Ta følelser på alvor. Om høysensitivitet i en vanlig verden


Dette innlegget skal handle om følelser. Vi snakker altfor lite om følelser i vårt samfunn, tatt i betraktning hvor viktig det er. Temaet er enormt, men jeg skal ta for meg noe som jeg har vært ganske opptatt av i det siste: Høysensitive. Fordi jeg tror det er veldig mange ekstra sensitive mennesker i nav-systemet, og jeg tror at større normal fokus på følelser faktisk kunne hindret det. Følelser er en undervurdert ressurs i vårt samfunn, og blir de ikke sett som det, blir de et problem.

Jeg har lest en del artikler om temaet, men denne er til nå den beste jeg har sett: Høysensitiv?. En av de første artiklene jeg leste om temaet, ble innledet med at høysensitivitet «ikke er en diagnose». Og det vil jeg ha gjort klart: Det er overhodet ingen diagnose, og ikke et sykdomstegn i det hele tatt. Men behandler man det som en sykdom, kan det lett bli til det.

Jeg velger å behandle høysensitivitet som en berikelse og styrke, som til tider kan være litt slitsom å bære. Og siden temaet er lite forsket på, velger jeg å se det ut fra mine egne øyne, og med min egen definisjon. Fordi jeg opplever at det letter min jobb å ha denne knaggen, denne forklaringsmodellen – ikke fordi jeg er opptatt av diagnoser og båssetting.

For å sitere artikkelen Høysensitiv? : «Å være høysensitiv betyr at nervesystemet er mer fintfølende og mottakelig for sanseinntrykk, stemninger og stimuli enn de fleste andre mennesker. Høysensitive mennesker er selvsagt ikke en ensartet gruppe. Det er store forskjeller på hvilke mønstre og forsvarsmekanismer den enkelte har utviklet for å beskytte sin sensitivitet.»

Altså er dette en stor sekk, som dekker mange ulike mennesketyper (hvis noe sånt finnes), men fellestrekket er at de opplever sanseinntrykk sterkere, og de styrer ens liv i større grad. Man blir gjerne lettere både oppstemt og nedstemt, kan ha lettere for å få seg en psykisk knekk, eller bli handlingslammet. Men de er ikke dermed syke. De trenger bare redskaper til å håndtere det. Det er dette som mangler i dagens samfunn. Enten er du frisk, eller så er du syk. Er du frisk, kan du jobbe, er du syk, slipper du å jobbe. Det som bekymrer meg, er at vi i denne gruppen finner mennesker som ikke klarer å håndtere arbeidslivet  uten redskaper for å håndtere følelsene, eller sansene. De er ikke er syke, de er friske, men trenger hjelp til å forstå hva som skal til for å klare å være i en jobb. Politikerne kan tro så mye de bare vil på at jobbelinjen de har lagt seg på skal tvinge folk ut i jobb når de ikke er syke. Faktum er at de da gjør mange mennesker syke i stedet.

Derfor synes jeg det er viktig å diskutere dette høyt. Jeg tror ikke vi løser alle trygdekøproblemer på denne måten, men i mine øyne gjøres her ingenting nå, og det er en vanvittig sløsing med menneskelige ressurser.

På Impulssenteret har jeg hatt utallige samtaler med svært ulike mennesker som har ressurser de ikke får brukt fordi noe står i veien. Jeg opplever tidvis at jeg er første person som noensinne har spurt dem direkte om følelsene deres, og har opplevd å få så åpne og ærlige svar at jeg nesten blir svimmel. Voksne mannfolk som forteller om ting de ikke tør å gjøre, om hvorfor de ikke tør, om hvordan de opplever å bli nedvurdert og ikke hørt på i systemet, og jeg ser mange utbrente mennesker. Utbrent ikke fordi de har for mye å gjøre, men fordi de ikke får gjort det de selv og andre forventer av dem. Akkurat slik som i arbeidslivet. Det er når man ikke mestrer at man blir utbrent. Noe jeg ikke har lest om høysensitivitet, er at det kan være situasjonsbetinget. Når man går på en smell, blir man mer sensitive. Dermed har vi enda flere høysensitive i slike risikosituasjoner som arbeidsledighet og slikt faktisk er. Folk som har opplevd vanskelige ting i livet sitt, er ofte mer sensitive enn andre.

Jeg er overbevist om at det er veldig mulig å gi disse menneskene redskaper til å takle livene sine bedre. Det er jo mange høysensitive som kan det, men det er altså mange som bare ser ulempene med å være så sensitiv. Fordi det ikke blir gjenkjent som den ressursen det faktisk er, men bare som en svakhet. Sannheten er at det er både en styrke og en utfordring, og bare ved å gjenkjenne dette kan man bruke det som en styrke. Så lenge sensitivitet føles som et problem, står man i fare for å bli syk av det, og sjansen for da å komme tilbake i jobb, reduseres.

Fullscreen capture 27102013 000557

Jeg har laget en liten håndbok om høysensitivitet som kan kjøpes ved å klikke på bildet.

Så hva vil det si i praksis, å være høysensitiv?

Høysensitive mennesker er mer vare og intuitive, legger merke til og oppfatter stemninger og energier som andre ikke er like sensitive til eller heller ikke registrerer. Siden andre ikke oppfatter dette på samme måten, oppfattes de lett som alternative, eller blir avfeid med at det ikke er viktig. Men det er det, for det gjør noe med hvordan de forholder seg til verden, og hvordan de reagerer på den. En høysensitiv kan komme inn i et rom og kjenne at andre er sinte, og ikke makte å være i rommet. Overført til måten vi behandler arbeidsledige,  kan en person som blir tvunget inn i en praksisplass han ikke blir behandlet som likeverdig, bli reelt syk av å utsettes for dette hver dag. Dette er helt vanlig praksis, fordi man ikke tar hensyn til at noen mennesker ikke kan tåle det. Det ER ikke verdig å behandle folk sånn, men noen tåler det altså mer enn andre.

Høysensitive har også ofte kreative eller kunstneriske evner. Dette fordi at musikk, bildekunst, dans ER følelser. Det er språk som ofte fungerer bedre enn ord. Sensitive mennesker har ofte enda større glede av kunst enn de som ikke er det. Høysensitive har derfor ofte behov for å jobbe innen kreative yrker, men disse jobbene er det dessverre ikke mange av. Derfor må de kanskje finne måter utenfor arbeidslivet å bruke disse evnene, men ikke desto mindre er de viktige, også for det å kunne være i jobb. Dette betyr at de som skal hjelpe høysensitive mennesker ut i jobb, også bør se på hvilke beehov man har i tillegg til jobb, som kan gjøre at man er bedre rustet i den jobben man har. Dette er noe av bakgrunnen for at Impulssenteteret har et kreativt bakteppe. Jeg vet at det betyr noe at man er i vakre omgivelser og at rommet inspirerer til kvalitet. Og jeg vet det bedre nå enn før jeg prøvde det ut.

Det å være høysensitiv er ikke noe hokus pokus. Det er ikke sykt, det er ikke unormalt, det er ikke alternativt. Det er til og med forholdsvis vanlig. Og ikke minst, er det positivt. Det er selvsagt helt feil å vente med det positive til slutt. Men vi har en tendens i vår kultur til ikke å ta det positive alvorlig. Men hør bare: (Sitert fra artikkelen «Høysensitiv?») : «

Kjennetegn for den høysensitive er blant annet evnen til å lytte, empati, ytterst samvittighetsfull og lojal, intuitiv, kreativ, kvalitetsbevisst, god på samhandling og evne til å skape skjønnhet og gode stemninger rundt seg. Høysensitive mennesker er fintfølende, intuitive hjertemennesker som er svært til stede i følelsene sine. Verdier som nestekjærlighet og rettferdighet står sentralt. Høysensitive mennesker har ofte prinsipper som er felles for de fleste religioner som for eksempel ydmykhet, medfølelse og takknemlighet.

Det er slitsomt å være sånn, fordi man tar hele verden inn over seg i perioder. Men det er kvaliteter som enhver arbeidsplass trenger, som verden trenger. Mitt høyeste ønske er å få løfte frem disse egenskapene hos dem som besitter dem og feilaktig tror at det er negativt, peke på dem og få dem til å se at det er fint og flott.  Skjønner du hva jeg mener med at det er en alvorlig ressursmisbruk å presse slike mennesker inn i en mal de ikke fikser?

Jeg synes det er vanskelig å bruke begreper som høysensitiv, fordi det lager en følelse av unormal. Jeg er veldig opptatt av at følelser er helt normalt. Jeg tror også at det er gradsforskjeller, glidende overganger og altså at noen har perioder med større eller mindre grad av sensitivitet. Men uansett fører denne sensitiviteten tidvis til uoverkommelige bøyger dersom den ikke blir tatt på alvor. Og disse kan fikses med god støtte over tid. Men det nytter ikke å overse dem. Bøygene må behandles – som noe normalt.

Jeg vil være svært takknemlig for tilbakemeldinger på dette innlegget. Spesielt, selvsagt fra folk som kjenner seg igjen.

Dette blogginnlegget førte til min kronikk i Bergens Tidende: http://blogg.bt.no/preik/2012/09/22/det-er-positivt-a-vaere-folsom/#.UF1zAY0aMm6

som igjen førte til en oppfølger av Ellinor Solvang i samme avis: http://blogg.bt.no/preik/2012/10/02/er-du-storre-enn-deg-selv-kanskje/?fb_action_ids=10151238314625435&fb_action_types=og.likes&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582

Advertisements

Posted on september 8, 2012, in Høysensitivitet, Kreativitet, Mennesker, Pedagogikk, Politikk. Bookmark the permalink. 19 kommentarer.

  1. Et flott innlegg om et viktig tema som burde snakkes mer om både innenfor og utenfor systemer.

  2. sensitiv, kreativ, intuitiv,det er feminine kvaliteter. kvinner og menn med disse kvalitetene kan virke vimsete, famlende og usikre og dermed virke upålitelige, uproduktive og lite effektive. for å utøve kunst går du gjerne inn i en tilsynelatende diffus sone, over broen til andre virkeligheter. drøm, intuisjon og kunst er flytende, lite håndfast og krever å -la gå, i stedet for -hold fast, hold kontrollen. vi lever i et samfunn basert på kontroll og konkurranse, og hvor verdien kun regnes i penger.
    en motvekt til det tunge, materielle er det spirituelle, som regner verdien i ånd, kreativitet og nestekjærlighet. pendelen svinger helt ut på andre siden, og der finner vi også en manglende evne til å håndtere ekte følelser, fordi kun positive følelser er tillatt som norm.
    for forstå kvinnelige aspekter kan vi se på gudinnen som en blueprint. hun hadde de sensitive kvaliteter, men hun var også en kriger, og en guide til underverden. i de gamle religionene hadde hun tre ansikter: jomfruen, moren og den gamle kone. den gamle konen var gjerne stygg, skummel og hun hadde innvielsen til intuisjon gjennom den underjordiske skogen. dette er ikke eventyr som ble laget og fremsagt for å skremme barna, det var en del av opplæringen som Kvinne. hun kunne være mild som en mor og vakker som en pike, men med integritet, styrke og evnen til å bli sint, opprørt eller utagerende som en ulvemor når det trengtes!
    at kvinnen og kvinneegenskapene kun er å være omsorgsfull, ettergivende og stille henger igjen etter hundrer av år med undertrykkelse. det er ikke bare kvinnen som er berørt av dette lenger, siden det gjennomsyrer samfunnet.
    vi har fått et forkrøplet forhold til følelser, både kjærlighet og de vonde følelsene, som ofte kryper ut fra mangel på nettopp kjærlighet.
    legg lokket på, jobb så mye du kan og litt mer, steng inne og lat som ingenting. lat som om du er Glad hele tiden!
    jeg tror at tallet på sensitive er mye høyere, og at det muligens vokser. samfunnet vårt produserer livsstilssykdommer over en lav sko: allergier, intoleranse,kreft, diabetes og psykiske ‘sykdommer’ er noen uttrykk for mangelen på forståelse av de feminine kvalitetene.
    folk i vesten er forstoppet av følelser.

    i de alternative og spirituelle kretsene mener de at intuisjon og sensitivitet er på vei tilbake, fordi pendelen Må snu, slik vi ser i mange systemer.
    en ny forståelse av hva det kvinnelige innebærer må også få vokse fram, sammen med en godtakelse av det feminines flytende natur.

  3. jeg er en av de som ikke klarer å late som ingenting, men som noen ganger oppfatter det som en kamp mot det bestående. når jeg hviler i min egen kraft kan jeg forestille meg at det jeg gjør gjennom kunstneriske uttrykk er mitt uttrykk i den kampen, mens det som egentlig forventes i en ‘kamp’ nettopp er maskuline måter; konkurranse, å kjempe meg frem, å splitte og herske, å hamre på med mitt. det føles som om det er det samfunnet krever av meg, i skole og jobbsammenheng. likevel er det mange som velger en vei utenom, og som også får respekt av samfunnet etter hvert.
    takk for kjempeflott innlegg, jeg ble veldig inspirert!

  4. Reblogged this on Helsepedagog1 Nina Sletteland and commented:
    Kan det være slik at flere utvikler høysensitivitet, ganske enkelt fordi vi er overstimulerte? Antall Facebookavhengige (ja, du leser rett!) ser ut til å være økende, unge sover med lap´topen i sengen og Iphonen på nattbordet. Det er aldri fred å få. Kravene til produksjon og resultater på alle nivå reduserer vår empati og tilstedeværelse i eget liv. Det er ikke rart vi tåler mindre, blir syke, utvikler allergier og diffuse kroniske, sykdommer.

  5. Jeg er også opptatt av å trekke fram at det å være sensitiv til følelser, til omgivelsene, og til livet er en styrke som vi må ta vare på for å kunne ha et omsorgsfullt samfunn og for at vi skal kunne ta vare på jorda. Sensitive mennesker vil være de første som reagerer når noe i samfunnet holder på å gå galt og dermed kan alarmere andre før det er for seint. Som psykolog vet jeg at sensitivitet er helt essensielt for å være en god terapeut. Noen triks må vi som er sensitive imidlertid lære oss for ikke å ta innover oss alt for mye av verdens sorger og andres stemninger og for å kunne hvile innimellom i skjønnhet og ro.

    • Der sa du noe som slo meg litt i mellomgulvet Eva. Sensitivitet er essensielt for å være en god terapeut.
      Skal man kunne hjelpe, er det avgjørende å kunne se den du skal hjelpe, for å se hva som er de faktiske behovene. Det betyr igjen, i mine øyne, at høysensitivitet burde være en kvalifikasjon som var etterspurt i alle bransjer som har med mennesker å gjøre. Jeg har nesten lyst til å si NAV også, men det er ikke en organisasjon som er kjent for å ta spesielt godt vare på de ansatte. Men du verden så godt den hadde hatt av det! (Både å ha slike ansatte, og å legge forholdene til rette for at sensitive mennesker skal kunne gjøre en god jobb!)

  6. Dette var lett gjenkjennelig. Selv føler jeg meg ofte at jeg sitter på en liten øy, alene med alle mine tanker og mine følelser, uten å skjønne at andre kan ta så lett på andre menneskers skjebne. Jeg leser side opp og side ned om mennesker som møter utfordringer i livet, og jeg har lett for å ta deres skjebner inn over meg.
    I mitt daglige arbeid som lærer møter jeg hver dag barn med ulike problemer og behov, og jeg har etterhvert lært meg til å leve med at jeg ikke kan klare å løse alle utfordringer der og da. Kanskje mitt yrke som lærer er helt feil for meg, for det er vanskelig å ta inn over seg alt dette som jeg fornemmer under overflaten. På den andre siden kan jeg tenke meg at det nettopp er min følsomhet som har trukket meg til dette yrket? Og i møte med krav fra samfunn, skoleledelse og foreldre om at barna skal gis en utdanning som helst plasserer dem på den øvre del av karakterskalaen, så føler jeg ofte at jeg stanger hodet i veggen…for det går jo ikke an, og det skal jo heller ikke være slik. Jeg ser barn som strekker seg for å være gode nok, og samtidig som jeg selv er med på å strekke dem, så jobber jeg for å få dem til å forstå at ikke alle kan være like gode til alt.
    Livet kan til tider vært tøft, men heretter skal jeg prøve å henge ting på den rette knaggen.

  7. Takk for tilbakemelding, Kari!
    Hvis du trives i jobben som lærer, er du vel minst like velplassert som andre lærere. Det er større sjanse for at elevene føler seg sett av en lærer som faktisk ser! Og akkurat dette virker som du får til.
    Når man jobber med mennesker, opplever man mange skjebner. Det som er viktig da, er at man får debriefet. Jeg hadde aldri klart å ta inn over meg de mange skjebner jeg får høre om i min jobb hvis ikke jeg hadde noen å «snakke det ut av systemet» med! Men det at man faktisk kan utgjøre en forskjell for disse menneskene er så givende at selv om det er tungt, er det verdt det.
    Veldig mange høysensitive har behov for å jobbe med mennesker. For å være med og bøte på det de ser er feil. Saken er at det er tyngre for høysensitive, men vi kan også gjøre en bedre jobb. Men nettopp derfor er denne knaggen god å ha!

  8. Fint innlegg om noe jeg kjenner igjen.
    Som adhd/Toourettes som jeg ikke anser som en sykdom.
    For oss er det fin å få diagnosen, det forklarer mye og git oss noen verktøy.
    Men dette gir en ekstra dimensjon. Så takk 🙂

  9. Det er så flott at du tar opp dette temaet..Det er jo psyken som styrer livene våre..og der har følelsene en stor innvirkning på vår utviklingsprosess..Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver..og vi blir ofte misforstått…og også kalt bipolare i helsevesenet..

  10. Tone B. Bergflødt

    Dette er gjenkjennelig. Jeg jobbet selv i bank i 15 år før ballongen sprakk. Da hadde jeg, som alle bankansatte i front vært offentlig hoggestabbe og smilt og tidd hver gang kunder klagde på renter og gebyrer helt til det en dag sprakk og jeg tok igjen overfor en kunde. Min utfordring som sensitiv er å forstå at jeg kun innehar en rolle i arbeidslivet, at jeg ikke må ta ting personlig. Jeg opplever at «begeret blir fullt» innimellom. Utfordingen er å stoppe før det går for langt, samt å få «tømt» overskytende «følelsesavfall» før det renner over. I mitt tilfelle tar jeg imot mer fra folk enn jeg makter å gi fra meg, jeg blir raskt en mental «søppelbøtte» for andre. Det har tatt meg lang tid å forstå mekanismene, og enda lenger tid å gjøre noe med det. Noen ganger er det bare redusert samvær med enkelte mennesker som hjelper, det er de som aldri tar ansvar for egne følelser, men alltid skylder på andre. I samvær med slike fylles det fort opp i begeret. Dette er en utfordring i forhold til å være i det alminnelige arbeidslivet. En annen ting jeg har funnet ut i mine psykologistudier, er at grunnlaget for sensitiviteten ofte legges i spebarnsalderen. Et barn med en umoden mor som kun ser egne behov og ikke barnets kan skape grobunn for hypersensitivitet i en umoden spebarnshjerne. Om barnet ikke får mat og søvn når det trenger det, men når det passer mor, utvikles en usunn tilpasning og dårlig tilknytning til mora. Selv har jeg tatt konsekvensen av min hypersensitivitet og vanskelighetene det medfører å jobbe som vanlig ansatt. Jeg jobber som selvstendig næringsdrivende, student og terapeut. Takk for at du satte et viktig tema på dagsorden.

  11. Jeg blir så glad hver gang jeg kommer over en artikkel eller blogg innlegg om høysensitivitet. det er så bra at flere og flere setter fokus på dette 🙂 Jeg skriver selv en del om det på bloggen min og har fått tilbakemeldinger fra flere hvor godt det er å lese om det og se at flere har det som dem.

    • Det er lenge siden jeg skrev dette innlegget nå! Siden den gang har det blitt både kronikker og bok, og en del foredrag. Så det har skjedd mye på de årene fra jeg begynte å skrive og til nå! Artikler i blader og aviser, helsetidsskrifter og alternative magasiner gjør at stadig flere vet om karaktertrekket nå. Det går på frem!

  12. Jeg ble kjempeglad for å lese dette. Jeg er ganske sikker på at jeg er høysensitiv. Jeg tar til meg så mange inntrykk at det kan bli helt overveldende. Jeg har mange ganger følt meg unormal i sosiale sammenhenger. Jeg har ikke forstått hvorfor ikke andre tar til seg så mange inntrykk som meg fordi det er så mye på en gang at en kan glemme at ikke alle tenker og ser på verden fra mitt perspektiv. Jeg kjenner at dette har gjort meg sliten, men denne siden og andre sider som informerer om temaet og gir tips om hvordan en kan leve et godt liv med høysensivitet syns jeg hjelper. Takk for dette innlegget. Jeg er glad at det blir et mer aktuelt tema og jeg håper at vi kan normalisere det mer og mer slik at det ikke er sett på som noe tabu, men derimot som en ressurs. En styrke!

  13. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her! Min sensitivitet er situasjonsbetinget, og er spesielt utfordrende i jobbsammenheng. Jeg føler jeg ikke passer inn i et arbeidsmiljø hvor kulturen er at «alle» skal kunne gjøre «alt» uavhengig av hvilke ressurser den enkelte sitter inne med. Jeg føler selv jeg har god oversikt over sterke og svake sider. Det er vel vanlig å tenke at en bør jobbe med de svake sidene, slik at en skal passe bedre inn i eksisterende miljø, og i forhold til oppgaver det forventes at en skal mestre. Nå føler jeg at jeg har kommet til et punkt hvor jeg snart ikke orker dette mer! Jeg nærmer meg 50 år, og har jobbet med meg selv på utallige måter for å passe bedre inn i mange mange år! Har tatt dette opp med nærmeste leder, men opplever ikke å bli tatt på alvor. Føler jeg er på veg til å bli utbrent, og at jeg nærmer meg en sykemelding, noe jeg slett ikke har lyst til. Jeg er veldig glad i jobben min, og har lyst til å være i jobb så lenge som mulig. Har du noen råd til hva jeg bør gjøre? Har vurdert å ta kontakt med Impulssenteret for evt veiledning. Vurderer også å snakke med legen min uansett.

    • Jeg anbefaler selvsagt veiledning. Ikke fordi du trenger råd, men fordi du trenger aksept for det du går og bærer på. Man skal ikke slite seg ut i jobben i våre dager. MAn skal ikke jobbe seg syk. Symptomene du kjenner på forteller deg at du må gjøre noe med situasjonen. Hva det er, skal ikke jeg si. Det kan du få hjelp til å komme frem til selv.
      Ønsker deg i alle fall lykke til, og velkommen til å velge veiledning.

  14. Jeg tar følelser på alvor, jeg tar eierskap over dem, og ikke omvendt! Kunne sikkert kalt meg «høysensitiv» selv, og gått inn i hele offerrollekomplekset, men jeg velger heller å ta eierskap over min egen situasjon ved å «få litt spissere albuer», lære å «ta min plass» etc. istedenfor å sykeliggjøre meg selv (og dermed også alle andre våkne mennesker). Jeg merker hva slags energier folk sender ut, men jeg velger selv om jeg skal la det gå inn på meg eller ikke… At man har en «diagnose», medfører ikke automatisk at man _ikke_ også kan ha et holdningsproblem! Såkalt høysensitivitet er mye vanligere enn dere snøfnugg vil ha det til, for de aller fleste er det faktisk normaltilstanden. Så hvorfor må det gjøres til et problem?

    Ja bare bli sure på meg nå fordi jeg slår et slag(!) for den harde omsorgen og avviser den bløte kynismen! Paradigmeskiftet er allerede i gang, bare vent og se!

    • Jeg opplever ikke at det gjøres til et problem, men at kunnskap er veien til løsningene. Hvis man overveldes av følelser og blir opplært til at det er svakt eller feil, lærer man ikke å ta eierskap til følelsene. Det er DER problemet ligger – ikke i høysensitiviteten i seg selv.

      Jeg ønsker å slå et slag for følsomhet som en gave.

      • Så bra! Da er vi jo dypest sett enige (jeg visste det nok!)

        Kunnskap er så absolutt veien å gå, men vi kan ikke velge ut den behagelige kunnskapen og ignorere den ubehagelige. (For å lage omelett må man som kjent knuse noen egg.) Men jeg møter stadig mennesker som forteller at behandlerne de går til gjør nettopp dét, de skyver problemet tilbake på pasientene ved å fortelle dem direkte eller indirekte at de må «finne ut av ting selv». Dette er tidenes ansvarsfraskrivelse fra psykisk helsevern, for det er slett ikke alt man _skal_ «finne ut av selv». Det er jo derfor vi har fagfolk, for at de på _faglig og vitenskapelig grunnlag_ skal fortelle oss hva vi skal gjøre i alle situasjonene vi må forholde oss til i det daglige! Når en pasient f.eks er «opplært» til, og har internalisert, at man aldri skal ta igjen med samme mynt fordi denne metoden (verktøyet) i seg selv tillegges en negativ verdi, vil pasienten utelate denne metoden fra sin «verktøykasse» av strategier for å «finne ut av ting selv». Pasienten vil derfor aldri kunne løse problemet selv. (Lært hjelpeløshet)

        Blir derimot pasienten _instruert_ fra en faglig autoritet om at han/hun skal håndtere situasjonen(e) på en spesifikk måte, har pasienten flyttet problemet fra sin egen sfære til fagpersonen(e)s sfære. Evt. konflikter som da måtte oppstå mellom pasienten og andre, må den angripende part nå ta med fagpersonen, og ikke pasienten. (I dette tilfellet er det altså legitimt å appellere til en autoritet, noe man ellers bør være forsiktig med.) Hvorfor er helsepersonell så redde for å _ta stilling_, f.eks. til skyld- og ansvarsfordeling i konkrete saker som pasientene forteller om? Det er som kjent ufint å spekulere i andres motiver (ref. Skjervheim), men skulle jeg likevel synke til et så lavt nivå ville jeg lure på om grunnen kan være at behandlerne ikke en gang klarer å løse sine egne livsproblemer.

        Videre: hvem er det som _i utgangspunktet_ lærer opp pasientene til de selvdestruktive holdningene? For å lære _noe_, må man lære det av _noen_, disse «noen» kan ikke gjemme seg like lett nå i vår høyteknologiske digitale tidsalder som de kunne før. Kriminelle, og anstendige mennesker som gjøres til kriminelle i «krigen mot narkotika», har skjønt dét for lenge siden. Førstnevnte gruppe utnytter situasjonen for alt den er verdt, mens sistnevnte gruppe står maktesløse på sidelinjen.

        Å trekke inn femininitet og spiritualitet, slik noen gjør lengre oppe her, er bare enda et villspor og forsøk på å bortforklare reélle problemer. (Jeg skal avstå fra å referere hva ekspertisen har å si om den saken.)

        Til slutt: språket er vårt viktigste verktøy i denne åndskampen. En behandler som ikke kan sin Trivium er i mine øyne en dårlig behandler. (Som kjent kommer man ikke videre til Quadrivium uten å ha Trivium på plass.)

        Følsomhet, som du kaller det, er en gave ja, men den blir en svakhet når den ikke komplementeres med sin motsats. Vi trenger den harde omsorgen også.

        Lykke til på veien alle sammen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: