Psykiatri, og politikk. Breivik og alle andre.

BildeI dag morges våknet jeg fra en drøm, hvor Julie smilte det mest strålende smilet. Vi var i en sosial sammenheng, hun snakket med noen og jeg registrerte hvor vakker hun var. Så kom hun bort til meg og sa: «Se, jeg er ikke syk lenger». Hvorpå jeg repliserte at hun så så bra ut at jeg glemte at hun noensinne hadde vært syk.

Så våknet jeg.

Julie smiler ikke sånn. Det er mange år siden jeg har sett et strålende smil på hennes munn. Hun får medisin, nemlig, så derfor kommer vi nok ikke til å se dette smilet i virkeligheten, kanskje ikke noen gang.

Jeg tenker på Breivik og Anne-Grete Strøm-Erichsen, på andre psykisk syke jeg kjenner og har kjent, og på tvang og medisin og smil. Og på hva det var som utløste denne drømmen.

I går leste jeg om Anne-Grete Strøm-Erichsen sitt utspill om å lage lovendringer som følge av Breivik-saken. Jeg har gjort meg mange tanker rundt dette. Jeg tenker at én person ikke kan få styre hvordan vi skal ha det i landet vårt. Jeg tenker på hvordan det psykiske helsevernet vårt allerede er, og hvordan tvang fungerer, og jeg tenker på hva politikerne våre egentlig skal forvalte. Jeg tenker på straff og på hevn og på hvor stor plass en person får, bare fordi han har gjort noe grusomt. Han er fortsatt bare én, og vi skal ikke legge vårt samfunn opp etter ham.

Nå tenker jeg på smilet jeg drømte om. Visualiseringen av et lykkelig øyeblikk. Det er sånn vi vil ha det, vi vil oppleve lykkelige øyeblikk, det er det som er å ha det bra. Der, kjære politikere, er det dere skal jobbe for. For at alle i samfunnet skal ha det sånn. Det er en vanskelig, for ikke å si umulig, oppgave, men det må være målet. At alle skal ha det sånn.

Breivik har gjort noe redselsfullt, noe som vi ikke kan tilgi, som ryster alle som orker å lese eller se. Han ser ikke engang ut til å angre. Klart vi ikke ønsker ham vel, klart vi ønsker at han skal straffes og at vi aldri mer skal kunne utsettes for ham. Vi ønsker aldri å se ham smile. Men han er én person. De færreste finner på sånt som han har gjort. Vi kan ikke lage lover etter hans gjerninger. Vi må ikke tro at folk er sånn. Lover og regler er generelle. De skal ikke utformes etter enkeltpersoner, det vil skade mange i ettertid som ikke var Breivik, men som blir behandlet som de var det.

Det som skjer når et samfunn utsettes for noe slikt som det Norge opplevde 22. juli i fjor, er at vi får behov for å rette opp igjen. Vi må straffe denne mannen! Men våre lover hindrer oss i å straffe ham som fortjent. Vi kan ikke straffe ham like mye som han skadet oss. Heldigvis. Heldigvis har vi lover som hindrer oss å gjøre grusomheter mot andre. Selv mot forbrytere. Vi skal ikke skade andre, selv om vi har lyst. Selv om det virker rettferdig. Derfor vil Breivik aldri få den straffen han fortjener, og selv om det er vanskelig, må vi leve med det. Akseptere det. Egentlig bør vi være glad for det. Da har vi et demokrati som virker.

Det har vært mye debatt rundt hvorvidt Breivik bør få fengselsstraff eller psykiatrisk behandling. Er han frisk eller gal? Det eneste vi kan enes om, er at han ikke er riktig klok. Om han er frisk eller syk er ikke relevant i mine øyne. En diagnose er en diagnose. Det er en tolkning, og ikke noe man faktisk er. En diagnose sier noe om hvorvidt du har krav på, rett til, plikt til å ta medisiner. Få medisinsk hjelp, andre hjelpetiltak. Det betyr ingenting, egentlig. Handlingen hans var hinsides vår fatteevne. Hvorfor skal vi finne en diagnose som passer? Jeg mener, vi, folk flest. Retten må ha noe å jobbe etter. Men for oss andre burde det ikke være viktig.

Nei, jeg snakker ikke bare om Breivik her. Jeg snakker også om de som jeg kjenner som har en diagnose. For noen av dem er diagnosen en lettelse, for andre er det noe de ikke kan innfinne seg med. Noen av dem har hatt vekslende diagnoser avhengig av hvilken lege de har kommet til, og noen har prøvd ut ulike medisiner som har virket eller ikke virket. En diagnose har ikke to streker under. Derfor er det ikke viktig.

Fengselsstraff eller psykiatrisk sykehus?

Fengselsstraff eller psykiatrisk sykehus? Det ene er straff og det andre er behandling. Jeg har ikke mye erfaring med noen av delene. Jeg har verken vært innsatt eller innlagt. Men jeg har snakket med folk som har vært det ene eller det andre, og jeg har vært på besøk på psykiatrisk. For meg virker forskjellene usannsynlig små. Satt på spissen, virker det som at medisinen man får i fengselet, blir smuglet inn, mens de man får på psykiatrisk, blir tvunget på en. Dermed virker psykiatrisk en smule mer som fengsel enn fengselet gjør, sett fra min synsvinkel. Så om Breivik får det ene eller det andre, bekymrer meg lite.

Men det som bekymrer meg, er bruken av tvang i psykiatrien. Jeg aner ikke hvordan det kunne vært gjort bedre, for i noen sammenhenger er tvang nødvendig. Men tvang er i seg selv ekstremt krenkende, så det må brukes med varsomhet og kjærlighet og visdom. La for guds skyld ikke Breivik avgjøre hvordan vi behandler folk i psykiatrien!

Tilbake til den smilende Julie fra drømmen. Jeg kaller henne Julie, fordi det er om sommeren, og det forbinder jeg med smil. Jeg tror jeg har sett smilet hennes, før, selv om det ikke var utenpå. Det er derfor hun har grepet meg sånn. Hun er høyst virkelig, og har egentlig aldri smilt fullt så strålende som i min drøm, som jeg har sett. Julie har slitt med noe alltid. Men hun har aldri fått riktig hjelp.

Av og til tar hun kontakt med meg. Før ringte hun. Da var hun langt nede. Hun har bare tatt kontakt når hun ikke har det bra. Da har hun fortalt meg hvordan hun har det, og jeg har fått et slags bilde av situasjonen.

Sist hun tok kontakt med meg,  var det annerledes. Da var hun åpenbart på flukt. Hun ba om å få overnatte hos meg. Hun kunne ikke bo hjemme i leiligheten sin, av flere grunner, og hun var åpenbart livredd for å bli tvangsinnlagt. Det var forholdsvis klart at det ville være resultatet, men for meg ble det viktig å være den ene trygge havnen, hvor hun visste hun kunne komme uten å bli krenket. Men jeg fikk en sterk følelse av å være vitne til et menneske i konflikt med sitt eget hjelpeapparat. Og at gjentatte tvangsinnleggelser ikke hadde gjort henne bedre, men mye reddere.

Derfor vil jeg ikke at Breivik skal gjøre det lettere å bruke tvang.

Julie ble innlagt. Og det var ganske klart at hun trengte hjelp. Til og med politiet visste det. De ringte meg og spurte om de kunne hente henne hos meg. Nei, sa jeg. Dere kan ikke ta fra henne denne ene trygge havnen. Jeg ble litt imponert over politiet da. Jeg følte meg absolutt respektert. Jeg følte til og med at Julie ble respektert. De hentet henne ikke hos meg. Men hun ble innlagt. Med tvang.

Jeg besøkte Julie på sykehuset. Et bittelite rom, med vakt utenfor. Døren til do var ikke der. Ingenting skulle kunne brukes til å gjøre noe som var farlig for henne eller andre. Ingen løse gjenstander, ingenting. Ikke forstår jeg at dette er annerledes enn fengsel. Det kan ikke hun heller. Alle eiendeler var tatt fra henne. Hun snakket godt om menneskene som jobbet der, men med sterkt sinne om systemet. Systemet som ikke ser individet, bare tar fra deg alt som er deg. Ikke engang meningene sine fikk hun ha med seg. Legene sa at hun tok feil. Ikke fikk hun lese i Bibelen, heller, selv om hun fant mye støtte der. Hun har sin egen tro, og sine egne rare meninger, og det gjør henne til henne. Men det skulle hun ikke være. Hun fikk medisin.

For hver gang jeg så henne, ble hun tyngre og tyngre, i kropp og sinn. Mindre og mindre glød i øynene. For hver gang jeg spurte hvordan det går, svarte hun at «det går bedre nå».

Det går bedre nå. Det gjør det. Men det plager meg at man ikke snakker om livsglede for psykiatriske pasienter. Så vidt jeg vet er det INGEN som har tatt tak i det som egentlig er problemet. Ingen har lyttet til henne og sagt at, ja, du har rett i at din verden ser sånn ut, og du har rett i at det er vanskelig å være så alene om disse problemene. Du har rett til å ha dine tanker og erfaringer, og du har rett til å få hjelp til å løse opp i flokene. Finne din vei.

Sånn ville jeg ha jobbet, dersom jeg skulle jobbe med henne. Men jeg var ikke på jobb. Jeg ville bare være der for henne, valgte å være venn, og ikke hjelpeapparat for henne. Da var det fortvilende å se et hjelpeapparat som ikke lyttet.

I stedet gir de medisiner. Som tar bort gløden i øynene. Som gjør at hun kan eksistere, men ikke være lykkelig. Jeg er rimelig overbevist over at i alle fall hun, om jeg ikke skal snakke for alle jeg ikke kjenner, kunne blitt glad igjen, hvis hun fikk den rette hjelpen. Det er det de bør fundere på, politikerne våre. Hvordan kan vi sørge for at også de med psykiske problemer kan få det bra. Det er mye viktigere enn at Breivik får en egen politikk.

Jeg har snakket med mange som har følt seg krenket i møte med psykiatrien. Tvang er krenkende. Klart noen trenger å bli hjulpet med makt når de er veldig syke, men det er for meg like klart at andre ikke har godt av det. De blir sykere av det. Varig sykere. Julie har vært tvangsinnlagt mange ganger. Jeg ville tro at det var bevis godt nok på at det som ble gjort, ikke virket. Og den frykten jeg opplevde at hun hadde, gjorde at hun akselererte inn i sykdommen, som endte med at det hun fryktet, gikk i oppfyllelse. Og greien er at jeg forstår det. Jeg hadde også følt meg krenket, jeg hadde også blitt syk av sånn behandling. Garantert! Hvis noen, uansett av hvilken grunn, fant ut at jeg var feil, og derfor måtte tvinges inn på et lite rom, alene, uten noe å gjøre på, uten noen å snakke med… Hvordan noen kan se på dette som ledd i en behandling, er over min fatteevne. Normale mennesker blir syke av en sånn behandling.

Der, kjære politikere og styresmakter, der har dere noe å jobbe med. Ikke lag lover for at vanlige folk skal føle at Breivik har fått straffen sin. Lag lover for at vanlige folk skal få bli friske når de er syke. Friske og glade.

Du skjønne hva jeg mener, ikke sant? Ikke at Breivik er uviktig. Men dette Lex Breivik er ikke bra. Vi må ikke la psykiatrien bli bestemt av et unntak. Det finnes så mange som lider under et system som er laget for oss andre. For oss som tror vi blir tryggere av at de syke blir sperret inne, vekke fra oss som kan utsettes for dem. Men når vi skal pleie våre syke, er det ikke oss vi må tenke på. Vi må tenke på de som ikke har det så bra, de som trenger hjelp. De fleste bør få lov å komme ut igjen som friskere, bedre, bedre i stand til å takle verden, helst uten medisiner. Og da må vi gi dem noe å bygge videre på, noe som gir dem som individer grunn til å leve videre, med lykkelige øyeblikk, med redskaper som gjør hverdagen utholdelig. Medisin er plaster. Innesperring er fengsel. Mening, det er det vi alle trenger. Og da bryr jeg meg ikke om Breivik, fordi han er for vanskelig for meg. Men jeg bryr meg om alle de andre, de som ikke fortjener at Breivik skal sette standarden for hvordan de sykeste skal behandles.

Mening. Glede. Lykke. Hvorfor ellers skulle vi leve?


Advertisements

Posted on mai 12, 2012, in Kommunikasjon, Mennesker, Politikk. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Takk for et godt innlegg. Jeg tillater meg å dele dette i bloggen min, og hvis du ikke ønsker det, si fra, så kan jeg fjerne det.
    Bibbi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: