Å jobbe mot det offentlige

I begrepet sosialt entrepenørskap ligger det at man som privat aktør prøver å løse sosiale utfordringer. Norge er en sterk og slett ikke så verst velferdsstat, hvor det offentlige ser seg forpliktet til å ta seg av stort sett de fleste sosiale utfordringer.

På mange måter er dette fantastisk, og noe vi skal være veldig glad for. Det er ikke mange som må bo på gaten i Norge.

Men her ligger også et stort problem. Fordi det offentlige forvalter midlene som skal gå til de som trenger det, er det det offentlige som bestemmer hvordan. I større og større grad betyr dette at det offentlige selv skal definere behovet til dem som trenger hjelp, og dermed også bestemme hvilken hjelp de skal få. Men hva når det offentlige tar feil? Hva når det offentlige mangler den rette kompetansen, hva når de ikke har de rette tilbudene?

De fleste sosialentrepenører starter sitt eget fordi de har sett en mangel. De prøver å dekke et savn, fordi de kjenner til det. Gjerne av egen erfaring. De vet at akkurat dette tilbudet mangler, og satser alt på å få det til.

Så fantastisk, ikke sant? Tenk at mange mennesker i dette kapitalistiske samfunnet vårt rett og slett velger bort et liv med Mercedes, kanin og hage, eller storbyferier i Berlin eller ny sofa, for å få lov til å bidra til at flere mennesker får et bedre liv. Når jeg beveger meg i disse miljøene, kjenner jeg meg så glad, fordi jeg opplever at verden er menneskelig, positiv og snill. Streif av solskinn selv om det regner. Folk som vil hverandre vel. I disse miljøene er man rik uavhengig av penger. Rik, fordi man får dele, man føler mening med det man gjør, mening, fordi man mener noe. Rikdommen dreier seg om hva man har i hjertet og i hodet, ikke det som er utenpå. Det er en mye mer varig rikdom enn den som dreier seg om ytre verdier. Det er godt å være der og vite at det er rett, det at lykke og glede og tilstedeværelse (kommer ofte forkledd som frustrasjon, men likevel) er virkelige verdier som blir forsterket av fellesskap.

Men det å være sosialentrepenør, alene mot det store, offentlige apparatet, det er noe helt annet. Det er en evig dragkamp  mellom behov og umulighet.

Jeg har laget en bedrift som skal hjelpe folk som er utenfor arbeidslivet til å få tilbake troen på seg selv som likeverdige individer til oss som er i jobb. Dette fordi at de skal vite at de faktisk har en plass der ute i dette vidunderlige arbeidslivet som gir oss bevis på at vi kan noe. Er vi for lenge borte fra det, glemmer vi at vi kan det.

En gang i verden ble jeg invitert til å holde et kurs i PowerPoint. Det var et halvt år siden sist jeg hadde undervist, og på den eviglange bussturen dit, satt jeg bare og lurte på hvordan i all verden dette skulle gå. Jeg kunne da ikke dette? Jeg hadde ikke tatt i en prosjektor på et halvt år, husket sikkert ikke hva jeg skulle si, og i det hele tatt. Jeg kvidde meg verre. 

Da jeg kom frem, fikk gjort alt klart, så forsamlingen av voksne mannfolk, forventningsfulle, med hver sine bærebare, var det så vidt jeg klarte å si God morgen. Men i det øyeblikket jeg hadde sagt det, sto jeg der og visste akkurat hvordan de neste par dagene kom til å se ut, jeg hadde total kontroll og tenkte: Hva var det jeg hadde tvilt for? Jeg var jo hjemme, det er jo dette jeg kan! Jeg hadde forsamlingen i min hule hånd og fikk kjempegode tilbakemeldinger etterpå. Tenk, hvordan man kan glemme hva man er god for når man er vekke fra det en liten stund.

Dette har jeg med meg. Folk blir ikke dummere av å være utenfor arbeidslivet. Men det er lett for både en selv og andre å tro det. Og dette skal jeg motbevise. Eller rettere sagt: Dette motbeviser jeg i jobben min hele tiden.

Det spesielle med mitt tilbud er altså at jeg tror at de som kommer her, besitter minst like store evner som jeg selv gjør. Og jeg har faktisk klart å starte og drive min egen bedrift og kjempet mot vindmøller i fire år. Nå tror jeg ikke at mine deltakere skal gjøre akkurat det, men de kan flytte fjell. Jeg lover. Og vet du hva? Da kan de det.

Her i denne knøttlille byen mellom de syv fjell, finnes ikke et annet tilbud som ligner mitt. Derfor takker nav meg for at jeg finnes. Det er så hyggelig å høre, så gripende motiverende. Men derfra til å faktisk kunne gi meg nok deltakere til at jeg selv kan leve av det, er et langt sprang. Hvorfor?

Jeg vet hvorfor. Det er fordi at mitt tilbud ikke er gratis. Jeg må betale husleie og regnskapsfører, telefonregninger og skatter og avgifter, strøm og forsikringer. Og en eller annen gang tenker jeg at jeg bør få lønn også. Men gratis, det er det ikke. Og myndighetene, de sier at nav ikke skal bruke penger på disse menneskene som er utenfor arbeidslivet. De skal få de tilbudene som er offentlig innkjøpt- jeg nevner i fleng: Datakortet, truckførerbevis, barne- og ungdomsarbeider og jobbsøkerkurs. Som noen av mine deltakere har fortalt meg: Det er vanlig å gå disse kursene flere ganger.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med disse kursene. (Joda, det er det, men det skal jeg helst ikke gå inn på akkurat nå. Jeg får heller ta for meg pedagogikk og motivasjon i et annet innlegg). Problemet er at disse kursene er ikke for alle. Det finnes arbeidsledige som har bøttevis med datakunnskap, høyere utdanning og Mastergrad i CV og søknadsskriving. For dem kan det være til de grader nedverdigende å måtte gå på disse kursene, hvor de kan langt mer enn de som underviser. Er de ikke nok nedverdiget fra før? Trenger de ikke mest å få tilbake troen på at de er normale, ressurssterke mennesker? Vel, det mener jeg. Så derfor kjemper jeg med nebb og klør for å få gitt dem nettopp det.

Men det offentlige vil ikke prioritere å bruke penger på dem.

TENK om de hadde gjort det. Tenk om pengene var blitt forvaltet på en slik måte at de som var utenfor arbeidslivet raskt fikk troen på at de kunne utgjøre en forskjell der ute, at verden har behov for dem og vil ha dem!

Jeg ønsker meg en større helhetstenkning i Velferdsstaten Norge. Jeg ønsker at de som ønsker mer sosialt entrepenørskap snakker med de som kunne kjøpt disse tjenestene og de som bevilger penger, slik at alle kunne tjent på det. Jeg vedder på at det finnes en del potensielle sosialentrepenører i nav-systemet, altså utenfor arbeidslivet. Delvis uføre, folk som bare ikke får innpass i et firkantet arbeidsmarked, folk med nedsatt arbeidsevne. Men da må det være en vilje til å ta imot dem. Slik jeg oppfatter det, er det ikke sånn. Folk skal ikke tjene penger på andres nød og lidelse. For å hindre at noen skal klare å tjene seg rik, sørger man for at det ikke skal være mulig å ha et slikt levebrød i det hele tatt.

Kjære Jens og Erna og Audun og Trine og departementer og stat og kommune og hele bøtteballetten: Kan dere ikke ta en utstrakt hånd for det den er, og ikke bare et sugerør inn i statskassen? Det kan vise seg å være vel anvendte penger på flere enn én måte!

Advertisements

Posted on mars 1, 2012, in Sosialt entreprenørskap. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Veldig bra skrevet, Trude!!!! Selv om det er en lang tekst så fanger du interessen min fra første setning. Håper dette kan vekke noen i bevilgende posisjoner. Jeg føler på meg at du kommer til å lykkes, samme hvilket felt du velger å gå helhjertet inn for. Politikken er kanskje veien å gå, selv om du der nok vil bli «tvunget» til å fronte saker du egentlig ikke brenner for, og.

  2. Dette var veldig inspirerende, takk for det!! Det er et svært viktig arbeid du gjør, og du setter ord på utfordringer som få snakker om. Men betyr det at det er få som bryr seg? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror veldig på det du gjør!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: