Evne til god service

Bildet er tatt av min kjære Arve den dagen da det lynte så voldsomt. Vi var begge like fascinerte.

Evner er ikke likelig fordelt her i verden. Det er ikke sikkert det hadde gjort noe, hvis ikke det var målestokken.

Blir vi egentlig målt etter evner? Eller blir vi målt etter en viss type evner?  I våre dager er det en bestemt for for teoretisk kunnskap vi måles etter. Vi blir målt etter karakterer, og deretter etter utdanningsgrad, og deretter etter yrkestittel. Disse henger sammen Hvis du får gode karakterer, kan du forfølge den utdanningen som er mest populær, for deretter å spesialisere deg etter dette.  Du får ikke nødvendigvis økonomisk kompensasjon for strevet, men du får bekreftet at du har evner. Evner er karakterene du fikk i utdanningssystemet, og så lever du på det. Du skal vel helst ikke vise dem frem så mye, heller, etter at du er ferdig målt. Da kommer jante og tar deg.

Hvilke evner er det nødvendig å ha? Hvilke evner blir verdsatt?

Jeg sitte her i Tyrkia og ser på hvilke yrkesgrupper som er mest synlig. Det er helt klart selgerne. Der er gode selgere og utrolig plagsomme selgere. De gode selgerne har mellommenneskelige evner som nesten er misunnelsesverdige. Selgeren vi kjøpte skjorter av i mai, husker oss enda – enda han har vært igjennom en travel sommersesong med uendelig mange turister. Han tar oss i hånden og virker oppriktig glad for å se oss, og husker at vi er fra Norge og at det er lenge siden. Han ber oss ikke komme inn, han sier at vi sees snart. Og selvsagt gjør vi det. Neste gang vi handler, er det hos ham. Han har en egen evne til å huske, å se, og være trygg på at hans innsats gjør at vi kommer, en eller annen gang. Han har skjønt det.

Restauranten var i ferd med å stenge da vi kom. Vi kom fordi det var så fint lys på stranden. Ikke for ingenting, det verste lynvær i manns minne sto på trappene. De åpnet baren for vår del. De ble nesten like gira som oss, og ga oss druer fra egen takterrasse, hjalp til med å flytte parasoller og finne kasser å ha kamera på, og vi fikk tak over hodet. Jeg tror nesten de koste seg like bra som oss. Service kommer innenfra, de bare vil vel. Det blir mange ganger så gøy for alle parter. Vi fikk de kuleste bildene og et minne for lang tid fremover. De hadde det gøy, de også.

Hvor skal vi lære dette? Evnene vi setter høyest, dreier seg om kortsiktige penger og teori. i hvilken jobb tjener du mest penger, hvilken jobb gir mest status? Jobb – penger er alt det dreier seg om.

Vel, så også i Tyrkia, i turistland. Alt er jobb og penger. Faktisk mer enn hjemme. Men for å ha en jobb som gir deg penger må du vite å yte god service, og ikke minst – ha det gøy på jobb. Vi merker når de har det gøy på jobb. Da trives vi bedre også!

De evnene selgerne trener opp her, er evnene til å forstå hva folk vil ha. Hva turistene vil ha .Og det er en bekymringsløs tid til avslapping, ferie, brunfarge og mat. Og gjerne litt rimelige klær på kjøpet. Noen selgere evner ikke å forstå dette, mens andre gjør.

I denne solvarme verden av turisme gjør jeg mine tanker om forskjeller i verdsetting av evner. Hvilke evner er viktige?

I dag har vi vandret rundtomkring, hentet klær på renseri, spist på nærmeste restaurant. Begge steder satt barn og gjorde lekser. På renseriet satt to små gutter med bøkene sine, godt hjulpet av storesøstrene, midt blant nystrøkne skjorter og arbeidsredskaper. Det samme skjedde på naborestauranten. Den lille gutten som gjorde lekser der, tok imot betalingen vår da han var ferdig, like før han løp hjem. Barna her lærer BÅDE teori, gjennom leksene, og praksis, gjennom å være til stede der verden foregår og å delta i de voksnes arbeide. De lærer å ta imot ros, å smile pent, og at arbeid og service er viktig.

Det slo meg da jeg diskuterte de sjarmerende tyrkiske restaurantinnkasterne, at det er mer positivt å flørte uten å mene noe særlig med det, enn vår skeptiske måte. Jeg leste nylig et intervju med Liv Ullmann  hvor hun sa at amerikanske journalister skryter uhemmet av filmene til intervjuobjektet, mens norske journalister knapt våger å nevne dem. Hun foretrakk skrytet, for man oppdaget jo fort om de løy. Poenget er, at skryt er bra selv om det ikke er sant – for man klarer jo å høre forskjell. Det er bedre enn vår aversjon mot skryt. Vi er så redde for å fremheve folks evner at vi unngår å snakke om det. Hvordan skal da nordmenn få selvtillit nok til å heve seg? For det vil vi jo. Vi liker jo å tro at det er typisk norsk å være god. Vi liker bare ikke å fortelle det til dem som er det.

Det som er synd ved dette at vi ikke kan skryte, er at vi HAR et målinggsystem som gjør at noens evner blir fremhevet, mens andre ikke blir det. Fra barnehage og skole via utdanningssystemet blir vi systematisk berømmet for å sitte i ro og ta imot den «riktige» lærdommen, for å ha de «riktige» evnene. Er du flink i matte, engelsk og norsk, vet du det. Da har du karakteren fem eller seks,og ingen stiller spørsmål ved det.

Har du derimot spesielle mellommenneskelige evner, evnen til å tenke annerledes, til å se sammenhenger og å avsløre systemfeil, vel, da får du kanskje aldri bekreftet dette fra noen. Det er evner som blir usynlige for andre, og derfor kanskje også for deg selv. Fordi det ikke er disse som blir målt.

Tyrkerne på restaurantene og i klesbutikkene merker om de gjør en god jobb. Det at de faktisk kjenner igjen folk, og lærer seg litt av språkene deres, gjør at de vet om folk kommer tilbake, om de kjøper mer. De får tilbakemeldinger på seg selv. De kjenner sine evner. De kan til og med gi deg en leksjon i hvordan behandle kundene godt, om du lar dem. Kunden skal være i fokus og få den beste behandling. De skal føle seg som din kompis den vesle stunden de er der. Falskt, javel, men som kunde blir du gladere av det. Og det er en kunst, det, å gjøre kundene glade.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er så mye bedre i Tyrkia enn i Norge. Noe er bra, og noe er dårlig begge steder. Men poenget er vel stadig å bli bedre, og da bør vi lære av andre. For noe ER de bedre på enn oss. Og noe av det, er faktisk noe vi har hatt men synes å ha glemt. Det dreier seg om nærheten til det vi gjør, til arbeidet vårt. Til yrkestolthet og ydmykheten overfor kunden. Det er ikke det at kunden alltid har rett, men kunden skal alltid føle seg vel. Æren ligger i å gjøre jobben på en slik måte at kunden er glad og fornøyd. Og da må vi selv være glade og fornøyde – eller om ikke annet, late som. Sånn får en mennesker til å oppføre seg bra, og da får en en lettere jobb tilbake.

Det er en evne vi bør trene på. Evnen til å se andre mennesker og å yte maksimalt for å gjøre dem glade. Da blir alt så mye lettere. Dette kan læres på skolen, men ikke minst læres det bort av gode forbilder. Så det er bare å begynne med én gang, hvis du ikke allerede har!

 

Advertisements

Posted on oktober 4, 2012, in Uncategorized and tagged , , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: