Bare blåbær å strekke seg etter

Opplevelsen i dag var en god illustrasjon på selve tanken min med Impulssenteret: Når du må gjøre noe vanskelig, fokuser annerledes!

August og på landet – jeg plukke blåbær. Nå er jeg av et slikt kaliber at jeg plukke blåbær, ikke bare sånn at det hadde vært fint. Koste hva det koste vil, så skal jeg ha mine rørte, selvplukkede blåbær, på samme måte som jeg skal ha is første solskinnsdag, krabbe i krabbesesongen, hylleblomstsaft når hyllen blomstrer og så videre. Så nå har jeg vært på blåbærtur.

På landet har jeg alltid pleid å vite hvor det er mest bær i utmark. Bare at i år, så holder de på å bygge akkurat der. Steinmasser på steinmasser og menn i kjeledress og hjelm. De som kjenner meg, vet at jeg liker godt menn i kjeledress og hjelm, men ikke så veldig akkurat nå. De har tatt blåbærstedet mitt.

Nå har jeg det ikke med å legge meg ned på bakken og slå og skrike bare fordi jeg ikke finner blåbær der hvor jeg synes jeg burde finne blåbær. Dessuten har jeg en kjæreste som er litt av en Espen Askeladd, som gladelig leter etter bærbusker for meg. Selv om det i dag innebar seriøs klatring i skog og fjære. På landet mitt er fjæren bratt. Vi må opp, opp og av gårde. Og jeg skal ha bær.

Bærene var svære! Kjempesvære! Det var blått i blått, og selv om krattet var tornefullt og fotfestet dårlig, så jeg ikke stort mer enn svære blåbær. Jeg har problemer med å forlate en tue med store bær igjen i, så det gikk ikke så fort. Men det gikk altså farefullt for seg. Ikke det at jeg skjønte det, før jeg sto der, full i beger og mett i mage, og kikket ned… Oj. Ned var bratt, rett ned i en steinrøys rett ved vannet. Jeg kjente et øyeblikk på at jeg burde ha vært redd nå. Men det var for sent. Jeg hadde stått der i sikkert ti minutter, så det var rett og slett altfor sent å bli redd. Jeg hadde ikke sett skrenten, fordi jeg fokuserte opp og ikke ned. Fokuserte på store, blå blåbær over meg i stedet for steinrøysen under meg. Og det hadde vært helt trygt. Mye tryggere enn om jeg hadde kikket ned og fokusert på farene der nede. Så jeg klatret glad og fornøyd videre, for hadde jeg ikke vært redd for den skrenten, så kunne jeg ikke godt bli redd for neste, heller.

Sånn er det med mye i livet, tenker jeg. Vi skal over mange skrenter. En del av dem unngår vi, fordi vi kan. Men andre må vi bare over. Og da hjelper det kanskje å fokusere på noe positivt mens vi likevel gjør det vi ikke liker, eller ikke tør. Hvis du fokuserer for mye på det du ikke vil eller ikke tør, blir det mye vanskeligere!

Ta for eksempel slanking eller røykeslutt. Dersom man skal slanke seg eller slutte å røyke, har du fokus på noe du skal redusere på eller slutte med. Alt fokus, all energi, går med til det du ikke skal fokusere på. Gjør noe annet! Noe som motiverer deg, noe som ikke har med saken å gjøre i det hele tatt, men som likevel gjør at du kommer deg videre på den veien du skal! Dette vet vi, ikke sant? Tenker du kun på det du ikke skal, tenker du ikke på annet. Det er kjempevanskelig!

Sånn tenker jeg om jobbsøking også. Når man har vært så lenge utenfor arbeidslivet at jobbsøk kun er bekreftelse på at man ikke får jobb, når alt som står på agendaen er det som gjør en nedfor, deprimert, motløs. Da må man tenke annerledes. På hva man kan gjøre på veien som flytter fokus over på noe positivt. Finne blåbær. Om det direkte eller indirekte gjør at man når målet mer helskinnet, spiller ingen rolle, bare man når det.

Som lærer tenker jeg også sånn. Finne den tryggeste eller mest motiverende veien til målet. Eller oppfordre elevene til å finne sin egen morsomme vei til målet. Så lenge den er både kortere og mer effektiv og hyggeligere enn den hvor man fokuserer på egen utilstrekkelighet, kan det virkelig ikke skade.

Jeg tror at folk som er gode blåbærplukkere har større sjanser i livet til å oppleve mer, lære mer og oppnå mer. Men det beste av alt er at jeg tror at de aller fleste av oss kan være gode blåbærplukkere. Etter min mening er dette noe gode pedagoger skal hjelpe med. Veiledere og coacher og andre hjelpere bør ha dette i bakhodet når de skal hjelpe folk til å endre retning. Følelsen av å lykkes i livet kan lett henge sammen med følelsen av å mestre en skrent og ti, og en sånn følelse kan føre mye bra med seg.

Sånn tenkte jeg på min blåbærplukketur i dag! Ikke bare har jeg overkommet en liten frykt for bratt terreng (eller egentlig, men jeg får rørte blåbær til dessert!

 

Advertisements

Posted on august 9, 2012, in Mennesker, Pedagogikk. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: