«For og mot»-debatten

I dag skal jeg skrape borti innvandringsdebatten Om den stadig tilbakevendende debatten for og mot, eller – den som slettes ikke er akkurat det. Noen er for én ting, andre er mot noe annet. Og dermed diskuterer vi aldri sakens kjerne. Og det tror jeg vi kun kan gjøre ved å være litt rausere med hverandre… 

Jeg har selvsagt mine meninger, og de vil naturligvis skinne sterkt gjennom her. Men mine meninger er ikke poenget. Poenget er at så lenge vi ikke snakker om det samme, vil vi aldri få en fruktbar debatt. Og det hadde vært å foretrekke fremfor all skittkastingen vi er vitne til i media og på gaten. Så det jeg skal prøve på, er å sette de ulike meningene opp mot hverandre og se på hva de sier. Og så skal jeg forklare hvorfor jeg mener det jeg mener. For jeg har selvsagt ikke tenkt å forandre synspunkt. Men jeg mener at innvandringsdebatten er viktig. Og det jeg prøver å se på, er hvorfor den ikke virker.

Problemet er at vi lar oss provosere av debattantene. Vi har to tydelige fløyer: De som virker aggressive og vil bli kvitt problemet innvandring ved å stenge innvandrerne ute, som synes den andre fløyen er dumme og naive. Og de som ikke vil ha en aggressiv debatt, og dermed diskuterer debattantene på den andre siden. Denne fløyen har ikke et negativt syn på innvandrere som sådan, og har derfor ikke noe ønske om bare å stenge grensene. Dermed er debatten altfor stor til å ta i samme diskusjon, og vi har ingen løsningsorientert debatt for og mot innvandring. Den vil vi heller aldri få, så lenge debatten går på to ulike plan, med to ulike tema.

Heromdagen gikk jeg forbi tre mennesker på et gatehjørne. Den ene satt og tigget. Den andre gikk forbi og skjelte ut tiggeren, mens den tredje kommenterte at «han har jo ikke gjort noe galt». Greien er at jeg kan la meg irritere av tigging, som så mye annet. Det er en uting, enten det er Tele2, Krybbedødforeningen, narkomane eller utlendinger. Mest fordi de gir meg dårlig samvittighet, selv om jeg vet at jeg ikke har penger til å redde verden for. Men jeg ble redd han nordmannen som gikk forbi. Han så rasende ut. Jeg skulle ønske jeg hadde våget å støtte han som ble skjelt ut – det er min naturlige reaksjon, at jeg har behov for å vise støtte til de som blir dårlig behandlet. Men jeg våget ikke. Synet av den illsinte nordmannen har brent seg fast på netthinnen min. Jeg gikk forbi. Jeg ble redd. Av de to, likte jeg nordmannen minst. Hadde han prøvd å diskutere innvandring med meg, hadde jeg blitt kvalm og ikke klart det. Han ville aldri lyttet til mine synspunkt, han var så full av seg selv. Han hadde garantert ment at jeg mente at vi skal åpne grensen for flere tusen tiggere.  Tror du ikke? Vel, jeg kan ikke garantere det, men sånn føler jeg, og derfor kan jeg ikke diskutere. Han ilegger meg meninger som ikke er riktige, og dermed er debatten låst. Jeg kan ikke diskutere når jeg ikke føler at vi snakker om det samme. Og vice versa! Sånn hindrer vi hverandre i å snakke om løsninger.

Innvandringsdebatten burde dreie seg om innvandring. Det gjør den i altfor liten grad.

I dag fikk jeg et par papir i posten. Akkurat like irriterende som tigging, selgere og uadressert reklame. Men jeg bestemte meg for å se på det og respondere på det. For det passet godt inn i dagens tema.

Papiret proklamerer «VI ADVARTE!»

Og så legger Folkebevegelsen mot Innvandring ut om hva de sa i 1987 og hvordan det har slått til og vel så det.

Det som skjer her, er at alle deres meningsfeller får argumenter så de kan fortsette å ha sine meninger, mens jeg ser på det og kan ikke se at det er sant. Hvis jeg ikke lar meg provosere, preller det rett av som reinspikka tøv. Akkurat som tilsvarende argumenter «fra venstresiden» preller av på denne gruppen. Ingen blir klokere, mer reflektert eller nærmere en løsning. Eller, jo, forresten. Jeg blir sikrere i min sak. Fordi jeg vet jo at det de sier ikke gjelder for dem jeg kjenner. Så dermed bare overbeviser de meg i enda større grad at de tar feil.

Hvordan det gikk, ifølge FMI: De kommer med et tall på antall innvandrere og etterkommere. Jeg kjenner på tallet, ser ut vinduet, og tenker at det gjør meg ingenting, så hvorfor skal jeg reagere. Jeg kjenner en del innvandrere, og kan ikke si at de plager meg nevneverdig. Altså null klangbunn for det argumentet.

Det neste punktet er at de argumenterer med særkravene fra muslimene. Kjønnsdelt svømmeopplæring, for eksempel. Vel, det siste jeg leste om svømmeopplæring, var at barna ikke får det, verken muslimene eller noen andre. Må jo si at det er mye verre. Det viktigste er jo at barna får lære å svømme. Vi kunne jo diskutert om det er greit å dele undervisningen, men så kommer neste argument på særkravlisten: æresdrap og kjønnslemlestelse. Der er det de mister all troverdighet og mulighet for å debattere. Det finnes ingen særkrav for dette i Norge. Drap og lemlestelse er forferdelig, men det er ikke lov i Norge, eller særlig mange andre steder heller. Vi kunne diskutert temaene drap og lemlestelse, men ikke som et ledd i en innvandrerdebatt. Det skal ikke være lov for noen å bedrive sånt, det skal ikke være spesielt for innvandrere. Ifølge Store Norske Leksikon kaller vi æresdrap utført av nordmenn i Norge for personlige tragedier eller familietragedier. Det skjer. Det er fryktelig, men det er ikke lov. Vi har strafferammer for alle som dreper. Vi skal ikke godta det. Men vi godtar det heller ikke. Å påstå at noen gjør det, er bare provoserende.

Det er ikke uproblematisk å blande kulturer. Forskjeller skaper gnisninger. Spørsmålet må heller være hvordan vi skal møte disse. Hardt mot hardt har aldri virket, selv om en del aldri slutter å tro at det virker. Det skaper bare sinne og avstand.

Bergen og Oslo er byer som alltid har trukket til seg mennesker utenfra. Størrelsene gjør at de har taklet det veldig forskjellig, men det er et faktum at de som bor i disse byene ikke har lange ættetavler fra samme by. Det burde, om ikke annet, gi perspektiv. I Bergen fikk vi inn Hanseater og striler. Strilene ble ikke særlig godt behandlet – nesten like dårlig som nordlendingene i Oslo – men vi ville ikke sendt dem tilbake dit de kom fra i dag. De har klart seg rimelig bra  og gitt oss en mer allsidig kultur.

Hva er vi stolte av i landet vårt? Jo, en fabelaktig natur. Den er vi veldig heldig med! Og så er det demokratiet og kulturen og alt det som dreier seg om menneskene. Det vi mennesker har skapt. Hvem er vi menneskene? Hvem er vi stoltest av? Edvard Grieg, bergenseren som laget særnorsk musikk, som oser av fjellbekk og musefletter. Griegnavnet er fra Skottland. Vi drikker Friele-kaffe, fra vår egen tidligere borgermester Friele, hvis navn er tysk. Ibsen er vel dansk. Poenget er ikke å gjøre et nummer av at «alle de store er utlendinger», men at noen har vi klart å akseptere som våre uten problem. Og kulturforskjellene var store dengang da! Bymann og stril var virkelig ikke venner. Min bestefar ble steinet da han flyttet ut på landet iført hatt og frakk.

På lørdag får familien min besøk av en amerikaner. En utvandret slektning. Storparten av slekten min med samme etternavn som meg befinner seg i USA. Det er litt tankevekkende. Det var veldig vanlig på et tidspunkt da Norge ikke var så rikt, at man søkte lykken et sted som var bedre enn her. Noen klarte seg godt, andre mindre bra. Men de fikk muligheten. Jeg synes det virker urettferdig at ikke vi skal la folk få muligheten i vårt land, når de ikke klarer seg i sitt eget. Vi har alltid migrert. Vi har flyttet til steder hvor det er bedre å være. Var jeg redd for mine barns liv eller helse, ville jeg tatt dem med og flyttet til et bedre sted. Det er jeg faktisk ikke i tvil om.

Men det betyr ikke at vi ikke bør ta på alvor de problemene som følger med når vi lar folk komme hit. Det alvorligste problemet for meg er at vi ikke diskuterer akkurat det. Vi bare diskuterer hvem som har rett og hvem som tar feil. Men ikke hva vi har rett eller feil i…

Advertisements

Posted on juli 23, 2012, in innvandring, Kommunikasjon, Mennesker. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: