Klart jeg kan…

(eller også: Ikke nedverdige meg).

Jeg har en tante som er utdannet lærer i bokmålland. Som sin søster, min mor, snakker hun egentlig nynorsk, men på den tiden var det slik at nynorskfolk måtte tilpasse dialekten sin når de kom til byen. Så også min tante.
Så ikke min mor. Det vil si, det gjorde hun visst, i en periode, på jobb, men like til i dag snakker hun nynorsk. Det gjør min far også. Han har alltid vært nynorskmann på sin hals, og snakker så riktig at han lett kan brukes som fasit. Jeg hadde gode karakterer i nynorsk. Men det er nå så. Nynorsk var en målform jeg var vant til.
Min tante, jeg skal ikke si noe galt om min tante, hun gjorde bare det hun hadde lært at man skulle gjøre i byer: Når man snakket til barn, snakket man nynorsk.

Dette er ikke en pro eller kontra dialekt-debatt. Jeg mener at barn, og andre folk, har godt av å utsettes for ulike dialekter. Man får en fleksibel hjerne av det, sies det. Og får bedre språkforståelse. Men det er ikke det jeg skal snakke om.
Når min tante snakket bokmål til meg, ble jeg kjempefornærmet. Som om jeg ikke forsto nynorsk! Denne følelsen av å bli nedvurdert har jeg drasset med meg langt inn i voksen alder og overført til alle andre som utsettes for det samme. Og det verste er at de som gjør dette, gjør det for å være grei eller noe sånt.

Igjen, jeg bebreider ikke min tante. Hun har bare gitt meg en ballast – hun har gjort meg veldig bevisst på disse mekanismene, sånn at jeg gjenkjenner dem når de dukker opp. Min bestemor trodde ikke jeg kunne si Siggjo, bare fordi jeg er fra Bergen. Hun trodde ikke jeg visste hvordan en ku så ut, heller, siden jeg var fra byen. Selv om jeg var på landet da hun sa det… Hun var en gammel dame, ble jeg fortalt, så jeg måtte ikke bli så fornærmet. Så jeg tror i grunnen ikke jeg ble det. Men jeg syntes ikke akkurat at den egenskapen vitnet om særlig mye innsikt. Nyttig lærdom, det også.

To reaksjoner fra min side, altså: Jeg ble fornærmet, eller jeg så på uttalelsen som mindre intelligent.
Disse to historiene er fine, fordi det er mennesker jeg er glad i. Bestemor er død, og når jeg tenker på de underlige tingene hun sa til meg for massevis av år siden, trekker jeg på smilebåndet og blir varm om hjertet. Hun ville jo så vel. Og så var hun bestemor. Bestemødre har lov å være litt rare. Min tante snakker til meg, og jeg aner ikke om hun snakker bokmål eller nynorsk. Har helt glemt å legge merke til det. Så det er virkelig ikke farlig.

Men når jeg opplever dette i andre relasjoner, reagerer jeg fortsatt. Som når hjelpeapparatet bruker samme metode. Hvis du går til legen med noe som bekymrer deg, til spebarnskontroll med barnet ditt, til læreren eller til NAV, så vil du tidvis støte på disse menneskene. Som undervurderer deg.

I tidligere innlegg har jeg helt sikkert snakket om følelsen av å bli tråkket på i NAV-systemet. Grunnen til at dette er så viktig, er selvsagt at man er så sårbar når man kommer dit, at man tåler ikke like mye som man ville gjort av en tante, bestemor, venn eller andre likesinnede.
Dette innlegget skal jeg kun vie dem som åpenbart vil vel, men ikke forstår at de faktisk tråkker på folk med den posisjonen de inntar.

Jeg har vært tilstede på et foredrag holdt av noen saksbehandlere i NAV. De var fryktelig stolte av opplegget sitt, og mange andre var over seg av beundring. Det trengte de ikke være. Jeg var ganske rystet.
Opplegget heter Klar jeg kan.
Mulig det skal gi assosiasjoner til Obama og hans «Yes we can!» men det bommer ganske grovt. Fordi det er ikke noe felles VI som skal dra lasset sammen. Det er ikke et reflekterende JEG som skal få lov å slå seg på brystet å være stolt. Nei, det er NAV som legger ordene i munnen på deg. Det er NAV som sier at … DU! kan. Og hva det er du kan? Vel, det går ikke frem av tittelen, men innholdet kom jo frem ganske tydelig. For det var et veldig strukturert opplegg, med motivasjon som tema dag fire eller noe. «Klart jeg kan» betyr at selvsagt kan du få til å stå opp om morgenen og klare å få til en lagerjobb eller noe annet enkelt – MED VÅR HJELP! Vi har et grundig tilbud med program hver eneste dag som skal hjelpe deg opp av gjørmen og opp på et slikt nivå at vi fremdeles kan se ned på deg.

Klart jeg kan. Men sånt som det kan jeg klare helt uten din hjelp. Det er JEG som skal si «Klart jeg kan.» Og det er fordi jeg er trygg på at jeg kan det. Og hva jeg kan, jo det er å lykkes i det jeg er god på. Ikke i det du sier at jeg kan bli god på hvis jeg er snill og gjør akkurat som du sier. I alle fall ikke når det jeg skal ende opp med å kunne, ikke er annet enn det som forventes av hvemsomhelst.

Okei, jeg er oppegående og flink å snakke for meg. (Det er blitt mitt mantra etter at damen i NAV sa det til meg). Det er jo klart at jeg kan. Men det finnes virkelig noen som sliter. Og de trenger hjelp. Men den hjelpen de trenger er individuell. De trenger ikke lære å stå opp om morgenen. De trenger en grunn til å stå opp om morgenen. De trenger ikke å få vite at de med andres hjelp kan klare å sortere spiker på lager. De trenger å vite at de med egen hjelp kan gjøre akkurat det de setter seg som mål å gjøre. De trenger å vite at det er helt klart at de kan, og så trenger de å få vise at de kan det – selv.

Vet du hvorfor dette er viktig? Jo, fordi at hvis «hjelpen» er av en slik art at den som skal hjelpes blir sint og fornærmet, vil den ikke ta imot hjelpen. Han vil ikke stole på den. Tilbake til min bestemor, skjønne bestemor, som ikke alltid var like smart. Da hun vurderte det slik at jeg ikke visste hva en ku var, tenkte jeg at hun ikke var særlig oppegående. Hun meldte seg med det ut som autoritet. Jeg visste jo at jeg visste bedre. Så også med disse saksbehandlerne, eller veilederne. Når de setter seg selv høyere enn de bør, og deltakerne lavere enn de er, så melder de seg ut som autoriteter. De kler av seg. For hvert individ som hører på, vet jo at de ikke har rett. De vet jo om seg selv at ikke de er noen ubeskrevne blad som trenger å lære å kle seg til intervju og motivere seg til å gå på kurs eller spytte ut snusen før de kommer inn i klasserommet. Vel, noen gjør kanskje ikke det. De må gjerne få lære det. Men de som sitter der og kan disse tingene, vil være blodig fornærmet, til og med rasende. Det er ganske grovt å bli beskyldt for ikke å kunne slikt når du kan det. Disse vil du med denne ovenfra-og-nedadholdningen miste muligheten til å hjelpe.

Klart alle kan. Alle kan noe. Vi er heldigvis forskjellige. Sånn kan ulike egenskaper brukes i ulike oppgaver og de fleste av oss kan finne noe vi passer til. Noen ganger trenger vi hjelp. Men det betyr ikke at vi brått har mistet intelligensen vår og ikke kan tenke selv. Klart vi kan det! Vi kan trenge litt veiledning og litt rydding i toppetasjen, litt reell motivasjon (noe som gir mening for oss selv), eller… etellerannet. Det er forskjellig hva vi trenger. Men vi trenger ingen som står og forteller oss at de vet at de er bedre enn oss, og med deres hjelp kan vi bli nesten bra nok. Klart vi kan mye mer enn det.
Og alvorlig talt: Den holdningen, og den tittelen, sier bare med all tydelighet at det er klart at de som står for kurset ikke kan. Og det var ikke det de mente, var det vel?

Sokrates: Det er av stor betydning å behandle hvert menneske etter dets natur og temperament.

Advertisements

Posted on juli 13, 2012, in Kommunikasjon, Mennesker, Uncategorized. Bookmark the permalink. 3 kommentarer.

  1. Jeg tror det er veldig vanskelig å jobbe i NAV-systemet. Mange jobber der fordi de vil gjøre en forskjell, men med høyt arbeidspress, tilbakestående teknologi og lite fleksibilitet blir det vanskelig å tilrettelegge og se den enkelte. Å jobbe i NAV-systemet kan være belastende. Det er liksom lov å skjelle ut etaten og de som jobber der. Nå sier jeg ikke at du gjør det, men at dette er noe som er knyttet til arbeidsdagene deres.

    Jeg har lest så mange historier om NAV som en kvern som kjører alle gjennom det samme løpet. Jeg kan ikke forstå at det har noen hensikt. Norge trenger folk i alle bransjer og folk med ulike bakgrunner, erfaringer og kompetanser, da skjønner jeg ikke hvorfor en høyt utdannet person skal få samme opplegg som en som sliter på grunnskolen. Jeg kan ikke forstå at behovene til så ulike mennesker er like.

    Uten å ta utgangspunkt i hvert enkelt individ, blir det mange feil, som i noen tilfeller gjør den syke sykere. Det er ikke lønnsomt – verken menneskelig sett eller samfunnsøkonomisk.

    Takk for et engasjerende innlegg!

  2. Hei igjen! Takk for svar!
    Jeg tenker også at det er vanskelig å jobbe i et system, fordi man får så trange rammer å jobbe under. Jeg vet om mange flotte saksbehandlere, og ønsker på ingen måte å henge ut enkeltpersoner. Men jeg ønsker å sette fingeren på problemer med systemet, fordi det går ut over enkeltindivider. Siden dette er sånt som jeg ser til dagen, har jeg behov for, og føler jeg meg forpliktet til å si det høyt. Jeg har undervist i HMS, og måten man lærer å behandle ansatte på for å beholde dem og holde dem friske og dyktige, er langt fra det samme som det som gjøres mot de som er utenfor arbeidslivet. Jeg forstår ikke hvorfor man tror at denne måten bare brukes overfor noen grupper i samfunnet. Alle har jo det samme behovet for å bli sett, og for å bruke sine ressurser. Man burde i det minste prøve. Jeg vet at der finnes saksbehandlere som gjør det – håper bare det kan bli flere!

    • Jeg tror også at systemet i mange tilfeller er årsak til at ansatte ikke klarer å gjøre den jobben de er satt til.

      Er ellers enig med deg i det du skriver her. Det handler om medmenneskelighet og å anse andre som å ha lik verdi som en selv har.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: