Inkognito i ingenmannsland – eller et møte hos nav

Hun står der og venter, saksbehandleren. I mottaket. Der hvor alle de alvorlige menneskene står med senket hode og venter. Saksbehandleren ser bare nesten ut som hun venter på noen. Brukeren ser opp og lurer på om det er henne hun venter på.

Det er det. Hun blir geleidet inn på et rom, etter å ha mottatt et spørsmål: «avtale klokken ti?» og svart bekreftende på det. Underlig, tenkte hun, at blant alle disse ventende, var det bare hun som var tiavtalen. Og at i dette rommet belagt med taushetsplikt, heter hun bare «avtalen klokken ti».

Rart også, å bli geleidet inn på et lite avlukke, som på et legekontor, bare mindre, for å få avsagt dommen. Hvlken dom det er snakk om, vet hun ikke, hun bare føler at hun har gjort noe galt og skal nå få vite hva som er feil ved henne.

Som på et legekontor er det ikke første gangen hun er der. Men det føles like rart hver gang. Selv om hun egentlig vet hva hun skal få høre.

Kanskje det er DER det ligger? Hun skal få høre? Det er ikke meningen hun skal fortelle noe, annet enn at hun har vært flink å ta medisinen sin. Det vil, i denne sammenhengen, selvsagt si at hun har gjort hjemmeleksen sin, å søke på et gitt antall stillinger. Det har hun jo i grunnen ikke. Hun fant ikke nok som passet.

Saksbehandleren ser ikke sint ut. Eller blid. Eller noesomhelst. Hun er helt uttrykksløs. Som om hun er uimottakelig for alle inntrykk utenfra. Så brukeren vet ikke helt hva hun skal si. Hvordan hun bør innlede. Saksbehandleren får ta initiativet, saksbehandleren har allerede overtaket.

Hvorfor ikke saksbehandleren og brukeren har navn? Vel, saksbehandleren og brukeren HAR ikke navn. De er brikker i et spill. De opererer ikke med noe så personlig som navn. Sikkert derfor saksbehandleren så helt annerledes ut forrige gang. Heller ikke han med navn, men han så definitivt annerledes ut. Kanskje litt mer ovenpå, en anelse mer bedrevitersk, men han var ikke et menneske, han heller.

Åh, men hva vil saksbehandlerdamen? Etter å ha kikket litt blasst inn i en pc og bort på brukeren og ned på noen papirer, begynner spørsmålene. Har du søkt jobber? Hvor mange? Og i mellomtiden noterer hun på pcen. Og så den formanende: «Du vet det, at du søke på flere jobber, du har ikke rett på dagpenger så mye lenger nå, og da må du i praksisplass, og så er det muligheter for lønnstilskudd hvis du ikke skal ende opp med sosialstønad». Alle disse ordene. Det samme hver gang. Hvorfor vet ikke saksbehandleren at dette er gammelt nytt? Hvorfor snakker de som om du ikke aner hvilken situasjon du er i?  Hvorfor fremkaller dette et vell av vemmelige følelser, at halsen strupes, at magen krøller seg – behov for luft! Ville så gjerne sagt at det er ikke sånn, det er ikke sånn som du tror, saksbehandlerdame! Det er ikke bare å gjøre sånn som du sier.

«Du kan ike bare drive på å søke på de jobbene du ønsker deg mest av alt. Du kan ikke tenke på drømmejobben, i den situasjonen du befinner deg i. Du må senke kravene dine»…

Kvalme. Som om saksbehandlerdamen vet hvilke krav hun snakker om. Som om damen aner hvilke prioriteringer man foretar seg når man går gjennom jobbene på nav.no. Som om damen i det hele tatt har sett gjennom listen av jobber som hun selv sikter til. Som om arbeidsmarkedet består av en røys med ufaglærte jobber en bare kan velge i når man trenger å «senke kravene». Som om listen av utlyste stillinger var et hierarki hvor man naturlig ville startet øverst og jobbet seg nedover.

Du må gjøre ditt, du må gjøre datt. «Vel, har det streifet deg, saksbehandlerdamen, at jeg har det?» tenker brukerdamen og lurer på om hun kan si det uten å miste stønaden sin. Hun føler seg bare undervurdert, tråkket på og behandlet som om hun hørte til en litt annen planet enn den som saksbehandleren sitter på. Saksbehandlerplaneten:  hvor alle er ansatt i stat og kommune og får sin faste lønn, sitt nitriste kontor og ser inn i hverandres uttrykksløse fjes. Hvis verden var slik at du bare kunne søke en jobb lenger nede på prioriteringslisten, den hierarkiske, så måtte det være det som var lenger nede på prioriteringslisten: Å få lov til å nedverdige vanlige mennesker til dagen, måtte være et godt eksempel på å senke kravene til hva man kan gjøre. Det å suge ut all gnist og glød av de som på gaten er helt normale mennesker. Det å gjøre mennesker om til brikker i et spill, et spill som bare dreier seg om penger. Penger man trenger for å leve i dette landet, men som man selvsagt ikke bare må få, for det er jo å utnytte systemet. Nei, for å gjøre deg fortjent til å motta penger fra dette systemet, må du, foruten at du selvsagt allerede har betalt det inn i skatt,  gi noe tilbake.

Å gi noe tilbake… Tenk, tenk om det var sånn det var? At det faktisk var slik at man fikk gi noe tilbake? I et rettferdig system ville man kunnet gi og få tilbake. I en verden der det var noe å gi, hadde det ikke vært så skamfullt å ta imot. Men systemet forteller deg at du skal ikke få noe uten å gi tilbake akkurat det systemet ber om. Og når det systemet ber om, er meningsløst, så er det bare nedverdigende. Brukerdamen ville gjerne gitt noe tilbake til samfunnet noe som samfunnet kunne ha nytte av – helst arbeidskraft, arbeidsglede, noe positivt! Men det er ikke det saksbehandleren ber om. Saksbehandlerdamen ber om at hun noterer ned alt hun gjør som kan tolkes som arbeid, lønnet eller ulønnet, så de får trekke det fra beløpet hun mottar. Deretter skal hun være disponibel all sin tid for en eventuell jobb, altså ikke gjøre noe annet enn å være tilgjengelig. Alt annet skal noteres på meldekortet. Brukerdamen er nesten engstelig for at hun svindler staten når hun kommer på at hun hjalp naboen med å henge opp gardiner, for var det jobb? Var det svindel? Var hun egentlig tilgjengelig for arbeid hvis det plutselig skulle dukket opp foran henne?

Kontoret rundt er nakent og grått. Her vitner ingenting om at mennesker har vært før henne. Hun er alene. Alene i en verden hun ikke forstår. En verden med krav som ikke går an å forstå. Krav som ikke gir mening. Hvorfor skal man ikke gi tilbake noe av betydning? Hvorfor kreves bare akkurat det som damen står her og sier?  Det er bare tomhet, ting som ikke fører frem, straff for at man er i den situasjonen man er i.

Kunne det ikke vært sånn at når man var arbeidsledig, så skulle man bruke sine krefter for å finne på noe nyttig å bruke livet sitt, få utvikle seg og lære nye veier? Men så sitter en her og kan ikke gjøre annet enn akkurat det nav ber om. Et antall jobber skal søkes på. Praksisplass hos noen som knapt har lyst til å påta seg ansvaret for å passe på deg. Truckførerbevis og Datakortet, jobbklubb for å lære dårlige søknader og annet som tilsier at du ikke er i stand til det som vanlige folk kan. Hvordan skal en arbeidsgiver da våge å ansette deg, hvis selv ikke du tror på at du er et oppegående menneske?

Med senket blikk forlater brukeren et slapt håndtrykk og et upersonlig kontor, spaserer ut i verden igjen og klarer snart, snart å se våren der ute, menneskene, livet, verden: Den er her fortsatt! Løft blikket, se frem, og glem at der er et system som ikke ser deg for den du er: et menneske fullt av muligheter! Finn dem, se dem! Og se! Brukeren er ikke bruker lenger, men et menneske av kjøtt, blod, muligheter og fremtid. Bruk de gode kreftene i verden, finn de menneskene som kan bidra til å holde fast i de gode tankene.

En vakker dag vil navsystemet også innse at folk er folk og må behandles deretter.

Advertisements

Posted on mars 27, 2012, in Mennesker. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: