Diagnoser eller ikke diagnoser og hva er de godt for?

Jeg har fundert en del på dette med diagnoser det siste året. Bitene falt litt på isplass da jeg leste i Morgenbladet før jul at Asperger-diagnosen skal vekk. For hva i all verden er en diagnose, dersom de bare kan stryke den når det passer, likevel? Det er ikke de som har diagnosen som har diagnosen, for å si det sånn. Det er et begrep noen lager, og så finnes den, frem til noen andre finner ut at det ikke passet likevel. Så vi skal passe oss litt for å stigmatisere ut fra diagnoser!

Jeg skal sammenligne tre greier som ikke ligner. Asperger, som snart ikke er en diagnose lenger, HSP, som ikke er en diagnose i det hele tatt og psykose, som er en «bastant» diagnose. Den skal medisineres, punktum. Jeg sammenligner disse fordi jeg kan litt om dem, og fordi de ikke ligner, og fordi det viser at diagnoser… ikke er annet enn ord.

Asperger først. Jeg har vært på kurs om Asperger en gang i verden, fordi vi hadde en elev med Asperger på kursstedet hvor jeg jobbet. Jeg har siden hatt en-til-en-undervisning med en annen med diagnosen, eller hva vi nå skal kalle det. Det jeg lærte av dette, var at apparatet, helsepersonellet, hadde en helt annen oppfatning av mennesket med diagnosen enn det vi hadde. Noe som faktisk kunne hatt en veldig innvirkning på hvordan vi behandlet «pasienten». Asperger, fikk vi vite, var mennesker uten evne til empati, til å forstå hva som rørte seg rundt dem. Vi måtte ikke vente at de svarte om vi sa «hei.» Dermed kunne vi bare la det være, egentlig. Smil kunne vi bare glemme.

Nå hadde vi det heldigvis sånn at det også for oss var veldig vanskelig å endre vår måte å behandle folk på, så vi lot som om gutten var normal, og behandlet ham deretter.
Gjett hva? Som i alle andre tilfeller hvor jeg har behandlet mennesker som om de skulle være normale, så viste det seg at han var det, han også! Når vi sa hei, sa han det samme. Når vi spøkte med ham, lo han. Og så vi som hadde lært at han var veldig annerledes? Jeg lærte én ting: Ikke hør på behandlingsapparatet.

Jeg skal ikke ta opp de andre erfaringene jeg har med diagnostiserte elever og deres behandlingsapparat, men mine erfaringer ligner på hverandre. Behandler du folk som om de var normale, viser det seg at de er det. Det er når folk behandles som om de var annerledes de blir det.

Asperger var altså en diagnose. Nå skal den vekk. Men Asperger-folket ønsker i grunnen ikke det, ifølge Morgenbladets artikkel. Hvorfor? Jo, fordi at mange Aspergere er genier. Det er ikke bare «galt», det er også en fantastisk ressurs. Det finnes bedrifter hvor kun Aspergere jobber, og deres tjenester er dyrere enn tilsvarende «friske», fordi de er bedre. Så hvorfor skulle det være en diagnose som må behandles?

Vel, nå skal det ikke være en diagnose i det hele tatt, fordi legene ikke kan finne et skarpt skille mellom Asperger og autisme… Som om det finnes skarpe skiller i det hele tatt.

I denne artikkelen nevnes Einstein, og spesielle ferdigheter innen kunst. Og her kommer HSP inn. Høysensitive personer, altså. Som ikke er en diagnose.
Jeg tenkte først at Asperger vel må være det motsatte av HSP, i og med at de mangler de sosiale antennene. Men så leser jeg altså Einstein. Han er da vitterlig nevnt som en HSP. Og kunst… Og leser litt videre i artikkelen, og så viser det seg at noen Aspergerfolk gjerne har veldig sterke sosiale antenner, bare annerledes.
Sukk.

Men da har jeg altså koblet de to. Én diagnose og én ikke. Hva er forskjellen?  Det er mange likhetstrekk, mange ulikheter. Men alt virker på meg som om det er karaktertrekk – hvilket er det som gjør at HSP ikke er en diagnose. Man er sånn, man skal ikke gjøre noe med det. Bare legge til rette for at en fungerer godt. Elske frem geniet eller kunstneren eller filosofen, og unngå å stresse dem syke. Jeg spør igjen – hva var forskjellen? Skal man medisinere vekk en Asperger? Eller bare legge til rette for at han skal blomstre? (Jeg sier han fordi Asperger gjerne er en hann. HSP er 50/50).

Det er greit å ha begrepene, for det hjelper en å finne sin plass i verden. Det hjelper for å forstå hva du bør bruke livet ditt til, hvordan du skal lage redet ditt så det lager ramme for vekst og ikke slitasje. Men altså. Må ikke alle det? Skal ikke alle lage rammer for seg selv som gjør det lettest mulig å bruke ressursene sine? Å ha det bra?

Og nå flyr jeg rett ut på sidelinjen og trekker frem psykose. Først og fremst fordi jeg har opplevd psykose i min nærhet. Og jeg har opplevd mye diskusjon rundt behandling av psykisk sykdom. Der hvor de to eksemplene over neppe kan karakteriseres som sykdom, er psykose akkurat det, sett fra en medisiners ståsted. Grunnen til at jeg synes det bør tas opp i samme åndedrag, er at vi fremdeles snakker om hvordan mennesker behandles. Og siden jeg har store problemer med diagnoser i sin alminnelighet, forbeholder jeg meg retten til å krysse begrepene som ingenting.

Psykose er ikke noe man er, eller har hele tiden. Det er noe som oppstår, og som ikke har noe med hvem du er å gjøre. Dermed skiller det seg klart fra de to overstående. Men når det er sagt; hvordan skal man behandle det? Det sies at psykoser setter en i en enorm kreativ posisjon, man ser verden helt annerledes, og stor litteratur har blitt skrevet i psykotisk tilstand. Ah, dermed henger det sammen med de to over likevel… Det kan jaggu finnes et snev av geni her også. Ken Kesey skrev alle psykosebeskrivelsene Gjøkeredet i LSD-rus. Han oppnådde psykosene via medisiner, altså. Bevisst, fordi han ønsket det. Sært, da, at psykoser, per definisjon, må medisineres bort. Medisinere bort medsinen, så å si.

Det kan være skadelig å være psykotsk. Det kan være farlig, det kan veldig ofte være vanskelig å være i en «vanlig» verden med en psykose, og ofte trenger en psykotisk person hjelp. Noen ganger trengs medisiner. Men det som opptar meg mest er hvordan vi hjelper psykotiske mennesker. Nå har jeg fortalt hvordan man gjerne hjelper Aspergere – ved å fortelle omgivelsene om alle begrensningene en Asperger har. Jeg påstår at det er feil. Jeg påstår også at det er feil å behandle psykotiske mennesker som om de er spinnville også. Jeg tror at, som med alle andre, man skal behandle mennesker først og fremst som mennesker med individuelle behov. Alle er ulike individer med ulike «normalsider» og ulike sykdomsbilder, om de har det. Problemet med all denne diagnostiseringen er at vi tror at mennesker med merkelapper ikke er normale. Men de er jo først og fremst det! Bare ikke nødvendigvis helt A4. Og hvorfor skal man nå være det?

Når man behandler folk som om de var annerledes, vil de ikke få noen hjelp til å takle den vanlige verden. Dersom de er syk, vil de da ha større problemer med å bli frisk. Dersom de ikke er syke, kan de fort bli det dersom de ikke behandles som normale mennesker med ressurser og utfordringer.

Det å være menneske dreier seg om å leve med ressurser og utfordringer. Alle har dem, noen mer enn andre. Men like fullt, det er menneskelig. Vi kan pakke folk inn i medisiner eller attføringsbedrifter eller lukket avdeling. Men hjelper det egentlig? Hvorfor stikker noen av? Er det ikke fordi at de ikke vil være der? Hvorfor det? Er ikke det fordi de ikke får riktig hjelp? Nå er ikke dette ment å være kritikk av institusjonene (det er et annet tema), men til ettertanke; – tenker vi på disse merkelappfolkene som likeverdige mennesker? Som har meninger og tanker som skal veie like tungt som hvem som helst andres? Ja, til og med legene? Psykiaterne? Forskerne? Jeg mener, når de kan stryke en diagnose fra diagnosekartet mener de vel at de tok feil før. Men menneskene med «diagnosen» er akkurat de samme som før, med de samme tankene, følelsene, ressursene og utfordringene. Men med en annen merkelapp. Som sikkert får noen til å tenke annerledes om dem.

Jeg har nevnt tre merkelapper her. De har ingenting med hverandre å gjøre. Men det går sikkert an å være psykotisk Asperger-HSP, for alt jeg vet. (Kanskje Einstein var det i en periode?) Det går an å krysse de fleste merkelapper og strengt tatt bare sitte igjen med et enkelt indvid med individuelle behov.
Bak alle disse merkelappene finnes der uendelig mange mennesker. Akkurat like mye verd som alle andre. Og med krav på samme respekt. Hvis vi hadde klart å tenke sånn i hverdagen, og i jobben og i politikken og i det hele tatt, hadde livet vært veldig mye enklere for alle som ikke er helt A4. A4 er ikke mer menneskelig enn noe annet. A4 er bare mainstream. Hvis alle skal være mainstream, tømmes samfunnet for alle nyansene og det ville være meningsløst å være her. Det er mange mainstreamfolk som har store empatiske mangler, men det sees av en eller annen grunn på som mer normalt enn å ha veldig utviklede empatiske evner. Mainstream er også en merkelapp, egentlig.

Hva er disse merkelappene egentlig godt for? Hvem er de til for? Hvordan brukes de? Jeg tror nok at de er nyttige, brukt riktig. Men i vår akademisk-rasjonelle verden brukes de som om de forklarte alt. De gjør ikke det. Det er bare et hjelpemiddel til å forstå litt! DET må vi lære oss å forstå.

 

Advertisements

Posted on desember 27, 2012, in Høysensitivitet, Kreativitet, Mennesker. Bookmark the permalink. 12 kommentarer.

  1. Her var du innom litt av hvert gitt! Mye som kan kommenteres og sies mer om. Jeg nøyer meg med å si at vi er alle ulike individ – diagnose eller ei – og reagerer, og handler ut fra det. Et tankevekkende innlegg 🙂

    • Ja, mange tema på én gang. Typisk meg. Jeg ser sammenhenger i alt. Men det er helt fritt frem å diskutere – når jeg sier at vi er alle individer, så mener jeg det. Vi har alle rett på våre meninger og våre versjoner. Jeg synes bare det er fint å kunne snakke åpent om det.

  2. Det som er viktig å huske på er at for en del mennesker er disse «merkelappene» som diagnoser er noe som gir dem en mulighet for å forstå seg selv. En diagnose er aldri noe annet enn en oppsummering av symptomer og en arbeidshypotese som er i endring. Det er også et «stammespråk» for raskt å kommunisere hva ting handler om. Man diskuterer ikke problemet med diagnoser i somatikken i særlig grad. Det er når det kommer til psykiatri at problemene oppstår. Ingen reagerer på at man blir henvist til sykehus med diagnose «slag» feks.

    For noen er det å være annerledes eller ha en sykdom et poeng i seg selv. Lidelsen blir en måte å kommunisere til andre at de ikke har det bra.

    Jeg tror at de fleste som jobber med mennesker med psykiske lidelser vet at folk er forskjellige. At de er individer. Om man jobber med en gruppe, feks 10 mennesker med depresjon, så er ofte det eneste de har tilfelles depresjonen.

    • Takk for svar!
      Ja, du sier noe som jeg synes er veldig viktig, nemlig at «En diagnose er aldri noe annet enn en oppsummering av symptomer og en arbeidshypotese som er i endring». Det er egentlig det jeg vil frem til. I mine øyne er det viktig å ha dette i bakhodet når man omgås diagnoser. Jeg tror at mange fagfolk vet dette, men det er ikke kun fagfolk jeg henvender meg til med dette. Veldig mange mennesker hører en diagnose og ser bare den. Det er mange som ikke er fagfolk som har med «pasienter» å gjøre. Lærere, pressen, familie, NAV osv.

      Mitt viktigste poeng er at annerledeshet også er normalt. I et samfunn hvor mange faller utenfor må man spørre seg hvorfor. Og jeg for min del tror at mange faller utenfor fordi normalbegrepet er for snevert.

  3. Og i tillegg kan depresjonen utarte seg forskjellig for alle, men alle har noen av grunnssymptomer, og det er derfor man diagnostiserer det som depresjon og ikke angst, feks.

  4. Interessante saker du nevner her. En ting jeg har tenkt mye på i det siste er Elyn Saks og hennes psykoser, og hvordan hun og de rundt henne takler det. Det som slår meg mest i denne videoen på TED hvor hun selv forteller, er poenget om at hennes arbeid, at hun alltid har fortsatt med å jobbe med komplekse problemer, har vært essensiellt for hennes helbred.
    Se den!

    Akkurat de tingene psykiatrien forsøker å hindre meg i å gjøre. Fordi de vet bedre? Fordi jeg kan anses som litt stormannsgal? Tja. Eller fordi de aldri har møtt Elyn Saks?

    • Samfunnet vårt har et syn på psykisk syke, eller på folk som ikke klarer å tilpasse seg normalsamfunnet, som mindre ressurssterke enn andre. Det er jo beviselig feil, og hindrer evnerike mennesker å utvikle seg, og hindrer dem også å bli friske. Se intervju med Per Fugelli – han er selv syk, og sier at hans virke nå gir ham mening, eller: «- Det har gitt meg en veldig god grunn til å leve.» Det gjelder selvsagt for alle. Psykiatrien er ung, den ser ikke ut til å ha skjønt det enda. Alle trenger utfordringer. Hva som er utfordrende, avhenger av deg selv. Men vi trenger alle noe å strekke oss etter for å føle mestring og mening, og det igjen trenger vi for å kunne ha et godt liv.

      Jeg er enig med deg. Jeg vet ikke hvordan man skal få behandlere til å forstå dette, men det gir jo en viss mening å prøve å sette ord på det, sånn at verden sakte, men sikkert går fremover? Jo flere som sier det høyt, jo bedre!

      Tusen takk for link. Det var sterkt å se!

  5. Hei Trude –
    Ja, Per Fugelli er ingen dumrian. Har man vært så heldig å finne det arbeidet i livet hvor man hører hjemme (jeg har), så er det underlig at man skal legge det på is inntil man blir «frisk».

    Jeg tror på mange måter at jeg aldri kommer til å bli frisk som sådan, for skal jeg gjennom dette i det hele tatt, vil jeg bli et annet jeg.

    De snakker om «det hele mennesket» og hopper samtidig bukk over det som kanskje er viktigst – i allefall for noen, og spesielt for slike som meg som sier det høyt og tydelig.

    Nå skal de ha meg ut i en hvilken som helst jobb. Gud vet, kanskje ender jeg med å stappe konvolutter for NAV. Så blir de fornøyd i allefall. Statistikken er alt.

  6. Jeg har tenkt litt på det du skriver om at du ikke tror du kommer til å bli frisk. Det plager meg litt at alle MÅ det. Legevitenskapen, politikken, alt dreier seg om at folk skal bli friske, vi må ikke ha sykdom. Men må det være slik? Skal alle være friske? Er det nødvendig? Og i så fall: Hva vil det si å være frisk?
    Vi kan ikke ta bort alt som ikke karakteriseres som friskt. Vi må lære å leve med det. Enkeltindivider må leve med det, og samfunnet må lære å leve med det. Det betyr at vi må legge til rette for at også folk som ikke er «friske» kan få ha et verdig liv. Det er DET vi må bestrebe oss på – ikke at alle må ha en A4-jobb, men at alle kan få bruke seg selv og sine evner så langt det er mulig.

    Jeg har faktisk jobbet med å stappe konvolutter. Ikke for NAV, og ikke så mye, men jeg holdt på å klikke etter fire konvolutter. Etter en time var jeg rasende. Så jeg vet veldig godt at mennesker ikke har godt av å jobbe med hva som helst! Gi meg noe som utfordrer og interesserer meg, og du får en propell av en arbeidstaker som gjør alt riktig på superkort tid, eller gi meg en tanketom, repetitiv jobb og jeg slutter etter en uke for egen og andres skyld.

    Jobb kan være veldig positivt. Det kan gi selvtillit, bekreftelse, positive input og sosial tilhørighet. Jeg tror det er den egentlige grunnen til at vi vil ha flest mulig i jobb. Men det ser ut som at de har glemt det, de som styrer med det.

    Jeg ønsker at parolen skal snus fra «alle må bidra» til at «allr må få lov til å bidra», og det betyr at alle må få mulighet til å bidra på den måten de kan. Det betyr at vi må, som samfunn, endre syn på hva bidrag er. Og la folk få lov til å bidra på den måten de kan best. Enten de er syke, friske, geniale, utviklingshemmet, normale eller unormale eller hva man skal legge av merkelapper på folk.
    Jeg skjønner ikke at ikke alle forstår at det må være det mest effektive? Men da hadde vel for mange vært fornøyde, og det kan vi jo ikke ha noe av.

  7. Artikkelen du linker til er frembragende. Jeg finner en uoverkommelig kløft mellom at jeg forstår endel om ullenheten i psykiatrien, og utøverenes vilje til å «inrømme» dette ovenfor pasientene. Det er antagelig en misforstått «trygghet» de prøver å gi meg: en skråsikkerhet som er svært suspekt. Det er ikke lett å finne ut om de virkelig tror sin egen skråsikkerhet, og om de gjør, er de i feil bransje. Det er også omtrent umulig å diskutere eller ta opp om terapi eller piller faktisk er nyttig for meg. Jeg vet ikke helt selv, men de er – igjen – skråsikre. det i seg selv skremmer meg. Man blir, som jeg nevner et annet sted, fort ansett som kverulant eller ute av stand til å føle. Rare greier… Dermed biter problemet seg selv i halen…

  8. Superbra skrevet. Man blir behandlet forskjellig om man ha en diagnose eller men ikke har den. Jeg skulle i følge helsevesenet ikke fungere normalt og ha masse problemer. Jeg fungerer normalt og kjenner meg ikke igjen i problemene som helsevesenet tillegger meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: