En jord der blomster gror

Jeg underviser i engelsk for videregående. Det vil si, jeg underviser i International English. Det er fantastisk.

Internasjonal engelsk er de engelske språkene man snakker i verden, og kulturene som hører med. Det er britisk engelsk, amerikansk engelsk, sørafrikansk engelsk og singlish og alle tenkelige andre varianter. Det er også de ulike engelskene som  snakkes innad i de engelsktalende landene, altså immigrantenes. Det er om de ulike kulturene som kolliderer, mennesker som må lære seg å leve sammen selv om de har veldig ulik bakgrunn. Kort sagt det meste.

Av og til er jeg forskrekket over hvor holdningsskapende dette faget er. Innimellom får jeg tilbakemeldinger som at «det har jeg aldri tenkt på før. Jeg trodde..» og plutselig ser de at en sak har flere enn én side. Diskusjonene, i grupper og i plenum, tar tidvis helt av, og vi er ofte tilbake i Norge hvor vi ser nøyere på våre egne verdier og vår egen kultur. Eller har vi flere kulturer?

Vi ser på hvordan vi tilbringer måltidene våre. Spiser vi sammen? Er det viktig? Hvordan vi bruker tiden vår. Hva er tid? Hvordan kan vi, som har 7,5 timers arbeidstid havne i tidsklemme? Hva er det som gjør at man i noen kulturer kan komme flere dager for sent, mens man i Norge er forsenkommer etter ti minutter? Hva er best? Er det noe som er best? Hva gjør det at asiater lukter hvitløk og curry, mens vi nordmenn lukter sur melk? Hvorfor har noen siesta og andre ikke, og hvorfor går det ikke an å skaffe seg mat i Frankrike mellom rett før lunsj og svimle av sult? Hva med den norske matpakken?

Ikke minst ser vi på hvordan ulike tradisjoner blir oppfattet ulikt avhengig av ditt ståsted. Og vi stiller spørsmål ved alle vedtatte normer. Selv om vi ikke synes om barnearbeid, kan vi se at andre kan mene at vi tar feil? Hva om vi nekter barn i uland å jobbe, og så betyr det at de ikke får råd til mat, og så dør familiene deres? Hva er forskjellen på kultur og religion, hvor langt må man gå for å kunne snakke om kulturforskjeller?

Slike diskusjoner har vi hver uke. Og elevene er ivrige etter å diskutere, om ikke alle i plenum, så i alle fall i mindre grupper. Og de er stolte av seg selv fordi de er en sånn hyggelig, positiv og ivrig gjeng.

Jeg ønsker på ingen måte å tvinge på dem mine meninger, og det tror jeg de vet. Alle har rett på sine egne meninger. Men nettopp det at vi ser ting ulikt, betyr at vi må forklare godt hva vi mener og hvorfor. Det borger for god diskusjon, hvor alle kommer klokere ut av det. Inklusive meg, selvsagt.

Jeg lar meg imponere over og er ydmyk overfor hvor mottakelige, hvor formbare disse unge er. De sier meg så mye om hvordan det går an å gjøre verden til et bedre sted å være. Gi de unge muligheten til å si hva de mener og til å måtte reflektere over det, se flere sider, se, der har skolen jammen en stor mulighet!

Jeg funderer over hva poenget mitt med denne lille ytringen egentlig er. Jeg kunne konkludert med at det er fantastisk å være lærer, eller at det er håp for fremtiden, eller at unge mennesker er åpne og formbare, eller… men nei, halve poenget mitt er at vi driver ikke og konkluderer. Vi funderer, tenker høyt, stiller spørsmål og blir både glade og åpnere av det.

Så kanskje jeg har en konklusjon likevel. Når forholdene ligger til rette for åpen refleksjon, uten to streker under svaret, legges grunnlaget for trygghet, nysgjerrighet og glede. Og det gir bedre læring, det er jeg helt sikker på!

Advertisements

Posted on april 12, 2012, in Mennesker, Pedagogikk. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: