Alle er vi mennesker.

Nå er vi der igjen. Avisene renner over av artikler om folk i nav-systemet, som snylter og får urettmessige stønader, og som tar pengene våre.  Parallelt, selvsagt, med motartikler fra mennesker som prøver å forklare hvordan det er å være i systemet, og hvorfor de er der. Med et kommentarfelt under som viser hva man synes om denslags.

Det står om unge som naver, det står om arbeidsføre som uføretrygdes, narkomane som jages fra parken, vi tviler på leger og psykologer som hjelper folk ut i en behagelig slipper-å-gjøre-noe-for-samfunnet-passivitet. Samtidig diskuterer vi innvandrerbarn og -voksne som vi enten synes veldig synd i eller vil ha vekk på en flekk.

Og samtidig står det side opp og side ned om barn som ble adoptert bort etter krigen, om hvordan mødrene ble behandlet. Og vi rystes.

Er det noen sammenheng mellom disse sakene, da? Ja, for det er det! Alt sammen dreier seg om mennesker, vår måte å se og behandle mennesker, og da spesielt de som ikke helt er som oss. Og hva vi tror om dem som er  i en litt annen situasjon enn oss.


Mødrene som bortadopterte sine barn hadde kommet i en situasjon, gjerne selvforskyldt, som samfunnet forlangte dem ut av. Vi ser tilbake på dette i dag – og er rystet over måten vi behandlet både dem og barna på.
Om 20 år vil vi se tilbake på hvordan vi nå behandler mennesker, med den samme sjokk og vantro. Når vi ser at de var mennesker, de som kom til oss fra fremmede land for hjelp i en vanskelig tid. De som vi kjeppjagde fra offentlige steder fordi de var narkomane, de ordinære sosialhjelpsmottakere som vi lot bo i narkoreir fordi de ikke klarte å finne sin plass i vårt «normale» arbeidsmarked. Men vi ser det ikke nå. Det er langt enklere å bare legge skylden på dem selv og deres mangel på vilje til å finne seg en jobb. Det er ikke så enkelt.

Og saken er at jeg ikke tror at noe blir bedre før vi som samfunn endrer oppfatning om hva mennesker er. At vi alle er like, i bunn og grunn. For det er akkurat som om vi tror at folk som har havnet i en uheldig situasjon, ikke har de samme behov, samme ønsker, samme drivkrefter som oss andre. Vi gir dem forhold som ikke akkurat gir vekstgrunnlag, og forlanger at de skal komme på samme nivå som oss bare fordi vi sier det. Det fungerer ikke sånn.
Tenk deg at ungdommen, innvandrerne, de arbeidsledige, uføre, naverne, alenemødrene, adhd-barna, de på sosialen, de narkomane, alle sammen, er mennesker, med de samme grunnleggende behov for trygghet, næring, frihet, kjærlighet, lykke,  sosial status og menneskelig vekst som alle andre. Bare med dette i bakhodet kan du komme med et vetugt forslag til hva vi kan gjøre for å hjelpe dem over i en bedre situasjon. Kluet later til å være jobb, uansett. Og det er nok mye rett.
Tenk på hva det er som gjør at du har det du har. Hva du ville gjort hvis det var annerledes? Hvordan du ville reagert hvis noen mistrodde deg og dine motiver for å være i en situasjon du ikke ønsket å være i?

Når du går på jobb hver dag og betaler din skatt, hever dine ferie- og sykepenger, klager over tidsklemmer og stress på jobben, gjør du dette bare fordi det blir forlangt av deg? Eller er det kanskje slik at du får så mange goder igjen for det at du faktisk ønsker det selv? Jeg vet ikke, selvsagt, men jeg tror at veldig mange vet at det beste stedet du kan være, det er i jobb. Da blir du tatt vare på. Der får du din lønn, og om det ikke akkurat er til å bli rik av, så har du det bra, sett i forhold til resten av verden.  Det er bra. Dersom du er ansatt i en bedrift, er det noen som sørger for at dersom noe skulle skje, så har du et sikkerhetsnett. Da vil nav være der og sørge for at du ikke faller så skrekkelig langt at du ikke får opprettholdt din levestandard. Det er trygt, og det er flott at det er sånn!

Men hvorfor tror du at folk frivillig befinner seg utenfor dette trygge systemet av et arbeidsliv? Det være seg de unge, innvandrerne, de narkomane, alle de som er utenfor. Hvis vi tenker oss godt om, hvor lyst har vi selv egentlig, til å være akkurat der, motta en skarve trygd og slippe å gjøre annet enn å tvinne tommeltotter? Virker det forlokkende? For ikke å si å motta den forakten som vi kan lese oss til i avisene, fordi man ikke fikk det til en stund?

De fleste av oss vil ha mer penger enn det som det offentlige gir oss. En trygd vi ikke har opparbeidet oss i god tid i forkant, er ikke noe å rope hurra for. Dermed er det ikke skattepengene dine som lokker. Det kan eventuelt være ens egne skattepenger, men en som ikke har opparbeidet seg et godt grunnlag, får ikke mye av dine skattepenger.

Så var det det om å slippe å gjøre noe. Hvor gøy er det, da? Hvis vi skal gå grundig gjennom hva det er som gir livet mening, hva er så det? Lukk øynene dine og tenk på hva du aller helst vil gjøre med livet ditt. Joda, det er nok mange som tenker seg en øde øy med varme, bølgeskulp og ingen verdens ting å gjøre på. Men hvor lenge? En uke? Fjorten dager? Men HELE TIDEN? Nei, de fleste av oss trenger å  ha noe å gjøre på. Dessuten er det langt mellom bølgeskvulpene her på bjerget som du faktisk ønsker å bivåne i mange minuttene av gangen. Nei, det aller beste er å få lov til å gjøre noe.

Men så er det hva man skal gjøre. Det er faktisk ganske vanskelig, det. For har du ikke jobb, så står du ikke øverst på listen over dem en arbeidsgiver ønsker å ansette. Det er mye tryggere for en arbeidsgiver  å velge en som er i jobb, for han er jo allerede prøvd ut og funnet arbeidsfør.

Men en helt annen sak er hva du bør jobbe med. For det er ikke SÅ mange jobber i dette landet at alle halvstuderte røvere som ikke finner jobb i akademia, kan ta seg en lagerjobb eller noe annet ufaglært, sånn at han får vist at han kan senke kravene. Da tar de jo faktisk jobben fra en ufaglært som skulle hatt nettopp denne jobben. En annen ting er at man bør ta jobber man behersker. Ellers ødelegger en for seg selv, for arbeidsgiver og for kolleger. Jeg vil påstå at de som sier at man bare skal ta seg en jobb fordi man plikter det, tar helt feil. Ingen er tjent med at folk er feilplassert i arbeidslivet.

Jeg prøver til dagen å finne svaret på spørsmålet, det er jobben min. Jeg prøver å hjelpe folk å finne de beste løsningene på hvilken vei man skal gå når veien ut i arbeidslivet er vanskelig. Det er totalt individuelt, og kjempespennende når man får lov å lete etter gode løsninger!  Men det  jeg ønsker meg i debatten, er altså at man først skal tenke over at man har med mennesker å gjøre.

Nav som system gjør ikke det. Og folk flest synes heller ikke å gjøre det, skal man tro dagspressen.

Men tenk. I dag går alle på skole fra de er seks år. Der lærer de å lese og skrive og regne. Teori er viktig. Faktisk nesten det eneste viktige. Glem praktiske fag, for alle må jo på universitetet og studere. Det er en menneskerett. Dermed får vi et samfunn av akademikere, hvis man ser bort fra de som falt av lasset. Hva skal vi med det? Det produseres snart ikke annet enn papir i dette samfunnet. Vi får bøtter av universitetsutdannete mennesker som faktisk ikke nødvendigvis får jobb. For alle har utdanning, og da er det ikke godt nok i seg selv. Utdanningen må være riktig, også. (Det var ikke sant, det de sa på 80-tallet, at du burde studere det du hadde lyst til). Så hva gjør vi? Jo, vi har et velferdssystem, et nav, som sikrer dem et minimumsbeløp å leve av, og forlanger at de skal gå på kurs i ting de allerede kan (data, søknad, cv) eller som de ikke får behov for (truck, barne- og ungdomsarbeider) – selv om de ikke passer i slike yrker, og så gir vi dem streng beskjed om å søke x antall jobber som de er oppdratt til og utdannet til å unngå. Hva hadde du gjort? Søkt 500 jobber som du var over- eller feilkvalifisert til, og fått avslag eller slett ikke svar i det hele tatt? Kanskje det. Men du hadde ikke likt at samfunnet kalte deg for lat fordi det var all den jobben du fikk.

Og så var det de som falt av lasset. Hvorfor gjorde de det? Kanskje det slett ikke var fordi de ikke ville gjøre noe, men fordi de ikke lærte å finne ut hva de kunne bli flink til? Kanskje fordi de ikke fikk lære å bruke evnene sine, som kanskje var av annen art enn den teoretiske? Hva kan de bruke arbeidskraften sin til? Vi må skape flere jobber som passer for denne gruppen også. Vi hadde mange av dem før, og nå er de vekk. Svaret er ikke mer teori eller papirarbeid. Men det finnes helt sikkert gode svar.

Det som er, er at alle har evner, og de aller fleste har stor glede av å bruke dem. Men mange vet ikke nok om hva de er og hva de kan brukes til. Vi som samfunn bør kunne få lov å skape arbeidsoppgaver som passer til de som skal ha dem, fordi de er nyttige og givende. Det skulle vært enkelt å skape arbeidsplasser som var tilpasset dem som skulle ha dem. Det hadde faktisk ikke vært så vanskelig å finne arbeidsoppgaver til folk som bare maktet å jobbe litt, som måtte starte dagen klokken 12 eller som bare kunne komme når formen tilsa det. Samfunnet har mange oppgaver som ikke blir utført. Så kan vi ikke bare skape disse jobbene, da? Problemet er bare pengene. Hvem skal betale dem?

Og så er det er disse kravene. Pisker og sånn. Som om folk ikke gjør noe med mindre noen truer dem til det. Det er ikke sånn det virker! Hvis du tenker deg om, hva ville du foretrukket av gulrot og pisk, eller rett og slett muligheten til å utvikle deg? Motivasjonen bør komme i kraft av at du fikk se at du duger til akkurat det du gjør, og har muligheten til å bli enda bedre.

Skal vi hjelpe de som er utenfor, må vi skape rammer som er tilpasset dem, og ikke tvinge dem inn i rammer de ikke får plass i.

Og når alt dette er sagt: Hvorfor sier vi dem, når vi egentlig vet at det kan ramme hvemsomhelst? De er ikke mer de enn du og jeg. Men vi pleier å måtte oppleve å havne der selv før vi klarer å se det. Så: behandle alle som om de skulle være deg selv, og tilby mer av det vi alle trenger: Støtte, trygghet, kjærlighet, forståelse og muligheter. Hvis alle gjorde det, ville verden være et mye bedre sted å være. Flere ville være inne i varmen, og hjelpen vi tilbød de utenfor, ville være mer tilpasset og ville kanskje til og med hjelpe.

Advertisements

Posted on april 3, 2012, in Mennesker. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: