeg har sett det på alle mine arbeidsplasser med faste ansettelsesforold. Alle tenker så likt. Alle mener at «Men de må jo forstå at…» «det er jo selvfølgelig sånn» og «Sånn har vi alltid gjort det, så hvorfor forandre?». Man kan jo forstå at folk er redd for å ansette noen som skaker opp i dette. Men det er diskriminerende. Og det viderefører denne diskriminerende holdningen. Dessuten får ikke de «dumme» ikke de samme konkurransefortrinnene, og dermed sakker de akterut lønnsmessig.

Alle mennesker har ikke de samme mulighetene. Det første hinderet er skolen. Kommer du skjevt ut her, er mye tapt. Allerede da. Mange får aldri rettet opp igjen det skjeve inntrykket. Men mange har motbevist skolens feiltakelser senere i livet, takk og lov. Det er sånn vi vet at skolen tok feil.

Det er sånn vi vet at «dumme folk» er en vrangforestilling. Det er derfor det er så viktig å innrømme at vi diskriminerer dem. For som med all diskriminering, må den på et tidspunkt ta slutt. Jeg synes det er på tide å ta opp denne kampen.

Vi må slutte å diskriminere utfra antatte evner, og gi alle mennesker mulighet til å finne ut hvilke ressurser de sitter på.

 

 

 

%d bloggere like this: