Kvinnesak

Kvinnen med stor KDet er høy temperatur rundt 8. mars for tiden. Venstresiden og høyresiden, eller var det venstresiden og Venstre, slåss om hva som er greit å ha med i 8. marstoget, og hvilken tone som er grei å holde og hvem som har rett på de riktige meningene.

Vel. Nå skal ikke jeg ta parti, for jeg har nemlig min helt egen rett. Jeg er nemlig født 8. mars og er således min mors store stolthet, og har levd med en bevisst holdning til min egen kvinnelighet stort sett bestandig. Blant annet husker jeg at jeg følte meg grovt ulikestilt da min bror fikk blått akebrett til jul og jeg fikk rødt. Vi byttet. Siden den gang har jeg moderert meg en smule, og man ser meg til stadighet iført rosa. En annen ting er at jeg heter Trude. Min mor var nok ikke klar over det da hun ga meg navnet, men fra norrønt av er dette altså Tors datter og selve symbolet på kvinne. Så ikke kom her og kom her. Er det noen som får ha hevd på kvinnesak, så må det da være meg!

Jeg har også ganske solide kvinnelige rollemodeller. Tante Inger, som var min mor sin tante, var en kjent fødselslege i Bergen, den første kvinnen som røykte på gaten i Bergen, satt på Stortinget for Venstre og dessuten fikk en isbre oppkalt etter seg i Dronning Mauds Land. Bestemor var sosialentreprenør. Hennes tilbud til psykisk utviklingshemmede på Bømlo finnes fremdeles. Og så mammaen min, da. Hun trosset hele slekten sin ved å sminke seg, gå med skyhøye hæler og ultrakorte skjørt – og å føde en datter åttende mars. Ikke akkurat kuede kvinner, det der. Så mitt kvinnesyn dreier seg om at kvinner, som alle andre, hva nå de måtte være, bør ha rett til å velge selv hvem de skal være og hva de skal bruke livene sine til.

Personlige valg, altså. Grunnen til at vi trengte likestilling, er jo at det ikke var det. Tidligere var alle frie mennesker menn. Kvinner hadde sin rolle i heimen, men de fikk ikke være med i samfunnsdebatten. Det var det jo viktig at de fikk lov til. Så all ære til de som kjempet frem like rettigheter for begge kjønn, selv om vi ikke akkurat er i mål enda. Samme hvilket parti de kom fra. Det at de i det hele tatt fikk være med i politikken, er jo en god ting. Selvsagt, vil vi vel si i dag, men det var det ikke da. Derfor skal vi være veldig glad for at noen kjempet for saken.

Nå er saken blitt en helt annen. De store forskjellene på menn og kvinner er liksom visket ut. Selv om vi selvsagt har noen fysiske ulikheter, som gjør at vi ikke helt kan utjevne ulikhetene. Vi må begynne å kjempe for mennene før de kan begynne å føde barn og amme og sånn. Først da blir det virkelig likestilling. Hvis det er det vi vil. Det er det sikkert ikke, men der er visse grep som er gjort for at det skal virke sånn. At barn må i barnehage ved ettårsalder og mor må jobbe da, og far må ta en del av permisjonen, det er i mine øyne steg i den retningen. Jeg, som er selve Kvinnen med stor K og stort åttetall, ammet mine barn til de var langt over året, og siden jeg faktisk ikke hadde fast jobb i utgangspunktet, gikk jeg ikke tilbake i jobb før barna var to. Da begynte de i barnehage. Det var perfekt, de var så gjennomammet og trygge at jeg knapt hørte barnegråt én gang da jeg forlot dem i barnehagen. De var glade da jeg gikk, og glade da jeg kom. Så jeg tror ikke det var noe feil der. Men altså, eneste grunnen til at det ble sånn, var at jeg ikke hadde en jobb å gå tilbake til etter endt permisjon. Men det får meg til å føle dypt at det å bli fratatt noe av den ettårige permisjonen ikke er godt for kvinnen. For min del hadde vært umulig å amme så lenge hvis jeg måtte i jobb, til både barnas og mitt store savn.

Jeg er altså ikke med i heiakoret for at kvinner på død og liv skal i jobb når barna er små. Ikke at de som ønsker det ikke skal få lov, men det er ikke kvinnesak å nekte kvinnen muligheten til å oppdra sine barn. Da jeg fikk mitt første barn opplevde jeg det som det mest meningsfulle jeg hadde gjort i mitt liv. Jeg ønsket selvsagt å jobbe videre med den jobben. Det hjelper på min mestringsfølelse å ha bidratt til oppdragelsen av mine egne barn, liksom. Det bidrar dessuten til et bedre liv å få lov å tilbringe en del tid med dem. Barn er ikke en levning fra fjerne, kvinnefiendtlige tider, men en berikelse og meningen med livet. Eller faktisk, livet. Hvordan kan likestilling dreie seg om å ha mindre tid med barna?

Vel, det er jo enkelt. For alt i dag måles i penger. Og dersom man er hjemme med barn, tjener man ikke penger. Dermed er det ikke verd noe. Okei. DET mener jeg er kvinnefiendtlig  Eller snarere menneskefiendtlig. Kvinnesak må ikke være menneskefiendtlig. Da er vi på ville veier.

Den saken dreier seg om kvinnens plass i forhold til jobb og hjem. En annen viktig greie i forhold til kvinnebevegelsen, er kvinnens kropp. Den skal ikke være et objekt som begjæres. Det er der jo ikke så rent lite logikk i, all den tid den har vært sett på som mannens eiendom som kan brukes etter behov. Eller misbrukes. Den forferdelige behandlingen som kvinnens kropp har blitt utsatt for opp gjennom tidene, har påkalt de sinte kvinners vrede. Dette må bekjempes. Og det må det jo, selvfølgelig. Ingen har rett til å misbruke andres kropper, ferdig arbeid. Det sier seg selv for oss som har vokst opp i et relativt fritt land hvor vi har rett til å foreta egne valg. Normalt sett ofrer jeg ikke dette en tanke. Jeg er meg, og ingen sier at jeg ikke får lov til det. Stort sett.

En gang så jeg en jente klabbe til en fyr. Han tok henne på låret, og hun slo ham over fingrene. Jeg var ganske fascinert. Tenk å gjøre noe sånt! Jeg ville aldri kommet på å slå noen over fingrene. Eller noen andre steder, heller, for den saks skyld. Det ligger ikke i min oppdragelse, eller til min natur eller noe. Men jeg var litt imponert. Jeg var sikkert atten, og å klabbe til noen virket litt sånn kult. Veldig feministisk. Men siden den gang har jeg alltid sett på det å måtte slå noen som en svakhet.

Jeg har også opplevd å bli skjelt ut for å ha forrådt kvinneslekten. Jeg var ute på byen og opplevde at en beruset mann strøk meg på min myke fuskepelsjakke mens han forsøkte å oppnå kontakt. Jeg har det egentlig med å være veldig diplomatisk og hyggelig i kommunikasjon med mennesker, så jeg tok meg et minutt eller to på å forklare at jeg egentlig var opptatt i en annen samtale, mens jeg prøvde så godt som mulig å svare på de litt utydelige spørsmålene han stilte. Det skulle jeg ikke ha gjort! På vegne av alle kvinner burde jeg lært opp denne mannen til ikke å plage kvinner på den måten. AT jeg kunne!

Kanskje jeg kan forstå det. Men mest ikke. For det jeg merket var at jeg som kvinne liksom skal ha en plikt til å oppdra menn til å oppfatte kvinner som noe annet enn det jeg er. Jeg skulle ikke være meg i en slik situasjon. Jeg skulle ikke reagere på den måten som var naturlig for meg. Hvor er kvinnesaken i det? Jeg er da kvinne? Er det en bestemt måte som er riktig å være kvinne på? Jeg følte meg faktisk mye mer tråkket på som kvinne av det utsagnet, enn av den fulle mannen. Jeg fikk liksom ikke lov å inngå i begrepet kvinne, jeg, da, siden jeg reagerte feil.

Der ligger noe av problemet til Kvinnebevegelsen. De definerer hvem Kvinnen skal være, hvordan hun skal være. Jeg skjønner ikke hvorfor Kvinnen skal være så sint. Det er ikke det minste kvinnelig. Jeg synes jeg er absolutt berettiget til å defineres som Kvinne, selv om jeg ikke er motstander av alt mulig rart. Jeg liker ikke debattformen, og derfor går jeg heller ikke i tog. Men jeg er kvinne like fullt, og ikke minst, opptatt av at kvinner, på lik linje med alle andre, bør ha like rettigheter (hva nå det betyr) og er like mye verd. For min del betyr det at jeg kan gjøre som jeg vil, jeg også. Det betyr at jeg tjener langt mindre enn min kjære mannlige samboer, selv om jeg synes jeg har et langt mer verdifullt arbeid. Vil jeg kjempe for å tjene mer? Tja, nei. Jeg har faktisk ikke lyst til å kjempe andre kamper enn mine egne. For mine kamper er like mye verd som alle de andre kampene.

Hvem definerer kvinners behov? Venstresiden? Venstre? Arbeiderbevegelsen? Nei, det må kvinner selv gjøre. Og kvinners behov er litt sånn som alle andres behov: Forskjellige. Derfor må det være rom for mer enn aggressiv fotformskofeminisme i 8. marstoget. Den internasjonale kvinnedagen må være på kvinnens side. Og kvinner er ikke i første rekke aggressive og maskuline. Hm, var det noen som virkelig trodde det?

Advertisements

Posted on februar 14, 2013, in Uncategorized and tagged , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: