Luksus og det gode liv

Det er sommer, det er fri, det er agurknyheter i avisene… og vi har tid til å reflektere over det gode liv og hva luksus innebærer.

I løpet av én og samme uke fant jeg en artikkel om det gode liv, om hva vi unner oss av luksusartikler, og en lengre artikkel om de overlevende fra Utøya, og hvordan de fant glede i en vanskelig tid. Samtidig befant jeg meg selv på ferie. Perfekt tid til å reflektere rundt temaene luksus og det gode liv.

Etter å ha lest litt avis om gode vinkjøp, sprudlevann og luksusartikler, befant jeg meg i en fiskebåt, iført altfor store, lånte klær og støvler. Det regnet, men det var varmt, fisken bet, jeg var tørr og det var ferie. Barna var med, og koste seg åpenbart med oppgavene de hadde fått tildelt: Styre båt, fiske, sløye, fortøye og så videre. Naturen rundt var uendelig vakker. Sjøen forandret utseende for hver bølge, for hver knaus vi kjørte forbi. Himmelen ble stadig blåere. Måkene lekte rundt båten vår som for å fortelle verden at vi hadde fått fisk. Luksus…

Jeg tenkte på de som driver med dette hver dag. I regnvær. I solskinn. Det er ikke luksus. Det er en jobb. Det kan være kjedelig, som alt annet. Luksus er altså ikke en spesiell gjenstand eller en spesiell opplevelse. Det gode liv er å være i øyeblikket, å nyte, å ha tid til å nyte. Samme hva, og det trenger ikke koste all verden. Luksus er en følelse av noe ekstra. Noe du ikke opplever for ofte. Noe du gleder deg ekstra over, som gir sjelen påfyll.

I artikkelen om de overlevende fra Utøya unnskyldte ungdommen nesten at de gledet seg over små ting. Små fremskritt, venner og familie. Mestring, kontakt. De hadde små lykkefølelser innimellom, noe som hjalp dem videre i livet. Den positive beskjeden vi har fått fra disse, er at vi må legge merke til alt det fine, vi må fokusere på det som er bra, på kjærligheten, på menneskelig varme. De er inne på noe vesentlig. Det gode liv, det livet som er verd å LEVE, ikke bare overleve, er fullt i små øyeblikk av små, store opplevelser, hvis en legger merke til dem. Det er så mye lettere å ha det bra, når man stiller små krav. Eller overkommelige krav. Og ikke forventer å oppleve det hele tiden. Det er dette de som har overlevd kriser er flinke til – å legge merke til de små tingene i hverdagen og glede seg over dem.

Jeg har faktisk alltid vært sånn som har gledet meg over de små tingene. Samlet på inntrykk, laget meg luksusritualer. Gjort mye ut av lite. Da jeg plutselig befant meg i et miljø hvor folk var vant til å få det de pekte på, ble jeg lei meg uten helt å forstå hvorfor. Hadde jeg lyst på noe, fikk jeg det. Det som skjedde, var at jeg mistet muligheten til å ha lyst på det, til å glede meg til det, til forventningene. Jeg klarte ikke å formidle at dette ikke var bra for meg uten å virke utakknemlig. Men for meg forsvant opplevelsen av luksus. Når noe er for lett tilgjengelig, forsvinner luksusopplevelsen med det. Dermed er det å ha for mye, faktisk et reelt tap.

Omtalt i avisen samme dag var jakten på luksus. Middelklassens kavete jakt på luksus. Vi skaffer oss luksus, og så er det ikke luksus lenger. Dermed må vi ha mer. Og så blir det et kappløp som kan oppleves som stressende for mange. Vi må tjene mer penger for å ha råd til neste luksusopplevelse. Neste spa, neste Amarone til neste middag på fin restaurant, neste storbyferie. Vi tror at luksus er noe vi må strekke oss økonomisk etter. Jo mer vi har, jo lenger må vi strekke oss. Men det trenger ikke være sånn.

Barn på landet som konverserer med noen gale ender.

På Facebook nå om dagen ser vi bilder og leser beskrivelser av mennesker som griller og spiser sammen, barn som jubler, leker i sanden,  fryd, ro og natur. Det virker som at det aller viktigste vi har, er tid. Det beste vi har, er sommer, sol, tid, og ingen plikter. Sånn kan vi ikke ha det hver dag, og derfor er det luksus. Men det som er, er at alt det er faktisk gratis, og dermed tilgjengelig for folk flest. Det trenger ikke vare lenge, ofte er det bare noen minutter før barna hiver sand i øynene på hverandre, båten springer lekk, du savner innlagt vann eller myggene kommer. Men likevel. De øyeblikkene, det er dem du husker. De ti minuttene med total harmoni, duften av sjø og blomster, smaken av et vilt bringebær, solstreif på kinn og gress mellom tærne. Det gode liv. Prøver du for lenge, blir det krampaktig, kunstig og til og med kjedelig. Men de små øyeblikkene, det er de som varer i minnet.

Disse øyeblikkene bør vi ha med oss når vi begynner å lure på hva vi skal spare til av nye luksusartikler for å bli enda lykkeligere. Av og til er det lurest å sette av et øyeblikk eller to til å kjenne etter. Det gode liv er her og nå, og akkurat hva du gjør det til.

Advertisements

Posted on august 6, 2012, in Det gode liv, Kreativitet, Mennesker and tagged , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: