Skolen og meningen med livet. Hvorfor henger de ikke sammen?

Bilde

I dag prøver jeg å skrive om noe som har opptatt meg alltid. Skolen, og hvordan den begrenser alle de som er kreative, og hindrer folk å lære å bli det. Jeg mener skolen med dette hindrer utvikling.

Sånn rett etter festspill og nattjazz og torgdag og alt annet som har gitt byen liv, som har vist glade mennesker som jobber gratis og tåler at ting ikke går helt etter planen, er jeg ikke mindre opptatt av hvor viktig kunst og kultur er for mennesket og for utvikling. Og dette lærer vi ingenting om på skolen. De som ikke har familie som kan vise dem dette, lærer det ikke. Det er tragisk.

I dag har jeg sett på disse to veldig gode sakene på nett: http://www.youtube.com/watch?v=EJ5rx5lDIoc&feature=share (Authors at Google: Jonah Lehrer on The Science of Creativity) og http://www.forskning.no/artikler/2012/mai/322181 (Skolene er syke – hva kan vi gjøre?). De gjør at jeg får behov for å rope det ut! Det ingenting nytt i dem. Jeg får ikke én eneste aha-opplevelse av dem, men blir veldig trist, sint, irritert og i det hele tatt. Og ikke det minste talefør. Jeg fant ut at jeg heller må lete etter bilder jeg måtte ha som viser hva jeg mener. Meningen med livet. Glede. Inspirasjon. Motivasjon. Grunnen til at vi holder ut, eller til og med blir lykkelige – og rike!

Hvorfor er ikke dette viktig for skolen? Den utdanner mennesker til å bli lite kreative, lite åpne for nye impulser, og hindrer at verden går fremover. Den lærer barna opp til å tro at penger er de viktigste verdiene, og at det er til denne rikdommen utdanning skal føre deg. De to linkene jeg viser til, er ikke feil. De har bare så altfor  rett, og det erså opplagt at jeg ikke forstår hvorfor ikke skolen har fanget det opp enda!

Hvorfor snakkes det fremdeles om drop outs? Hvorfor snakkes det fremdeles om lærere som oppdragere, om skolen som ikke er best i Norden, som har uoppdragne og læreuvillige elever? Det burde ikke være nødvendig. Skolen skulle vært tilrettelagt for elevene slik at de ønsket å gå der. De burde faktisk glede seg til å gå på skolen hver dag, slik som jeg gleder meg til å gå på jobb. De burde glede seg til å lære noe nyttig og morsomt som de kunne ha glede av livet ut. Men det er så altfor mange barn som kvir seg. Hvorfor det? Det ER gøy å lære. Det er bare et spørsmål om hvordan, og et spørsmål om nytte. Kreativitet gir utvikling. Skolen hindrer kreativitet.

Jeg har samlet noen av mine bilder som viser nysgjerriget, glede, estetikk, kvalitet, nytte. Hvor er dette i dagens skole?

Bildene er fra Festspill, fra Torgdagen, fra utforskningsturer i nærområdet vårt, fra Nattjazz, fra en vanlig godværsdag i byen. Kulturskolen som stilte med staffeli og kullstift, folk som bygger byen vår og gjør den fin, folk som vet å bruke byen, alt som er vakkert og spennende og gøy. Som gjør at mennesker er glade, positive, snillere med hverandre, åpnere, mer løsningsorienterte… Og får ting gjort. Festspill og nattjazz og torgdag innebærer at masse mennesker gjør masse arbeid sammen, gratis. Hvorfor? Fordi de vil! Hvorfor skulle ikke elever i skolen ville, dersom det var lystbetont?

(mer under lysbildeshowet)

This slideshow requires JavaScript.

En av grunnene til at det irriterer meg så, er at jeg er selv veldig flink til å bruke sansene mine, kreativiteten min, til å glede meg, til å sanke energi til å få til ting jeg egentlig ikke får til. Jeg vet veldig godt at det er kjempeviktig, og blir så uendelig frustrert når jeg hører skolen argumentere med at «vi følger bare kunnskapsløftet», eller det offentlige med at «det er ikke arbeidsorientert» eller mannen i gaten med at «man skal ikke sy puter under armene på folk». Alt det er bare tull. Man får ikke noe kunnskapsløft ved å fjerne motivasjonen, man kommer ikke nærmere arbeidslivet ved å fortsette i samme galeien som man alltid har gjort, og det er ikke puter, men springbrett som ligger i kunsten å bruke egen kreativitet og glede.

Som han sier så flott,  Jonah Lehrer, det er ikke de med best karakterer som blir Einstein, Steve Jobs eller andre som forandrer verden. Det er de med størst utholdenhet. Og hvor får man det fra? Ved gleden av å komme videre, å lære noe nytt, å følge sin nysgjerrighet og lyst.

Ønsker vi en verden som går fremover? Lær barna å utnytte sin kreativitet og nysgjerrighet. Så får du dem til og med til å sitte i ro – frivillig! (Eller stå i ro, eller bevege seg mest der de bør..)

Advertisements

Posted on juni 10, 2012, in Kreativitet, Mennesker, Pedagogikk. Bookmark the permalink. 6 kommentarer.

  1. Hei 🙂
    Takk for et tankevekkende innlegg. Du har en del gode poenger. Jeg leste artikkelen i forskning.no som du linket til. Har ikke egne barn med ADHD, men har kontakt med både voksne og barn med diagnosen. Føler at skolen har ingenting å tilby. Hele grunnskolen er et eneste stort nederlag for dem. Og for mange andre som av ulike grunner faller utenfor.
    Ikke alt er gøy å lære der og da. Men mye kan gjøres mer interessant og tilrettelegges med enkle midler. Ivrige og lærevillige førsteklassinger tas ikke vare på. Gløden blir borte i møte med skolen. Selvtilliten forsvinner, og det skapes tapere. Jeg har gjort en del observasjoner rundt det du skriver om, har ingen svar, men en del tanker rundt temaet. Var i forrige uke på ansvarsgruppemøte angående min sønn, som har ekstra behov for oppfølging. Kjenner ærlig talt både på fortvilelse, framtidsfrykt og sorg etter det møtet, over et system som fungerer dårlig.

    • Jeg er faktisk lærer selv, men har jobbet lite i offentlig skole. Men uansett hvor jeg jobber, har jeg én motivasjon, og det er å få elevene interessert i det jeg skal lære dem. Da må de både se motivasjonen i det og føle mestring. Jeg synes ikke det er spesielt vanskelig en gang, så derfor er det så fortvilende at det ikke er tema i debatten om hva vi skal med skolen.

  2. Er veldig enig med deg. Jeg har også en diskusjon på bloggen min om dette. Setter det i sammenheng med økt sykemelding blant unge. http://dinpsykologonline.wordpress.com/2011/10/26/ungdom_og_trygd/

  3. A Mathematician’s Lament av Paul Lockhart tar opp noe av den samme frustrasjonen du skidrer. Den er lang, men er verd å lese selv om man ikke er matematiker (noe jeg helt klart ikke er).

    Her er et lite utdrag, linken nederst:

    Schools of education are a complete crock. Oh, you can take classes in early childhood development and whatnot, and you can be trained to use a blackboard “effectively” and to prepare an organized “lesson plan” (which, by the way, insures that your lesson will be planned, and therefore false), but you will never be a real teacher if you are unwilling to be a real person. Teaching means openness and honesty, an ability to share excitement, and a love of learning. Without these, all the education degrees in the world won’t help you, and with them they are completely unnecessary.

    http://www.maa.org/devlin/LockhartsLament.pdf

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: