Når ble mistillit konstruktivt?

I det siste har det vært mye kritisk fokus på New Public Management  Denne styringsformen som oppsto i jappetiden, og som skulle effektivisere det offentlige etter modell fra det private. Offentlig business, altså. Vårt blide av en kommunearbeider, skulle endre seg fra en mann med kjeledress med foten på en spade, til en mann med hjelm og kjeledress ved et skrivebord, hvor han måtte fylle ut et skjema for hver spade han tok i.

Her er en mann som er stolt av jobben sin som skraphandler. Nei, det er ikke i Norge. Tenk om han måtte fylle ut skjema for hver gang han solgte noe. Da hadde han sikkert ikke hatt jobb.

I går leste jeg Dagens Næringslivs store artikkel om NPM. Den fortalte om hvordan det kun er det som er lett å måle, som blir gjort. Jeg kunne lagt til en haug med eksempler selv. Ikke rart at omsorg, kjærlighet, følelser og entusiasme har vært dysset ned i en årrekke. Det er mye lettere å måle mobbing, frafall, karakterer, bøter og penger. I DN ble NPM beskrevet som «mistillit satt i system». Akkurat dette har jeg også reagert på, og i dag har jeg lyst å fortelle en historie fra virkeligheten.

Min første lærerjobb etter studiene, var av alle ting på en videregående skole nordpå. En 98% stilling i engelsk og norsk, sistnevnte for fremmedspråklige. Jeg var ung og entusiastisk, mine kolleger syntes åpenbart jeg var snodig som satt i alle pauser og klippet og limte og forberedte de morsomste aktivitetene for elevene, men de var veldig hyggelige og inkluderende. Det var litt rart å være på lærerværelsesiden av skolen, å være «voksen» og «ansvarlig» og alt det som markerte avstand til elevene, som var «unge og umodne og potensielt opposisjonelle». Jeg vet ikke om noen av lærerne tenkte sånn, men det var ikke lenge siden jeg selv hadde trodd at de tenkte sånn.

Jeg merket at det var en viss misnøye med ledelsen på skolen. Personlig var jeg blitt godt tatt imot, rektor hentet meg på flyplassen og hjalp meg å finne meg tilrette, så jeg hadde lite å klage på. Men det var en åpenbar distanse. Jeg merket ikke hvor stor før vi skulle avslutte før sommeren.

Elevene har kortere skoleår enn lærerne. Når elevene er ferdige, må lærerne fortsatt gå på jobb. Sånn er reglene. Og rektor sendte ut skriv om hva som skulle gjøres i disse dagene, nemlig å planlegge elevenes smidigere skolestart etter ferien.

Vi ble delt inn i grupper. Jeg liker sånt samarbeid, og like entusiastisk som alltid, satte jeg i gang og kom med forslag til hvordan elevene kunne få en mottakelse de ville være tjent med. Lærerne måtte selvsagt avslutte ferien en dag før, slik at ting kunne bli lagt til rette for en fin førstedag.

Deretter havnet jeg på gruppe med selveste verneombudet. Tror han til og med var østlending, og han virket definitivt veldig voksen og ansvarlig. Nå skulle vi skrive ned forslagene til rektor, slik at han kunne gå gjennom dem og vurdere det vi hadde kommet frem til.

Jeg husker ikke hva hr Verneombud skrev, sånn i detalj. Det var sikkert ikke forståelig, heller. Det var meningsløst skvalder, godt krydret av det fargerike språket som Nord-Norge er kjent for.  Skikkelig barnslig oppførsel, med andre ord. Jeg var nok ganske storøyd og mistet de fleste av mine illusjoner der og da. Hr Verneombud konstaterte enkelt at, «hva så? Dette papiret kommer til å havne i en skuff, og aldri bli lest». Han visste nok hva han snakket om.

I fellesmøtet etterpå var det sikker ingen som hørte etter. Det var knising, riding på stolene, småsnakking lærere seg imellom, omtrent som en vanlig videregående skole rett før ferien. Null respekt for den som talte. Voksne er ikke annet enn barn, de heller, hvis de ikke har noen grunn til å oppføre seg ansvarlig.

Dagen etter fikk vi et nytt skriv fra rektor. Det var datert noen dager før, og opplyste om at  skolestart var 19. august, både for lærere og elever…. Han hadde ikke hatt noen intensjon om å lese det vi skulle jobbe med. Arbeidsoppgavene var ren tidtrøyte og oppbevaring.

Det å være voksen, innebærer å ha ansvar. Tar du fra en voksen ansvaret, ja, da tar du fra ham grunnen til å gjøre en skikkelig jobb. Det er nedverdigende å bli fratatt ansvaret, men ikke alle gidder å la seg bli nedverdiget. Verneombudet på denne skolen påtok seg et annet ansvar. Å vise ledelsen og alle andre at han driter i det. Hvis rektor aldri leser dette, er det ikke noe tap. Men hvis han leser det, er det et så kraftig signal at det kan ikke bli slått ned på uten at det får konsekvenser for hvordan skolen styres.

Jeg tror at det er dette NPM gjør. Tar ansvaret fra kompetente mennesker. Folk får ikke lov å gjøre den jobben de mener er viktig og riktig, og blir satt til å gjøre for mye som de mener er meningsløst. Tenk om alle som var i arbeid hadde ansvar for å gjøre jobben sin best mulig! Vekk med overvåking, detaljstyring og telling og måling. Mål resultatet etterpå da! Flere i jobb, flere fornøyde brukere, elever, pasienter, færre sykmeldinger, i det hele tatt, et mye mer effektivt samfunn.

Men hvordan kan vi ta rollen som verneombud for Norge? Hvordan kan vi demonstrere at vi ikke finner oss i å bli detaljstyrt til ineffektivisering?  Går det an å vise såpass krefter at vi kan få en slutt på dette?

Fakta: New Public Management (NPM) er et svært vidt begrep som har vært benyttet for å beskrive en rekke reformer innenfor offentlig sektor siden 1980-tallet. På grunnlag av innsikter fra public choice og bedriftsledelse forsøker New Public Managementå øke effektiviteten innenfor offentlig sektor og kontrollen myndighetene har over offentlig sektor. En sentral hypotese innenfor New Public Management er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil lede til et mer kostnadseffektivt tilbud av offentlige goder uten at dette vil ha negative bieffekter på andre mål og vurderinger. Blant virkemidlene som har blitt benyttet for å sikre større samsvar mellom behov og ressursbruk i offentlig sektor er konkurranseutsettingprivatisering, internprissettingstykkprisfinansiering.Wikipedia

Advertisements

Posted on oktober 14, 2012, in Kommunikasjon, Mennesker, Pedagogikk, Politikk. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Er så enig med deg, mistillit kommer det lite konstruktivt utav. Dette er egentlig så trist, så trist, sier jeg som har jobbet i det offentlige så lenge, et helt arbeidsliv, med engasjement, og som opplever at meningen blir tatt i fra oss, vi som jobber med mennesker.

    Ønsker at det snur dette, fort, så jeg rekker å føle meg nyttig for mennesker igjen, før jeg blir pensjonist. Og jeg savner den gode følelsen av å bli gitt tillit, for den gjør meg skapende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: