Aksept.

BildeAv og til slår det meg så kraftig: Den beste medisin er aksept. Du må akseptere hvor du står før du kan gå videre. Du finner ikke veien dersom du går ut fra et annet utgangspunkt, som at du burde stått der borte, når du ikke gjør det. Du står her. Skal du dit, må du gå den veien. Du er der ikke, samme hvor mye du burde.

Jeg har akkurat lest en artikkel. Den dreier seg om psykisk sykdom, men kan like gjerne handle om alt annet som innebærer at du ikke er der hvor du forventes å være. Som arbeidsledig, for eksempel. Eller dårlig på skolen. Eller bare annerledes. Du får ikke jobb av å burde være i jobb. Du blir ikke skoleflink av å burde være det.

I hele mitt liv har jeg vært litt sånn småtrassig. Jeg har aldri ønsket å gjøre det som var forventet av meg. Det er denne følelsen av trass som dukker opp i meg hver gang jeg hører ordet «tvang», eller ordet «burde». (Da banner jeg inni meg på engelsk). For egen del er det ikke så viktig, for jeg bare dukker og gjør noe annet. Men jeg kjenner følelsen så inderlig godt når andre forteller meg at de har hørt på dette «bør» og «burde». Når de sliter med alt de burde, og ikke får det til.  Det er jo ingen hjelp i burde! Man får jo bare dårlig samvittighet og blir sliten av det man ikke får til, og blir stående fast.

Tilbake til denne artikkelen. Av og til må medisinen finnes opp av de som trenger den selv. For de som står utenfor, ser bare burde.  Men denne psykologen som artikkelen handler om, Marsha Linehan, har selv vært veldig psykisk syk. Når hun endte som behandler, var det med en erfaring som gjorde at hun visste bedre. Hun forsto (etter hvert) at det viktigste hun kunne gjøre, var å akseptere pasientenes ståsted. Har du et problem, må du akseptere at du har det. Da først blir du trygg nok til å kunne gjøre noe med det. Eventuelt leve med det. Marsha har levd med en alvorlig psykisk lidelse hele livet uten at det har vært kjent. Hun har levd et helt flott liv i arbeid og til hjelp for mange. Mange andre har gjort tilsvarende. Men siden vi ikke vet om det, tror vi at sykdom er farligere enn det er, og vi aksepterer det ikke.

Aksept er faktisk lett å forholde seg til. For meg er det ikke vesentlig om vi er friske eller syke. Vi har alle en helse, og den befinner seg til enhver tid et sted på skalaen. Alt fra fantastisk energisk, lykkelig, helt grei, småsnufsen, smådeppa til suicidal. Og alt det er menneskelig. Derfor er det ikke annet å gjøre enn å akseptere det.

Å akseptere noe betyr ikke å la det bli med det. Kanskje det er derfor vi sliter sånn med å akseptere tingenes tilstand – at vi tror at det betyr at sånn blir det? Det gjør ikke det.

I mitt virke opplever jeg mennesker som er kjempesint, lei seg, glad, frustrert, oppgitt og så videre. Jeg pleier å la dem få lov til det, for det går over. Jada, ingen går rundt og er glad hele tiden heller. Alt går over. Flere ganger har jeg blitt overrasket over at mennesker som har veltet all sin frustrasjon over meg og sagt at de aldri mer vil sette sine ben hos meg mer, nettopp gjør akkurat det. De kommer tilbake. Og jeg blir glad for å se dem. Det betyr nemlig at de ikke er sint lenger, og da blir jeg lettet. Det de opplever, er aksept. Og dermed kommer de tilbake igjen og igjen. De føler seg trygg, fordi jeg aksepterer. Jeg aksepterer at de har en dårlig dag. Jeg aksepterer at de er frustrert. Jeg aksepterer at de har et annet ståsted enn meg. (Ingen ved sine fulle fem ville jo hatt mitt ståsted, så det er lett å akseptere). Jeg synes det er lettest sånn.

Dette har aldri vært en bevisst strategi fra min side. Det er bare sånn jeg fungerer. Jeg har blitt kalt unnvikende og grenseløs, men det bryr jeg meg selvsagt ikke om. For jeg har opplevd effekten av det. Med aksept og tålmodighet kommer forandringen gjerne av seg selv. For da oppdager en etterhvert hvor skoen egentlig trykker, og hvilke behov man egentlig har. DA først kan man gjøre noe med det. Jeg mener, da oppdager de det selv. Jeg trenger ikke engang øse av min kunnskap og erfaring, de finner sin egen.

Å akseptere betyr å normalisere. Det er ikke naturlig å gå med på det naturstridige. Hvis noen ber deg om å hoppe utfor et stup eller legge deg foran et tog i fart, gjør du ikke det. Hvis noen ber deg om å gjøre noe du ikke er komfortabel med, stritter du imot. Det er helt normalt. Så hvis du skal få til noe du ikke er komfortabel med, må det innebære en aksept for at dette ikke er i utgangspunktet behagelig for deg. Det betyr ikke at du ikke kan gjøre det, men at man må akseptere motstanden. Først da kan du faktisk vurdere om det er verd det. Hvor ubehagelig er det? Hvilke konsekvenser får det?

Man aksepterer ikke for å være snill, men fordi det er det mest konstruktive man kan gjøre. Tingenes tilstand er sånn det er, og det er det. Det kan endres, men nå er det sånn. Når politikere og debattanter insisterer på at arbeidsledige ikke skal være arbeidsledig, for eksempel, ser jeg det som mangel på aksept for tingenes tilstand. Det er som å sette dem fast i en skrustikke og nekte dem å bevege seg ut av situasjonen.

Det er ikke sikkert at alle skal være friske. Det er ikke sikkert at alle skal være i arbeid. Det er ikke sikkert at alle skal studere. Det er ikke sikkert at alle skal være skoleflinke. Det er ikke sikkert at alle skal være kyniske. Vi lever i et samfunn som sier at alt skal være så riktig. Vi har ikke rom for det som ikke passer inn. Vi har ikke rom for sykdom, arbeidsledighet, følsomhet, frustrasjon, skoletapere (som er et begrep bare fordi vi stiller krav som ikke alle kan leve opp til). Det må vekk, og vi skal bekjempe det for det det er verd. Men når vi har som utgangspunkt at det ikke skal eksistere, gjør vi noe veldig galt. For det eksisterer. Det ER der. Vi kan ikke tvinge det vekk. Vi må akseptere at vi har det. Og kanskje er det ikke så farlig? Hvis vi som samfunn hadde stresset litt mindre med å fjerne alt som er uønsket og heller akseptert at mennesker er mennesker, syke og friske, rasende og hyperaktive, engasjerte, skolelei  og i en annen verden, da tror jeg at vi hadde hatt et mer fornøyd samfunn. Fornøyd, fordi det er faktisk ganske behagelig å slippe å frustreres av andre – og det slipper man når man aksepterer! Og fornøyd fordi andre, og en selv, ikke krever av en det en ikke er.  Så får man heller finne ut hva man vil gjøre med situasjonen man er i, ikke med den man ikke er i.

Advertisements

Posted on februar 13, 2013, in Høysensitivitet, Jobb, Kommunikasjon, Mennesker, Pedagogikk, Politikk, Uncategorized. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Takk for et bra innlegg, dette med aksept er viktig, det er bare en så lang vei å gå.
    Problemet er ofte at hvis en sier nei til noe en blir tilbudt som hjelp, fordi det ikke føles riktig, så blir en betegnet som vanskelig pasient/klient

  2. Jeg er så hjertens enig! Det virker som vi presser mer og mer på for at alle skal være skoleflinke og gjøre karriere uten at vi tenker over hvilke verdier som ligger bak. Hvorfor må vi være skoleflinke? Jo, for å kunne gjøre karriere og tjene mye penger. Og hvorfor må vi det? Nei, lenger har vi ikke tenkt. Det fins mange hjemmearbeidende, uføre og arbeidsledige som gjør en større innsats for samfunnet enn de som gjør karriere. De tar vare på familie og venner, de er med i frivillige organisasjoner, de deltar i ulike kampanjer eller sender ut oppmuntringer på sosiale medier osv. Ikke alt arbeid bidrar positivt til samfunnet. Mange jobber for eksempel for å reklamere for, produsere og selge unødvendige varer som ender opp som søppel. På barneskolen pleide vi å synge «selv om du glemmer at en og en er to, så må du aldri glemme å være snill og god». Nå kunne vi synget «selv om du glemmer å være snill og god, så må du aldri glemme at en og en er to.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: