Sykmeldt – hva nå?

For ti år siden, sånn cirka, ble jeg sykmeldt på grunn av dårlig arbeidsmiljø. Jeg hadde virkelig dårlig av å gå på jobb, så jeg måtte ty til den eneste løsningen som finnes, nemlig sykmelding. For en ekstrem ekstrovert er det en veldig dårlig løsning.

Illustrasjonsfoto: En sykmeldt bør kanskje ha hjelp til å finne metoder for rekreasjon.

Illustrasjonsfoto: En sykmeldt bør kanskje ha hjelp til å finne metoder for rekreasjon.

Det er bakgrunnen for det jeg skal skrive om i dag. For med jevne mellomrom kommer sykmeldte innom meg og lurer på hva det koster å bruke Impulssenteret. Det er for dyrt, dessverre, foreløpig. Før jeg har funnet en måte å finansiere Impulssenteret på. Men jeg blir minnet om denne første ambisjonen min, om å skape et sted for sykmeldte. Og jeg blir minnet om at det fremdeles ikke finnes ordninger som hjelper sykmeldte opp av sin sykdom og ut i nye muligheter.

Da jeg ble sykmeldt, fikk jeg være borte fra jobben. Det trengte jeg. Men jeg hadde ingen alternativer. Det fantes ikke et sted å gå, hvor jeg slapp å være alene med tankene mine, eller legge merke til støvet som la seg i vinduskarmen. Jeg var hjemme i én dag før jeg skjønte at dette kom jeg til å bli gal av. Altså sykere enn jeg allerede var. Så jeg gikk ut. Og gikk og gikk til jeg ble slank og måtte kjøpe nye klær. Det var jo også noe å gjøre på… Men det var da jeg begynte å forstå at det ikke finnes steder å gå for sykmeldte, hvor man kan bli frisk igjen. Jeg mener, normalt frisk. Sånn at du har lyst å stå opp om morgenen og kan glede deg til dagens gjøremål. Sånn som jeg egentlig syntes at jobben var. Bortsett fra at jeg visste at jeg ikke kunne være der. Jeg snakker altså ikke om terapi. Det finnes. Jeg snakker om noe hyggelig, positivt, som gjør at du kan begynne å tenke positivt på hva du har lyst å gjøre med resten av ditt arbeidsliv. Når du er syk har du gjerne ikke lyst til noe som helst – utenom å komme ut av akkurat den situasjonen. Alle har lyst til å ha lyst til noe, tror jeg.

Da jeg kom på Impulssenteret, kom navnet faktisk fra en sykmeldt venninne som sa akkurat det; «jeg trenger så sårt impulser, påfyll!» Så jeg grunnla Impulssenteret – stedet for påfyll. Og det har det i grunnen blitt, men de sykmeldte har jeg ikke nådd enda. Selv om jeg startet med å undersøke mulighetene allerede da, for fem år siden. «Du er nok for tidlig ute,» sa de i NAV. «Du er nok for tidlig ute,» sa de i næringslivet. «Sabla god idé,» sa de i forsikringsselskapet, før de selv fikk problemer og måtte gi det opp. Poenget er at det ikke er noen som vil betale for de sykmeldte.

Men det bør de. For hvor startet attføringsløpet, eller veien til ufør eller andre steder i NAV-systemet, hos de fleste? Med en sykmelding. Jeg er helt sikker på at dersom noen hadde betalt for å gi de sykmeldte påfyll i en fase hvor det ennå var naturlig å se seg selv som «frisk, bare nede for telling i en periode», i stedet for varig syk, ville de kunnet unngå å havne i NAV-statistikken. De ville ikke trenge å ende opp med hull i CVen, ødelagt selvtillit eller et selvbilde som sa «syk». Det ville spart samfunnet for en formue, samt bekymringene for at velferdsstaten ikke virker, og aller mest: Det ville hindret masse unødvendig lidelse. Det er normalt å møte veggen eller bli syk for en periode. Det burde være en selvfølge at samfunnet betalte for å unngå at man ble værende der.

Advertisements

Posted on desember 2, 2012, in Jobb, Kreativitet, Mennesker, Politikk, Sosialt entreprenørskap. Bookmark the permalink. 3 kommentarer.

  1. Mye fornuft her, og kudos til deg. Du sier du er en ekstrem ekstrovert, og jeg er en ekstrem introvert. Det er nesten umulig å finne noe som jeg kan gjøre, som jeg klarer, orker, mestrer OG som gjør psykologer, psykiatere, sykepleiere og annet psyk-personell fornøyd. Deres mening om hva som er godt for meg og min mening om hva som er godt for meg spriker en hel del. Feks. har jeg alltid trengt mye alene-tid, og det er ikke psykiatrien glad i. Jeg vet jeg kunne bidratt i endel ting, selv om endel av det ansees som asosialt. Mye godt kan gjøres på og via nett, jeg kunne sikkert også holdt kurs IRL, om jeg bare fikk lov til også ha alene-tid. Og du har selvsagt rett i at mye NAV-mas ville vært unngått om disse tingene såes på som litt mindre psykt.

  2. Det er ikke sykt å være introvert eller ekstrovert. Det er karaktertrekk man helst bør ta hensyn til for å holde seg frisk. Det er DET jeg ikke skjønner: Vi mennesker er forskjellige, men skal alle inn i en og samme mal, vil mange bli syke.

  3. Spikeren på hodet. Jeg har nå vært måneder i Døgnpsykiatrisk, og lurer på om det kanskje har gjort vondt verre: de skal ha meg inn i boksen, og legger demed sten til byrden. Mye av denne pålagte «meta-smerten» kunne vært unngått om jeg kunne fått litt gehør for at jeg aldri har vært inni boksen med mer enn en tå, og kommer ikke til å bli bedre av å stappes inn der med skohorn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: