Penger – vår tids torturredskap

Jeg har et dårlig forhold til penger. Penger gjør meg sint og frustrert, og gir meg sjelden særlig mye glede. Og hovedgrunnen til mitt dårlige forhold til penger, er det vanvittige fokuset vi har på penger her i landet. Og da spesielt det offentlige. Alt måles i penger. Som om det betyr noe i det hele tatt.

Mye viktigere enn penger er det som sansene våre gir oss. Lys, luft, lyd, stillhet, lukt og vakre synsinntrykk.

La meg for ordens skyld legge til at det er mye jeg er uendelig glad for. Men det bare øker kontrasten til mitt vanskelige forhold til penger.

Penger er et byttemiddel. Eller, selve byttemiddelet.  Vi klarer oss ikke uten. Selv om vi ikke kan spise penger, sove i dem, danse med dem eller puste dem, så der det det eneste byttemiddelet vi har for å få de tingene vi trenger. Bare unntaksvis kan vi bytte til oss en tjeneste med en tjeneste, en vare med en vare, men det er ikke egentlig lov.

Vi er ganske mange i dette landet som ikke har så mye penger. Gründere, arbeidsledige, kunstnere, syke. En svært differensiert gjeng med svært ulike behov og motivasjoner. Det burde være rom for alle sammen i et samfunn. Men problemet er pengene.

Problemet er ikke først og fremst at vi mangler dem, men måten de brukes som pressmiddel og straffemetode. Det skal ikke være lov å ha lite penger i dette landet, da skal vi jammen sørge for at du får svi! Noe så arrogant som å melde seg ut av pengegalloppen!

Jeg befinner meg med en fot i drøssevis av leire. Jeg er gründer, og kjenner mange gründere. Jeg er et kulturmenneske, og kjenner mange som jobber innen kunst og kultur. Jeg jobber med mennesker utenfor arbeidslivet. Fattigfolk, alt sammen. Og innimellom tar jeg jammen steget en liten tur innom den vanlige verden hvor folk vasser i penger og synes ille om de som ikke gjør det. For det er jo selvsagt slabbedasker, alle som ikke gidder å jobbe på kontor. Men altså, dette er mitt noe schizofrene ståsted. Jeg kunne sagt selvvalgte, men det er ikke egentlig det, når jeg får tenkt meg om. Jeg er der bare fordi jeg ikke er fornøyd med tingenes tilstand og må fikse dem før jeg gir meg.

Kan jo forstå at folk tror jeg er arrogant 😀

Men det var de pengene. Hvor skal jeg begynne?? Jeg har jo så altfor mye på hjertet, så altfor mye å si om saken! Men det jeg vil ha frem, er at penger ikke bør være et pressmiddel som hindrer fremgang. Det er det så altfor ofte. De som lever med skylapper i fine gråpapirbrune bokser som noen pjåter penger i, de yter ikke noe særlig til utviklngen, sant vel? Men det er altfor ofte de som bestemmer. Inne på et eller annet kontor sitter en eller annen saksbehandler og leker Gud, og sier at dersom ikke du gjør akkurat som jeg sier, så tar jeg pengene dine.

Det er da penger ikke er penger lenger. Det er et middel til makt, nedverdigelse og knusing av selvtillit og medbestemmelse. Det er vår tids torturmiddel. Jeg tuller ikke.

Kan jeg nå få hoppe til et helt annet sted, til min andre fot, den som heter kultur? Der opplever jeg det radikalt motsatte. Nå har jeg vært frivillig i både Festspill og Bergenfest. Det har ikke kostet meg en krone å oppleve kultur så jeg føler meg rikere enn de fleste! Har hørt alt fra knalltung metall via rare lyder og opera til kirkemusikk. Fantastisk. Men det som er mest påfallende, er hvordan folk gjøre hva som helst i en slik setting. Jobber du frivillig, kan du fint være vakt, plukke boss og være oppe lenge etter at festivalen er over for å demontere. Det er ikke annet enn smil og «ja, selvfølgelig» fra hele sulamitten. Alle vil hverandre vel og alle gjør alt med glede.

Masse folk i festspillrus i en av Europas vakreste byer, i fantastisk vær. Uten frivillige hadde ikke Festspillene blitt noe av.

Hvorfor man gjør dette? Vel, fordi man har lyst til å bidra, fordi det er kjekt å hjelpe til, fordi en er verdsatt og en viktig del av et større hele. Hvem som melder seg som frivillig? Jeg har ikke sett at det er noen spesiell type mennesker. Det er bare det at ønske, vilje, lyst er drivkraften. Og ingen får en krone. Bare en matbong, og det er en takknemlig for.

Okei, en kan ikke betale regningene med en matbong. Men det er ikke det jeg vil frem til, heller. Jeg tror bare det at mennesker gjerne vil bidra, hvis de får lov, og hvis de blir behandlet med respekt, som ressurser som vi har behov for. Hovedproblemet for en arbeidsledig er at det er vanskelig å få jobb. Men systemet gjør situasjonen så mye vanskeligere. En arbeidsledig trenger penger, og for å få det, behandles de respektløst!

Jeg har lyst å illustrere situasjonen med et eksempel fra kulturen. Kunst og kultur koster penger. For at vi skal ha muligheten til å utfolde og uttrykke oss kunstnerisk, eller ha gleden av å åpne våre sanser og lære noe nytt og viktig, må det … penger til. Sukk. Og heldige oss har mange rike onkler. De heter Staten, Kommunen, Statoil og Nestlé, og mange andre. Men nå har altså Anniken Huitfeldt delt ut kunstmidler, og samtidig gått ut og sagt hva hun vil de skal brukes til. Staten gir, men sannelig skal den ha igjen for pengene. I kunstens natur ligger det at kunstneren skal skape noe ut fra egen kreativitet. Det som her sies, er at her er midlene for å gjøre det du skal gjøre som kunstner, men nei, forresten, du får ikke lov å gjøre det. Du må lage det kunstverket som vi vil ha. Selv om du brenner for å gjøre én ting, så må du gjøre noe annet. Din kunstnergjerning er ikke verdsatt. Kunst er ikke markedsstyrt. Da blir det gørrkjedelig kunst som ikke gir noe nytt.

Anniken Huitfeldt på festspillåpnngen i Bergen

Tilbake til NAV, da.  Jeg har hørt for mange historier. Jeg må vel passe meg og si at det er systemet jeg snakker om, og en altfor stor del av dem som er indoktrinert i det. Jeg kjenner noen supre saksbehandlere som kan jobben sin , bare så det er sagt. Men systemet er sykt.

Du har mistet jobben din. Den ble rett og slett nedlagt, og den finnes ikke mer. Din kompetanse trengs ikke lenger, og uansett hvor mye du prøver, er det ingen som vil ha deg. Du kryper til korset, du har ikke lenger råd til regningene dine, til å betale for tak over hodet eller en skarve is når solen skinner. Det er trist å være fattig. Det gjør vondt i magen. Så altså, NAV. De kan jo hjelpe. Du har betalt din skatt og kan egentlig be om hjelp med god samvittighet. Jeg mener, du har jo egentlig allerede betalt for det. Så da er det litt sårt å måtte gå der med luen i hånden og blikket senket og be om hjelp.

Men hjelp, det får du! Penger! Kanskje til og med en god slump! Du kan være arbeidsledig en god stund og få dagpenger. Men staten krever gjenytelser…. Ellers tar de pengene dine, ser du! Selv den mest positive kan gå i vranglås når han ser hva som kreves.

Og her er det Staten har så mange meningsfeller.  Klart at slaurene ikke kan bare motta penger uten at det kreves noe i retur! (Selv om de til og med har betalt for tjenestene i forkant) Og siden jeg ikke er enig, tror folk at jeg ønsker å sy putene under armene på folk. Så ikke tilfelle. Jfr frivilligkulturen tidligere nevnt.

Jeg synes at når NAV bruker penger på folk, skal de gjøre det med omhu. Husk at penger er kun et betalingsmiddel, uten særlig verdi i seg selv. Glemmes det, får pengene mye mer verdi enn de fortjener. For når man mangler penger til husleie, har man et problem. Problemet heter frykt. For utkastelse, for ikke å strekke til, for ikke å kunne bidra. (Hva spiller tortur på?  Frykt.) Hva skjer når man blir utsatt for sånt? Vel, det er litt ulikt, men mange reagerer med handlingslammelse. Andre med aggresjon. Veldig få bretter opp ermene med et smil og tenker at her fikk jeg jammen en god utfordring. Man trenger å være ganske oppe i utgangspunktet for å ha en sånn innstilling.

NAV deler altså ut penger. Men de bruker også penger. På «hjelpetiltak». Dette er dyrt, og en årsak til at politikere kjemper mot arbeidsledighet og sykdom og alt det som holder folk utenfor arbeidslivet. (Ellers hadde de ikke brydd seg). Men det gjør de altså, og er en av grunnene til at de klapper seg på skulderen og sier at «akk, for en god velferdsstat vi har». Og så lurer de på hvorfor vi har så mange som er utenfor. Enda så mye penger vi bruker.

Jeg har ikke tall på hvor mange voksne mennesker med bra med omløp i hodet, som kommer til meg og forteller hva de har opplevd i NAVs regi. Ikke bare i NAV, men også i det som NAV har betalt for. Avklaringskurs. Hvor folk har fått beskjed om at de ikke hører hjemme i arbeidslivet, enda de er helt normale og oppegående og puster og har energi. Fått beskjed om ikke å komme mer, men å sørge for å oppgi at de kommer på meldekortet, slik at alle parter blir fornøyde. Jeg har opplevd at folk har søkt om fritak fra amo-kurs en dag i uken til å danne nettverk for arbeidsledige som vil i jobb, og fått nei.  Praksisplasser hvor de ble satt utenfor den sosiale sammenhengen, slik at de følte seg totalt verdiløse. Og så videre. I NAV-regi gjelder ikke de samme prinsippene som i resten av arbeidslivet. Ingen skjønner at man faktisk blir minst like utbrent når man er arbeidsledig som når man er i jobb – for da er man ikke verd noe som helst. Vel, slik føles det. Selvsagt er man det. Men når pengene er eneste målbare verdi, eller hvordan man nå skal si det, er man jo selvsagt ikke noe verd når gjenytelsen for livsoppholdspengene i tillegg er nedverdigende. Tiltakene oppfattes som tvang. Det er utpressing, og det dytter folk ned i en grøft det er enda vanskeligere å komme ut av. Det er ikke progressivt, det hjelper ikke folk ut, men holder dem tilbake. Og det BARE fordi en trenger pengene.

Det er her kontrasten til det frivillige arbeidet kommer inn. Det er menneskelig å ville bidra når man får noe igjen for det. Når man får følelsen av å være til nytte og glede, når man føler man utgjør en forskjell, setter spor etter seg. Når man får være del i et fellesskap, blir tatt vare på. Penger har ikke en sånn verdi i Norge i dag. Skal penger være gulrot, må det vare mye penger. (Jeg mener, se på de som streiker – de får ikke lite penger, akkurat. De føler bare at det er urettferdig i forhold til de som får mer).  Så hva da, da?

Enkleste løsning hadde jo vært – Borgerlønn, drit i penger; de som vil ha det, kan tjene det, mens de som ikke er så opptatt av penger, kan starte bedrifter, prøve seg frem, være med på frivillig arbeid, ta seg av sin syke mor osv. Problemet i dag er at penger er passiviserende, deprimerende og undertrykkende for de som ikke klarer seg økonomisk.

Penger har blitt til et hinder. Kan vi snart innse at vi trenger å finne en annen vei? Det finnes viktigere verdier.

Til slutt vil jeg gjerne nevne at politikere, det er våre folkevalgte, som vi har valgt til å styre landet slik at det blir godt å bo i for alle. Da nytter det ikke å styre alt i kroner og øre. Å ha det godt, vil si å kunne invitere noen hjem på middag, gå på konsert, spasere ute i en ren og vakker by (eller på landet om du vil). Kjærlighet, omtanke, respekt. Balsam for sansene. Alle mulighetene ligger her i vårt vakre land. La oss ikke skusle det bort på en overdreven tro på penger.

Grunnen til at jeg tidvis føler med veldig rik, er at jeg ser så mye fint.

Men sant? Jeg er ikke alltid sint, og jeg er ikke bare sint. Jeg har all tenkelig grunn til å være glad – og er det også. Men fordi jeg ser hvorfor, har jeg behov for å fortelle det til dem som glemmer det menneskelige behovet for å være glad og tilfreds og takknemlig. Jeg har en følelse av at de kanskje ikke leser bloggen min…

Advertisements

Posted on juni 26, 2012, in Mennesker, Politikk. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Penger er som du sier et byttemiddel,et redskap til å skaffe oss det vi trenger. Hva vi trenger er det nok mange meninger om. Men jeg er takknemlig og glad for at vi har verdens beste trygde- og pensjonssystem. I Hellas og Spania har de kun seg selv å stole på. Mister de jobben har de ingen NAV å gå til, heller ikke om de blir syk. Det er også en av grunnene til at det har vært en eksplosjon av antall bostedsløse de senere ukene og månedene. Folk står i fare for å dø fordi de ikke har råd til å betale egen medisin. De har ikke noen offentlig nettverk eller støtte til folk som sliter og det er en ufattelig sørgelig situasjon de nå er i. En bonde fortalte at svært mange utenlandske akademikere (professorer, lektorer og amanuensiser) har søkt jobb som fjøsarbeider hos ham. Hvorfor vil de hit?

    Ja, jeg skal være den første til å skrive under på at NAV og til tider deres rigiditet er både frustrerende, urettferdig og diskriminerende. Men vi har tross alt gode hjelpere når vi trenger det. Derfor er det flott at vi har sånne som deg, som tør å være «offentlig sint», fortelle oss andre hvordan mange opplever møte med NAV.

    Forskning har vist at det er flere lykkelige blant mennesker som arbeider frivillig en andre. Om det er frivillighetsarbeidet som gjør dem lykkelige eller innstillingen i seg selv som er årsaken vet ikke jeg. Å delta på frivillig arbeid som du beskriver er jo en gave i seg selv. Mange av de som har deltatt ville ikke hatt råd til å gå på konserter og teater. Dette er en gylden anlendning til å få være med likevel, og man betaler med sin velvilje og arbeidskraft. Så heia til alle frivillige!

    Og jeg syns det er flott at de som tør ta sjanser på å starte for seg selv tjener penger om de klarer å skape vekst av sine ideer og sitt arbeid. Det er jo derfor jeg gjør det, jeg vil skape min egen økonomiske vekst, ikke være avhengig av noen andre, heller ikke NAV. Prisen (skatten) og grenseløst mange arbeidstimer betaler jeg gjerne:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: