Vi må først og fremst hjelpe dem som vil

(Denne kronikken hadde jeg på trykk i Bergens Tidende søndag 22. april, linket til en sak om Impulssenteret.)

I påsken lanserte Erna Solberg sitt forslag om å tvinge sosialklienter ut i jobb under trussel om å måtte leve på 70 kroner dagen hvis de takket nei. Reaksjoner har selvsagt kommet fra begge sider av bordet.

Jeg har behov for å fortelle hvordan det ser ut fra min vinkel. I 16 år har jeg jobbet med mennesker utenfor arbeidslivet, noe jeg trives veldig godt med. Alt fra vanlige arbeidssøkende via det som het attføring til fattigdomssatsingen Kvalifiseringsprogrammet. Jeg har aldri jobbet i nav-systemet. I 2007 startet jeg Impulssenteret fordi jeg så at det manglet et tilbud som tar utgangspunkt i deltakernes egne ressurser og kreative evner. Fra 2008 har jeg hatt gleden av å veilede drøyt 100 personer fra ulike deler av systemet. Noen har jeg fulgt med i flere år. Jeg har derfor ganske god bakgrunn for å si det jeg har på hjertet.

For å ha dette på det rene: Jeg tror at jobb er det beste stedet å være. Jeg mener at så mange som mulig burde jobbe. Her er jeg helt enig med Erna og sannsynligvis de aller fleste andre. Men jeg ville ha omformulert budskapet hennes til at alle som vil, burde få lov å jobbe.

Når Erna nå går ut og appellerer til straffelysten i oss, blir effekten akkurat det. Vi bli observante på at noen er ute etter å lure oss, og så blir vi sinte og vil ha en slutt på det. Det er vel helt naturlig. Men problemet er at når vi lager regler som tar utgangspunkt i de som utnytter systemet, går det verst ut over de som trenger systemet. Vi ødelegger for de som har

det vanskeligst. Det orker jeg ikke sitte stille og se på.

Saken er at den situasjonen vi blir fremstilt for, ikke er riktig. Det kan godt hende det finnes late mennesker som foretrekker å sitte hjemme fremfor å jobbe eller være i annen aktivitet. Men jeg har i grunnen ikke møtt noen slike, og jeg tror ikke de er så mange som reaksjonen skulle tilsi. Og jeg klarer ikke å bry meg mer om dem enn om de som faktisk strever for å komme seg ut av systemet. Nå kjenner jeg ikke til den mest omtalte gruppen, den som naver seg fri fra videregående. Men ifølge nav.no, viser tall fra SSB “at av dei 119 444 personane som fekk økonomisk sosialhjelp i 2010, var 136 under 18 år”. Det virker dermed meningsløst, både menneskelig og samfunnsøkonomisk, å fokusere på dette.

Hvorfor skal vi ha mer fokus på dem som ikke vil, enn på de som vil? Hvorfor skal vi fokusere mer på å straffe de som ikke vil, enn å legge til rette for de som vil? Jeg tror det er mye mer penger å hente på å sørge for jobb til alle de som ønsker å jobbe, enn å dra disse “latsabbene” opp fra dynen. Men det er sikkert vanskeligere.

Jeg har tre kjepphester her. Det ene er at vi må hjelpe de som fortjener det fordi de vil, og det andre er å motivere de som ikke vil, til å ønske seg i jobb. For det går an. Men ikke med pisk.
Det tredje er å få vekk stigmaet som henger over sosialklientene. Til og med Høyre vil det. (“Alle som ikke kan jobbe skal ha en god og trygg inntektssikring, og skal ikke behøve å skamme seg over det”.) Men signaleffekten av denne debatten er at alle sosialklienter blir satt i en boks og stigmatisert. Det skader de som alt har det vanskelig, og det skaper et galt bilde
av den situasjonen vi faktisk har.

Faktum er at hvem som helst kan komme i en vanskelig situasjon som gjør at man trenger hjelp. De som er i en slik situasjon, er faktisk hvem som helst. Hvis ikke man får riktig hjelp fort, vil behovet for hjelp kunne bli langvarig. For jo lenger man befinner seg i en vanskelig situasjon, jo slitnere blir man av det, og jo mer motløs blir man. Til slutt kan det nesten virke som om man ikke vil mer.

Dette er lett å forklare, og noe hvem som helst kan sette seg inn i. Hvis man prøver på noe gjentatte ganger, og det ikke fører frem, så tilsier det at det ikke virker. Og man gir det opp. Så når man har søkt jobber over lang tid og ikke fått svar, så er det lett å gi opp.

Og når all medisin dreier seg om akkurat det, å fortsette med det du vet ikke virker, så blir du motløs og lei. Sjakk matt, rett og slett. Det oppleves som at “Hvis ikke du gjør det vi sier, selv om du vet at det er meningsløst, så
tar vi pengene dine.” Jeg har møtt mange som er sinte av denne situasjonen. Det kan lett forveksles med motvilje. Det trenger ikke være det.
Men hvis man behandler møtløshet som motvilje, så skaper du motvilje.
Plikt er det mer enn nok av i navsystemet. Plikt fratar folk kontroll over egen situasjon, og dermed minsker  motivasjonen.

Den stigmatiserende holdningen fikk vi svart på hvitt etter Ernas utspill: En NAV-sjef sto frem og sa at en professor kunne regne med å måtte ta en lagerjobb. De som har litt peiling på kompetanse og arbeidslivskrav vet at dette er idiotisk. For det første er det en meningsløs misbruk av ressurser. For det andre, finnes det ikke mange ledige lagerjobber. For det tredje: Lagerjobber krever ofte fagbrev i logistikk og truckførerbevis, så professoren er slett ikke sikkert kvalifisert for jobben, og for det fjerde: Skal virkelig en professor ta jobben som mange ufaglærte har mye større behov for? En slik uttalelse skaper en mistro til det som skal være hjelpeapparatet vårt.

En annen signaleffekt er den som gis til arbeidsgiverne. Hvilken arbeidsgiver vil prioritere å ansette en person som ikke vil jobbe, fremfor andre? En arbeidsgiver har ansvar for et godt arbeidsmiljø og forsvarlig fremdrift. Dette får han ikke ved å ansette folk som ikke vil jobbe. Dette utspillet er derfor dårlig markedsføring av arbeidsledige som arbeidskraft.

Det å fokusere på latsabber og navere, gjør at folk flest blir skepisk til hele gruppen. Det igjen slår tilbake på de mange som sliter med selvbildet sitt fordi de er i systemet. Det er heller ikke konstruktivt.

Jeg startet Impulssenteret utfra erfaringen om at man øker energinivået, motivasjonen og arbeidslysten hvis man får holde på med noe kreativt, som man skaper selv. Det kan være alt fra å skrive en annerledes søknad til å produsere egne produkter og ideer. Og jeg har blitt overrasket i hvilken grad det stemmer. Jeg kan bare måle dette i gløden i øynene, økningen i aktivitetsnivået og iveren etter å få ting til. Når folk får gjøre det de selv brenner for, fungerer de. Det er akkurat da jobbene bør være der; når selvtilliten er god, driven er god og humøret fungerer.

Når folk blir trodd på, får de det til. Når de ikke blir trodd på, så rives de ned igjen. Når vi aksepterer at også trygdemottakere har de samme grunnleggende behov for trygghet, næring, frihet, kjærlighet, lykke, sosial status og menneskelig vekst som alle andre, da kan vi begynne å snakke om virkemidler.

Skal vi lykkes i å få flere ut i jobb, må vi endre holdningene til dem som er utenfor. Det er dårlig samfunnsøkonomi å ikke ta på alvor de ressursene som ikke er i bruk. Det er viktigere å appellere til arbeidsgivere om å ta sjansen på å ansette mennesker som ikke kommer fra en annen jobb. Det kan faktisk lønne seg.

Høyre selv sier at “Arbeid og livskvalitet henger nært sammen.” Livskvalitet er viktig også for de som står utenfor arbeidslivet, og bare hvis de har det, kan de klare å finne veien inn i arbeidslivet igjen. Slipp pisken, og fokuser på å gi riktig hjelp til dem som ønsker det.

Om jeg mener at trygdemisbrukerne skal få slippe unna? Det er ikke det jeg sier. Så lenge vi har regler som er så pass gode at vi får med de fleste som trenger det, så vil det være mulighet for å misbruke dem. Det er umulig å lage regler som umuliggjør utnytting, og samtidig ta vare på de som trenger og fortjener hjelp. Det jeg sier, er at vi må først og fremst hjelpe de som vil. Når alle i den kategorien har fått jobb, kan vi begynne å dele ut restene til de som ikke vil.

Advertisements

Posted on april 24, 2012, in Kommunikasjon, Mennesker, Sosialt entreprenørskap. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Reblogged this on Helsepedagog1 Nina Sletteland and commented:
    Jeg er så enig i at vi må fokusere først og fremst på dem som vil. Den som ønsker seg ut i jobb vil ha større sjans for å få en jobb – så enkelt. Man starter der barrierene er minst fordi det er større muligheter for suksess. Men jeg tror det er mulig å gjøre flere ting samtidig. Også de som er i villrede, som ikke helt vet hvor de vil, som ikke helt ser hvilke ressurser og talenter de har, trenger et godt NAV – og et godt Impulssenter som kan hjelpe dem til å finne muligheter i mylderet av utdanninger, kurser og arbeidsplasser. Og jeg er så enig med deg i at man kan ikke sette folk i et hvilket som helst arbeid.

    Jobber du med noe du ikke opplever mening i, eller som du er overkvalifisert for – eller ikke kvalifisert for, da er sjansen stor for at du blir syk av det. Da har man ikke løst problemet, man har bare flyttet det over til en annen post i NAV-systemet. Det løser ingen økonomiske problemer, det skaper nye. Nye problemer for den enkelte som får et nytt nederlag – jeg klarte ikke den jobben!

    Vi trenger ressurser som Impulssenteret, som kan bistå både aktive arbeidssøkere til å håndtere det å være arbeidssøkende, til å finne gode løsninger for den enkelte. Vi trenger også Impulssenteret for å være en motiveringsarena, en arena hvor også de som har mistet troen på seg selv som arbeidskraft. Ganske enkelt fordi det er en genuin møteplass uten terskel – for alle som vil!

    Og NAV trenger gode samarbeidspartnere som Impulssenteret – fordi de kan ikke gjøre jobben alene!

    Jeg ønsker Impulssenteret og alle dens brukere lykke på veien!

  2. Jeg definerer de som er i villrede inn i gruppen som vil. Vi MÅ hjelpe dem som er i villrede. Her er et stort hull, det merker jeg på henvendelser jeg får etter at jeg har hatt noe i media. Der er mange «ordinære» arbeidssøkere som står helt fast, og som ikke får den hjelpen de trenger i NAV. Jeg ønsker dem velkommen inn for en prat, men de får ikke dekket noe hos NAV. Det er så synd.

    Etter at saken sto på trykk i BT, har jeg fått flere støtteerklæringer av saksbehandlere, til og med noen som forteller at de leter etter mennesker som de kan sende til Impulssenteret. Det er de som har erfaring med stedet. Det er jo oppmuntrende!

    Takk for tilbakemelding, Nina!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: