Om hjelp og takk

«Når vi gir dem hjelp, må de jo vise takknemlighet tilbake,» hører jeg stadig vekk, i en eller annen form. Debatten er om alle hjelpetrengende, i grunnen. Vi har et velferdssystem som gjør at veldig mange har rett på hjelp når de trenger det. Det er selvsagt kostbart, og går ut over noe annet. Derfor er debatten legitim. Men egentlig er problemstillingen nokså absurd.

Jeg husker første gangen jeg besøkte min nabo og gode støttespiller i England. Hun hadde skaffet meg aupair-jobben i nabohuset, og første gang jeg hadde annonsert min ankomst, hadde hun kjøpt inn det hun kunne tenke seg at en nordmann ville sette størst pris på, noe som ville minne om hjemme. Det var tydelig at hun var stolt da hun serverte meg sursild… som selvsagt sto høyt oppe på listen over ting jeg ikke kunne fordra. Siden jeg så ansiktet hennes, kunne jeg klare å spise bittelitt og late som om det var godt, fordi jeg selvsagt satte stor pris på at hun hadde gjort en ekstrainnsats for å gjøre meg glad. Om jeg var takknemlig? Veeel… På sett og vis. For tanken, men ikke for fisken, for å si det sånn. Jeg ville nok foretrukket å få et bedre indisk måltid, eller et skikkelig engelsk bondemåltid av den typen jeg senere skulle lære at hun var grådig god på. Men hun ville overgå seg selv. Og bommet, om jeg må si det som det er.

Det er lett for. Vi gjør alt med oss selv som utgangspunkt. Vi gjør, håper jeg, det vi tror er best. Det er mye fint og flott i det. Men det er ikke sikkert det er riktig for andre. Det er heller ikke rart at vi blir skuffet når den positive tilbakemeldingen uteblir. Men når vi får tenkt oss om, bør vi lure på hva vi gjorde galt, og gjøre det bedre neste gang. For det er bare våre egne handlinger vi kan styre. Ikke andres.

Når vi gjør noe, forventer vi noe i retur. Vi sender ut etellerannet, og så sender vi fra oss ansvaret og gir det til noen andre, dvs mottakeren. Så hvis vi gir penger, for eksempel, tenker vi at vi ville blitt glade for penger, så vi hadde takket, og vært takknemlig. Men tenk om det ikke var det de trengte? Eller kanskje de bare med det er halvveis i å løse problemet sitt. Skal de likevel takke? Hva om takk betyr «amen, det var alt jeg trengte, nå kan du gå»? Hva om den hjelpen de trengte, var tak over hodet og en jobb? Eller, sagt med andre ord: Hva om det de trengte, var hjelp til selvhjelp? Hva om de trengte hjelp til å få kontroll over sitt eget liv? Tenk om hjelpen vi tilbyr, kun er et avhengighetsforhold. Skal de takke da?

Vi sender mye penger ut av landet og kaller det bistand. Innimellom leser vi i avisene at mesteparten av pengene gikk til administrasjon før de havnet i hendene til en despot med stort palass. Og så klager vi over at vi kaster bort penger, og foreslår å la være å bruke penger på å hjelpe utviklingsland. Det hjelper jo ikke likevel. Tenk om vi ville stoppet opp et øyeblikk og tenkt at kanskje det er vi som sender pengene feil? Vi har jo massevis av ordtak som sier noe om at «gir du en mann en fisk så har han mat for en dag. Lærer du ham å fiske, kan han overleve resten av livet» og tilsvarende. Så dette bør ikke komme overraskende på oss. Gir du penger, kan de bli delegert eller brukt feil, men hvis du gir den hjelpen de faktisk trenger, får det forhåpentligvis resultater som du kan være stolt over, og med det takk nok i seg selv.

Vi tar imot utlendinger og gir dem lov til å være her, på ulike premisser. Noen kommer hit for å jobbe og reise hjem igjen. De er vi glade for, for de er med på å dekke vårt behov for arbeidskraft. Vi trenger derfor ikke høre dem si takk, selv om vi godt kan like at de gjør det. Så håper jeg noen sier takk til dem for hjelpen.

Noen kommer hit fordi de må. De kan ikke bo i sitt eget hjemland. De kommer til et land med fremmed kultur og fremmed språk. De kan være skadet på sjelen etter grusomme opplevelser der de kom fra. De trenger gjerne mye hjelp. De er mange, og de er ulike. Jeg hører innimellom mennesker av denne gruppen si på svært gebrokkent norsk at de er veldig takknemlige. Det de kommer fra, kan vi ikke forestille oss. Folk som har halve barneflokken igjen i flyktningeleire og ektemann i en grav i hjemlandet. De har det verre enn vi kan forestille oss, men mye bedre enn de hadde. Jeg er glad for at vi kan vise dem hjerterom og la dem få lov å oppleve et liv som ikke bare er hardt arbeid, men også inneholder et snev av glede og takknemlighet. Vi burde kanskje oftere få vite om disse takknemlige.

Noen utlendinger kommer hit fordi det er bedre muligheter for jobb og penger her enn der de kommer fra. Det viser seg ikke å være helt riktig, for vi har ikke så mange jobber her i landet. Og vi har et velferdssystem som vi selvsagt ikke har råd til å dele med hele resten av verden. Da blir det jo ikke mer igjen til oss. Hvordan skal vi hjelpe disse? Skal vi det? Har vi plikt til det? Vel, om en katastrofe skulle ramme Norge, burde vi jo ha muligheten for å komme oss vekk, så ja, klart vi må hjelpe. Men hva om vi hjalp på en slik måte at vi fikk noe positivt igjen for det? Det er bra for dem som kommer også, det! De ville vært glade for å få være til nytte. Det må vi huske på. Ingen ønsker å være til bry. Vi må finne en måte som er bra for begge parter. Slik at begge vil si takk.

Det samme gjelder «NAVerne». Eller sosialklientene, eller de arbeidsledige, eller delvis uføre. De blir møtt med et hjelpeapparat som vet best. Som kommer med en «gavepakke» som er ganske liktlydende over det hele. Du får penger, men da må du yte gjengjeld. Være takknemlig.  «Ellers tar vi fra deg pengene igjen.» Pengene er gjerne akkurat så mye som de trenger for å ha råd til tak over hodet og mat i kroppen, og dekker altså ikke annet enn primærbehovene. Men det de trenger, er noe annet. Pengene gir ikke nok til å være takknemlig. Det de trenger, er å få kontroll over egne liv. Litt æresfølelse. Det er det vi må gi, hvis vi skal få de resultatene vi ønsker. Men det er det nesten ingen som tilbyr. Vi gjør folk avhengige av pengehjelp, fordi de ikke får hjelp til å klare seg selv.

Det er ikke snakk om enten/eller. Vi MÅ hjelpe, men vi må hjelpe riktig. Alt annet er feil, for alle parter. Vi skal ikke kaste bort pengene våre. Vi skal bruke dem viselig. Vi skal investere. I folk. Når vi bruker penger på en slik måte at menneskene får bli en ressurs, både for oss og seg selv, får vi takk igjen så det holder. Mer penger i kassen, mer takknemlighet, færre samfunnsproblemer – og forhåpentligvis et mindre fryktsomt folk som er redd for pengene sine.

Når vi gir folk det vi synes de bør ta imot, og forventer at de gir oss noe tilbake, er det egentlig vi som krever. I begge ender. Å få anledning til å føle takknemlighet er et gode. Å bli avkrevd en ufølt takk, er det ikke.

La oss gi grunn til takknemlighet. Da kan vi også føle stolthet over oss selv. Da har vi fått det til.

 

 

Advertisements

Posted on juli 27, 2012, in Kommunikasjon, Mennesker. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: