En tekst om lykke og hva nå det kan være godt for

I går underviste jeg altså i The American Dream. Det er et ganske spennende utgangspunkt for en diskusjon om verdier. 

Amerika lå der en gang som et vanvittig svært stykke land hvor nesten hvem som helst bare kunne komme og ta for seg og gjøre hva de kunne for å lykkes. To tomme hender kunne bli til store industrier – dette var landet hvor du kunne bli rik, hvis du ville. Det var helt ok å bare forlate ditt hjemland for å søke bedre lykke i dette mulighetenes land. Og det var topp hvis du fant den. Lykken, altså.

Det motsatte av den amerikanske drømmen, er vel janteloven. Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro du er bedre enn oss! Hvis noen arbeider seg til rikdom på våre trakter, er det helt sikkert noe galt med hans moral. Han har helt sikkert tråkket på noen for å komme dit han er, og dessuten er det ikke rettferdig at han får mer enn meg, for jeg jobber jo, jeg også. Så har du klatret til topps, må du regne med å blåse ned igjen også. Det blåser som kjent på toppene.

Nå er det heldigvis ikke helt sånn. Amerika er ikke lykkelandet, og Norge er ikke misunnelsen større enn at, joda, det er ok å tenke på at Amerika har sine problemer, men Norge er blitt ganske amerikanisert. Kanskje det beste som har skjedd i møte med den amerikanske kulturen, er at vi har ristet litt av oss Jante. Vi har oljen, også, som har gjort oss ganske rike, alle sammen, men vi har da fått uendelig mye inntrykk fra vest via film og TV. Vi kan godt unne oss litt Hollywood-glam og litt rød løper. Synge litt på Idol og bli berømt. Vi er da et lykkeland, vi også.

USA og Norge har to andre motsetninger. USA er inividorientert, mens vi er systemorientert. Det gir ulike utslag på lykkeveien. Der hvor amerikanerne er sin egen lykkes smed, er vi mer opptatt av kollektivet. Amerikanerne mangler et godt velferdssystem, hvor de som lykkes, klare seg veldig bra og oppnå stor anerkjennelse, mens de som mislykkes, får svi så det holder. Vi har et velferdssystem som sørger for at de aller fleste som faller utenfor, faller inn i et system. Det er vel unødvendig å si mer om det i dag.

Nå er det jeg skal spore inn på det som fikk meg til å skrive dette innlegget. Lykken. Eller gleden, eller hva det nå heter. Bare for at du ikke skal tro at det er samfunnsfag fra engelsklinjen som er tema i dag. For det er det nemlig ikke. Men det var den amerikanske drømmen som sporet oss inn på spørsmålet om hva som er lykken. Den amerikanske drømmen ble definert som jakten på lykken, men hva er lykke? Og da ser vi vekk fra amerikanerne. Da spør jeg deg og meg. Og jeg spurte elevene.

Lykken er varig, sa de. Det er ikke et øyeblikks tilfredsstillelse. Man kan oppleve øyeblikks lykkefølelse av å kjøpe noe fint, drikke en god smoothie, se en god film. Men det er egentlig ingen verdens ting hvis du ikke kan dele det med noen. Lykke er å ha et mål. Lykke er å kjenne at du utvikler deg. Virkelig lykke kommer innenfra og har lite med ytre faktorer å gjøre.

Oj, det hørtes enkelt ut, ikke sant?  Du kan ikke si til en deprimert at han bare kan ta seg sammen og finne lykke, så blir alt bra. Det er ikke bare å samle familien, finne seg et mål og så er man lykkelig. Så enkelt er det bare ikke. Men det er likevel et poeng så stort at vi bør ikke kimse av det!

I oldtidens Hellas trodde de at lykken var en gudegitt gave som kun var noen få forunt. De som prøvde å oppnå lykke for egen del, ble sett på som umoralske og gudsspottende. De var en gjeng med pessimister, hele gjengen. Men så kom Sokrates! Kul fyr. Jeg liker han kjempegodt, han gikk bare rundt og pratet og filosoferte. Og så trodde han at alle som ville, kunne oppnå lykke. Fyren var så lykkelig at selv da han skulle tømme giftbegeret fordi han hadde fordervet ungdommen, satt han og pratet og smilte og lo og filosoferte. Han trodde ikke, som de andre, at han skulle vandre hvileløst i dødens dal, men lete videre etter lykken, eller eudemonia som det heter på gresk.

Flere filosofer etter ham har snakket, og skrevet, helst, i motsetning til Sokrates, om lykken. Om menneskets søken etter lykke. Og da legger de selvsagt noe annet i ordet enn lykkefølelsen etter å ha sunget i Idol eller å ha kjøpt seg nye platåsko. Eller motorsykkel, for den del. Eller, for min del, å ha sett de mest fantastiske motiver som bare venter på å bli fotografert. Alt dette er supert og bra, men det er ikke alle forunt å kunne strekke seg etter sånne mål. Men lykken er for alle. Det er det som er viktig for meg å få frem akkurat nå.

Aristoteles gikk faktisk så langt som å si at Lykke er så viktig at det overgår alle andre verdslige hensyn.

I boken «Happiness – lessons from a new science» går økonomen Richard Layard inn for at den nye kunnskapen om lykke må få konsekvenser. Det etablerte politiske målet om stadig å øke brutto nasjonalprodukt må erstattes av målet om å skape mest mulig lykke.  (sitat: Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten for en del år siden). Godt sagt.

Jeg skal ikke strø om meg med sitater. Men jeg konstaterer at man siden Sokrates sin tid har predikert viktigheten av lykke, at alle mennesker søker å oppnå lykke som det viktigste de gjør. Hvorfor driver man da og fokuserer på alt annet enn lykke?

På skolen klager man over urolige barn som blir mer og mer krevende. De gidder jo ingenting, og ikke kan de oppføre seg! Enda vi lærer dem både matte og norsk! I arbeidslivet klager vi over at herregud, arbeidstakerne har oppe facebook på jobben og jobber jammen ikke mer enn de må, i alle fall. Og tredageren, det er noe de fleste misbruker. Og så har du de som ikke er i jobb. De er jo enda verre. De gidder jo ikke stå opp om morgenen. Enda vi gir dem penger. Våre egne skattepenger.  Og innvandrerne! Som tror de kan bare forlate sine land som de burde egenhendig bygge opp, bare for å komme og ta for seg av våre goder! Og så politikerne, da. De bare lyger og er ute etter å mele sin egen kake.

Heiane, vi er visst ikke særlig fornøyde, nei. En kan jo bli deprimert av å måtte omgås slike medmennesker. Jeg er helt rystet. Jeg tror jeg må flytte.

Oj, nå var det nesten så jeg trodde på meg selv et øyeblikk. Puh, godt jeg kom på at jeg bare overdriver. Tenk om det var sånn. Men det er jo ikke det. Heldigvis. Jeg hadde aldri klart å være lykkelig hvis jeg trodde det var sant!

Før i tiden, da jeg var ung og ubekymret, husker jeg at jeg sa til meg selv at «noen må jo være lykkelig, så hvorfor ikke meg?». Og så var jeg det. Piece of cake. Så ble jeg voksen og møtte bøtter av bekymringer. Jeg har faktisk vært rimelig langt nede også. Da var det vanskelig å se at jeg hadde det i meg å være lykkelig. Men jeg har det. Veldig latent, faktisk. I den grad at jeg føler meg forpliktet til å vise andre at de også har det.

Tilbake til Aristoteles.  Lykke er så viktig at det overgår alle andre verdslige hensyn. Jeg tror fyren har rett. Jo hardere vi leter etter lykken, og jo mer vi mislykkes med det, jo vanskeligere er det å trives, å få ting til. Og i våre dager har vi jo sporet helt av i synet på lykken. Vi tror at lykke henger sammen med penger. Samme hvor mye vi nekter for det, så tror vi det. Hør: Penger har ingenting med lykke å gjøre. Men vi kan kanskje bruke penger for å oppnå lykke, som vi kan med så mange andre ting. Men lykke er ikke utenpå. Det er inni.

Det vare en digresjon. Typisk meg. Men til poenget: Hvis lykken virkelig er så viktig at den overgår alt annet, bør vi ikke da fokusere på det – først???

Et tankeeksperiment:
(gitt at vi definerer lykke noenlunde likt, at lykke er en tilstand eller følelse som tilhører individet, og som derfor er subjektivt)

På skolen: Tenk om skolen fokuserte på at elevene skulle bli lykkelige i sin læringsprosess. Hva da? Hvordan ville skoledagen da sett ut? Ville barna lært det de skulle?

På jobben: Tenk om arbeidstakerne var lykkelige med å være på jobb. Hva skulle til for at det skulle skje? Men viktigere: I hvilken grad ville dette gjøre utslag på arbeidsinnsatsen?

Blant innvandrerne: Tenk om de var lykkelige i sitt nye hjemland. Hva ville dette hatt å si for deres muligheter til å bidra?

De trygdete: Tenk om de fikk finne ut hva som gjorde dem lykkelig, i stedet for å bli tvunget til å gjøre noe de fant meningsløst?

Har du tenkt nå? Vel, hva tror du?

Okei, da, snu det: kjenn etter. Er du lykkelig? Har du vært det, kan du være det? Hvordan føles det? Ville du likt om det var kjernen i alt du gjorde?

Haha! For det går an! Som i den amerikanske drømmen, så er det sånn at vi har ulike drømmer, og vi har rett og plikt til å følge dem. Vi har ikke lov å komme dinglende med Jante og trekke andre ned. Men det som er viktig å huske på, er at ikke alle er i stand til å finne drømmen sin, ikke alle sinnstilstander tillater det, ikke alle har lært hvordan man finner det ut, heller. (For hvor skulle man lært det, egentlig?) Men jeg tror det er mye lettere for et lykkelig menneske å hjelpe andre med å finne sin lykke. Ikke bare er det lettere, men en plikt. Ser du noen som trenger å bli løftet opp, helt opp der, så må du hjelpe til! ikke bare for den andres skyld, men også for din egen. Lykke avler lykke. Og lykke gir god grobunn til produktive og lærenemme mennesker.

Seriøst. Vi bør fokusere uendelig mye mer på hva som gjør mennesker lykkelige, i stedet for å fokusere på hva de gjør galt. Det er mye lettere å gjøre det som er rett dersom du er lykkelig.

End of story. For enkelt? Jeg inviterer deg gjerne til diskusjon!

Advertisements

Posted on april 13, 2012, in Det gode liv, Kreativitet, Mennesker, Pedagogikk, Politikk, Sosialt entreprenørskap and tagged , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: