Kultur! Kjør debatt!

Om jeg har tenkt å legge meg opp i kulturdebatten som pågår nå? Noe så lite kreativt, sier du kanskje da. Og det forstår jeg. For den debatten er jammen ikke mye ny, og jammen ikke mye nytenkende. Siste jeg så i saken var at Siv Jensen sier at det ikke dreier seg om pinnekjøtt. Would you believe it, liksom. Det trodde jeg! Not.

Saken er at selv om jeg gjør alt jeg kan for ikke å la meg provosere, vekker saken likevel nysgjerrigheten i meg. Og pedagogen. Og kverulanten. Og alt mulig annet. I tillegg til den lille djevelen som sier «nå må du ikke la deg provosere av de som mener det motsatte av deg». Og så engelen på andre skulderen som sier «Ja, men de mener ikke det motsatte av det du mener, de bare tror det». Og sånn har jeg det gående. Derfor må jeg på en måte skrive det av meg.

For hva er kultur? Hva er norsk kultur, og er «kultur» og «norsk kultur» det samme begrepet? Men ikke minst: Hva i huleste, heiteste er norsk kultur?

Jeg har faktisk tenkt litt over det, jeg, da jeg kom tilbake etter et år i utlendighet. To ganger, kanskje til og med tre. Men jeg må tilstå at jeg igjen har fått de små grå i aktivitet. Hva er det egentlig? Hva skal jeg ta utgangspunkt i?

For jeg vil jo selvsagt ikke falle i den fellen som dreier seg om gamle dager. Vi har jo kommet oss ganske langt unna jordbruks- og fiskerisamfunnet, hvor mannen var ute og sørget for det økonomiske og konen satte poteter og passet barn på grisgrendte gårder i bakkedalen. Siden Norge stolt kan sies å ha vært tidlig ute med kvinnefrigjøring, må dette sies å være en del av norsk kultur. Mor og far i jobb, barn i barnehage og offentlig skole. Dermed er ingen hjemme og koker pinnekjøtt, så vi må ta det for gitt at norsk kultur er mat som kommer fra frysedisken på Rimi, klær fra Hennes og Mauritz, interiør kjøpt på IKEA. Kjøpt og betalt med penger tjent i et høykostland med høye inntekter og relativt høye skatter og avgifter, slik at vi kan ha en velferdsstat hvor de som trenger økonomisk hjelp, kan få det. Det er ikke snakk om så veldig mange, for vi har veldig lav arbeidsledighet i forhold til resten av verden. Hva vi gjør ellers? Vi går på kino, ser på TV, hører musikk som vi henter fra Internett, er på facebook og leser aviser. Kjenner du deg igjen her?

Oversett det der til andre steder. Det eneste som skiller oss fra resten av verden, er lav arbeidsledighet og en relativt raus velferdsstat. (Og DER begynner krangelen. Vi har en velferdsstat som er så god at vi er livredde for at noen kan utnytte den. Men la den ligge akkurat nå, det er ikke det vi diskuterer).

Norsk kultur. Det er jo noe annet, da. Selv om den blir likere og likere andre kulturer. Men tilbake på mine opphold i England og Frankrike. Ikke så langt unna, men jeg fikk faktisk kultursjokk da jeg flyttet til England, så det er langt nok! Og fikk jeg kultursjokk, så er det vel fordi det var en annen kultur der enn jeg var forberedt på. Altså annerledes enn her.

England. Jeg var elleve. Uskyldig jente fra et lite land – eneste fremmedspråklige på skolen. Skolen varte fra ni til fire, med fritidsaktiviteter som kor, trampolineklubb, tennis og kunst i fritimen. Middag på skolen midt på dagen, til to pund i uken. Da jeg kom med en fempundseddel, ble jeg spurt om jeg var rik… I friminuttene var stort sett jentene og guttene separert, og siden jentene begynte med BH da de var elleve, hadde guttene det veldig morsomt med å dra i ryggstroppen når de endelig fikk se en jente på ekte på spesielt solfylte dager. I gymmen snakket jentene om jenteting og guttene om gutteting, og ingen visste noe om hverandre. Veldig ulikt hjemme i Norge. Sånn oppdaget jeg at det også var for voksne da jeg kom tilbake til England som nittenåring. Sur og grinete måtte jeg forklare mitt elendige humør med menstruasjon på jobben en dag. Hele jobben sluttet å virke. Folk sto og gispet etter luft. Jeg skjønte at jeg ikke var helt make til de andre. Jeg er norsk, jeg nemlig. Loud and abrupt and not afraid to scare people off. Jeg. Du skulle sagt det til klassen min i Norge.

Frankrike. To norske og en svensk jente delte leilighet og gikk på samme skole. Vi var ytterst sosiale og fant oss en stambar umiddelbart og sørget for at folk visste hvem vi var. Vi skulle lære fransk, og da måtte vi snakke med de innfødte. Tilfeldigvis fantes det en militærbase rett i nærheten, så vi hadde nok av mannfolk å konversere med. Skandinaviske jenter på bar med pene, franske menn… Hva vi diskuterte? Skjønnlitteratur.

Jeg oppdaget altså at Norge ikke nødvendigvis er som andre steder. Norske menn på bar pleier sjelden å konversere om skjønnlitteratur. Jeg lover. Jeg har vært der. De pleier heller ikke få sjokk om du snakker om dameting, selv om de ikke nødvendigvis er veldig interesserte. Men norske menn er da både likestilte og kulturelt ignorante, hvis vi skal nå generalisere. Og det skal vi jo. Ellers kan vi ikke diskutere én kultur.

Nå stopper jeg litt opp. For her er et tema innenfor norsk kultur som vi er stolte av. Likestillingen. Vi har menn som respekterer kvinner, kan vi si, for argumentasjonens skyld. Siden dette er noe som dukker opp i diskusjonen om innvandring. Hvor lenge har vi hatt det? I år feirer vi 100 år med kvinnelig stemmerett, så vi kan kanskje si at det så smått begynte da. Så fulgte en kamp som strengt tatt ikke er over enda. Men mye har skjedd, og vi er vel bra fornøyd med at det ikke er kommet kortere, i alle fall. Vi snakker altså ikke om lang tid. Mange land har kommet etter oss, og den veien vil det vel helst gå uansett. Så hvorfor tror vi at vi kommer til å la noen true denne kulturen? Vi snakker om land som ligger etter oss i denne utviklingen. Det er ikke sannsynlig at de vil dra oss tilbake, er det? Det er vel snarere slik at etter en del tid vil de følge oss. Fordi det funker bedre. Vi har gått den veien selv. Vi er ikke engang ferdig å gå den veien. Men jeg tror vi går veldig støtt på den veien.

Hva mer er norsk kultur? Hvor skal vi lete for å finne den? Spørsmålet er jo så svært at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne å lete. Det enkleste er vel å gå gatelangs. Det kan jo være en laber greie i januar, men jeg var litt ekstra oppmerksom da jeg vandret litt der ute i går, da det faktisk var vær til å være litt ute. Det var søndag, den dagen da folk faktisk går litt ut. Ingen butikker var åpne, selvsagt. Det er også en del av norsk kultur. Stengte butikker på søndager. Foruten 7 Eleven, Deli de Luca og en og annen brustabu  Utenlandsk påvirkning, selvfølgelig, vi må jo følge etter resten av verden. En del unge voksne menn spiller fotball. De er av «assorted colours and sizes», for å sitere en engelskspråklig roman jeg engang har lest. De ser ut til å trives sammen. Ellers er der ikke så mange. Men fotball tilhører norsk kultur, uten tvil. Men ellers er en vanlig norsk søndag ganske gørrkjedelig.

Jeg glemmer å nevne bedehus og kirke. DET er norsk kultur, selvsagt. For religion er jo en del av denne kulturkonflikten. Men norske kirker er ikke fullstappet av norske nordmenn, og det er vel heller DET som truer norsk kristen kultur mer enn at polakker fyller den katolske kirken og muslimer fyller moskeene. For hvor skal VI lære norsk kristen kultur, når vi ikke er interesserte i det? Jeg tror ikke vi lar oss overtale til å bli muslimer mer enn vi lar oss overtale til å gå i kirken. Dette er også en stor del av kulturdebatten som pågår, og jeg ser mange som argumenterer med hva norsk kristen kultur IKKE er, men ingen som sier hva det er. For det sliter jeg med å forstå. Har vi én kristen kultur? Hva består den av? Jeg har opplevd en svært fordømmende kristenkultur som formante at alt som var gøy var synd, og at vi ikke skulle omgås mennesker som hadde syndet, det være seg ved å drikke alkohol (som selvsagt var veldig syndig), danset, hatt sex utenfor ekteskapet eller klippet gress på en søndag. For et sosialt vesen som meg selv, var det der svært vanskelig å forholde seg til, for grådig mange norske nordmenn er ikke så fromme som det. Altså er ikke det heller norsk kristen kultur. Men det er jo en del av det. Dermed er ikke norsk kristen kultur en ensartet greie. Men jeg hadde syntes det var ok om den ikke var så redd for andre mennesker og meninger. For frykt er nemlig ikke særlig sosialt. Men kanskje norsk kultur slett ikke er så veldig sosial?

Norsk kultur, tør jeg påstå, er ikke særlig sosial. Jeg er ikke enormt bereist, men jeg har vært på litt ulike steder, som Afrika, USA, England og Frankrike, hvor jeg opplevde at folk var mye mer impulsive og åpne. Men selvsagt ikke for enhver pris, og ikke var det alltid like lett å forholde seg til. Hva mente de? Ville jeg, hvis jeg svarte, kommunisere et eller annet jeg ikke var klar over?  Vi har alle ulike måter å tilnærme oss folk på. Der kan det selvsagt oppstå en god del misforståelser, som gjør at man blir skeptiske til hverandre. Det ser vi her også, med folk fra ulike kulturer som kommer hit, at de ikke helt forstår hvordan de skal kommunisere. Eneste måten å lære dem det på, er å inkludere dem og la dem lære hvordan vi gjør det. Vi kan ikke holde dem utenfor og samtidig forlange at de skal forstå oss. Kultur må læres. Jeg gjorde mange feil og gråt mange tårer før jeg følte meg trygg som elleveåring i England, men til slutt knakk jeg koden og ingen kunne merke at jeg ikke var engelsk. Siden da har jeg alltid følt meg litt engelsk.

Kultur dreier seg også om kulturtilbud. Kulturtilbudet da jeg var ung besto i kirkens tilbud om kor, triajenter og speider, eller sport som fotball, basket og håndball. Jeg har prøvd alt, og fant meg ikke til rette i noe av det. Nå er tilbudet mye større. Kulturtilbudet for unge i dag er slett ikke blitt mindre, det er blitt vanvittig mye bedre. Det er hip hop og graffiti-kurs, ungdomshus og tilbud om kulturskole og rockeband. Det er idrettsarenaer med klatrevegger og egne vegger hvor ungdom får lov å spraye  flotte veggmalerier. Heldigvis har vi tatt inn over oss nye kulturer som gjør at flere kan finne aktiviteter som inspirerer dem. Men vi har ikke nok. Det er fremdeles mange som ikke finner sitt. Så vi må åpne oss opp for andre kulturer, spesielt siden vi har et veldig smalt typisk norsk kulturfelt! Tenk på alle oss som ikke står på ski! Det regner i Bergen. Skiene blir ødelagt av å bruke dem her.

Jeg har lyst til å avslutte med en kultur jeg kjenner bedre, og det er den engelske. Det er ikke fordi jeg har bodd der, men fordi jeg har studert den, og fordi jeg underviser i den. I kunnskapsløftets pensum, altså det som alle har på videregående. Dette pensumet er stort, så jeg kan jo snevre det inn til det som dreier seg om England.

England er en bitteliten flat øygreie hvor alt er dyrket og eid mark. (Veldig ulikt Norge, altså). Kulturen er preget av mange invasjoner, fra romerne via vikingene til franskmennene. Det merker du lett på språket. Det er massevis av norsklignende stedsnavn, og en bråte med fine ord fra fransk. De har altså lært litt om finkultur og mat fra franskmennene, selv om ingen synes å trekke frem akkurat den biten når de omtaler England. Men så ble engelskmennene selv litt stormannsgale og la verden for sine føtter. Irland, Amerika, Sør-Afrika, Australia, India og så videre og så videre. De kom tilbake med krydder og te (for ikke å snakke om te! Det er det mest engelske av det engelske) og mange nye ord til vokabularet sitt. Men ikke minst spredde de språket sitt og kulturen sin rundtom i verden. Mye har selvsagt forandret seg, og alle disse stedene har utviklet seg selv til å bli sitt eget. Det mest innflytelsesrike landet ble USA, som tok med seg europeisk kultur, samtidig som de gjorde alt for å ha sin egen. De tok opp i seg andre kulturer fra hele verden. De ble en stormakt på film og spredde sin kultur rundtom i verden, blant annet tilbake til England. Kort sagt, den engelske kulturen er veldig internasjonal, og veldig engelsk. På godt og vondt, selvsagt, og med mye immigrasjon har de hatt mye større konflikter enn det vi har sett i Norge. Men så er det knapt en by i England som har færre innbyggere enn hele Norge tilsammen. (Ikke helt sant, selvsagt, for den jeg bodde i var mye mindre. Men der var jo jeg eneste fremmedspråklige). Men altså, den amerikanske filmindustrien, som altså på et vis har et opphav i England (som selvsagt er MYE bedre på film..) er vel kanskje den som har påvirket norsk kultur mest.  Hvor mange Coca Colaer har vi per mangojuice fra Kina? (selvsagt importert fra England). Hvor mange Mac Donald’s per Thai-restaurant og Burger King per Sushi-sjappe?  Hvor mange Jeans per hijab?

Var vi redd for norsk kultur var det vel heller her vi skulle vært skeptisk. Vi tar gladelig imot fedmeepidemien fra USA uten å mukke, men tåler ikke at muslimer skal ha sitt eget sted å be. Vi tar imot Halloween med trick or treat på bekostning av julebukkens julesanger, og ingen stiller spørsmål på samme måten som de gjør når det gjelder skikker som de fra østligere strøk tar med seg (som bønnerop).

Jeg sier ikke at vi ikke skal ha en innvandringsdebatt. Men den bør ikke dreie seg om at vi føler at norsk kultur er truet. Det har den alltid vært. Heldigvis. Ellers hadde vi ikke hatt noe særlig til kultur i Norge. I alle fall ikke en felles kultur!

Advertisements

Posted on januar 7, 2013, in Mennesker, Politikk and tagged , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: