Korsfest! Korsfest! en toppleder eller to!

Sånn som jeg ser det, har vi et problem. Ikke et lite problem, ikke ett som kan løses i en håndvending, og jeg har heller ingen følelse at det hjelper å bruke stemmeseddelen. Ikke at vi ikke skal bruke den, men den løser ikke dette «ansvar»-problemet.

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var satiriker. Men jeg er ikke så veldig bekymret – jeg tror vi har mye mat for satirikerne fremover, og de vil nok ta saken. Jeg ser for meg lange liksomdemonstrasjonstog med plakater med påskriften «inhabil!» hvor de går og går og går. Hvorfor jeg synes at det hadde vært lettere å se humoristisk på det? Jo, fordi dette er en alvorlig sak, og det må så store endringer til, og vi har fått så mange beviser på at de viktigste ting bare ikke blir gjort, at det nesten er uutholdelig bare å se på det i ramme alvor.

Og de gikk og gikk. Dette bildet lånte jeg på http://www.infobilder.com/.

Men det er jo alvorlig. For min del virker det nå som om vi lever i landet hvor ingenting skjer.  Regjeringen består av nære kollegaer og venner som alle er inhabile når de må ta en beslutning. Det er et problem. Resten av det politiske Norge skriker opp om ansvar og hvem som må gå. Ja, du ser det for deg, det bildet jeg nettopp tegnet? Ja, så må noen gå. Og pressen tar saken, påkjenningen ved å gå er som regel stor, det så vi på NRK for litt siden. Det å gå heter «å ta ansvar» på norsk.

Ja, så gikk noen. Men hva så? Har det skjedd en endring? Er noe blitt bedre? Har vi løst problemet? Nei, det kan jeg ikke se. Jeg kan ikke se at all denne gåingen gjør noe som helst. Vi har et strukturproblem, og det blir ikke døyten forandret av at en eller annen leder må gå.

22. juli kunne vært unngått, sies det. Nå unngikk vi ikke 22. juli, gjort er gjort og feil er feil. Det viktigste med feil er at vi må lære av det. Problemet her til lands viser seg å være at vi ikke lærer av våre feil, vi får bare noen til «å ta ansvar» og gå. Jeg mener at å ta ansvar bør være å fortsette, lære av erfaringene og gjøre noe med saken.

Vi har aldri før opplevd 22. juli. Vi vil ikke oppleve det igjen, heller. Historien gjentar seg ikke så bokstavelig. Men vi har opplevd saker før som vi burde kunne lært av.  Enhver bedrift har en HMS-mappe som de er pliktig å bruke litt. Blant annet er der noe som heter internkontroll, som innebærer at man må skrive avviksrapport hver gang noe nesten skjer, eller skjer, sånn at en kan lære av det. Dersom et teppe i trappen får noen til å snuble, er sannsynligheten til stede for at noen en vakker dag ruller ned hele trappen på grunn av teppet, til stede. Hvis vi ser på Norge som en bedrift, hvilket vi burde, burde alle uønskede hendelser ikke bare noteres ned men også føre til handling. Her er det Norge er helt på tur, og er i ferd med å miste all troverdighet. Vi har jo fått advarsler nok. Grubbegata som skulle ha vært stengt, politikere som ikke burde ansatt sine bestevenner, politiet som ikke helt fungerer som det skal.

Det er ikke veldig rart at folk nå roper om at noen må ta sin hatt og gå. Vårt inntrykk av landets ledelse er at de bare leker butikk, og det skal de selvsagt ikke få lov til. Men ikke vet jeg. Hvis nå statsministeren går, og justisministeren går og toppledelsen her og der går, hva får vi? I mine øyne er det bare det som er interessant: Hva får vi? Kan vi stole på at det blir bedre dersom noen andre overtar?

Jeg mener ikke at vi ikke hadde hatt godt av et regjeringsskifte. Jeg mener ikke at ingen må gå. Det jeg mener, er at all denne gåingen ikke er svar på spørsmålet. Spørsmålet er: Hva gjør vi for å ordne opp i problemene? Hva gjør vi for å gjenopprette tilliten til Norge? Ingenting løses ved at den ansvarlige tar sin hatt og sine pakkenelliker. Det vi sitter igjen med da, er en mediediskusjon som går på hvor mye penger han tar med seg inn i neste lederstilling. Altså: Nytt problem.

Å være ansvarlig betyr å ha ansvar for at tingene blir gjort. Rett. Hvordan har vi kommet dit at det eneste ansvarlige man kan gjøre er å forlate skuten?

Advertisements

Posted on august 21, 2012, in Politikk. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Min oppfatning av mediedekningen etter 22.07 og etter at kommisjonens rapport kom er at det blir altfor mye personfokus. Prosessene drukner i personkritikk og drama – det blir ingen noe klokere av. Det virker som om pressen forsøker å bevise sin egen viktighet gjennom at dens skriverier fører til at noen må gå. Hva denne mentaliteten kan føre til så vi tydelig i Tore Tønne -saken.

    Aftenposten kommer egentlig ned på beina. I 2007 latterliggjorde de, under sin daværende redaktør, forslaget om å stenge Grubbegata. Dette har nåværende redaktør, Hilde Haugsgjerd, tatt selvkritikk på en veldig god måte, men så er jo hun tidligere redaktør i Klassekampen……….

  2. Så hjertens enig. Når noen har laget rot er det vanlig at de må rydde opp etter seg. Vi lar dem ikke bare gå fra rotet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: