Offentlig kontra privat

AkeleieDet hender jeg havner i politiske diskusjoner om velferdsstaten vår, om offentlig monopol kontra privat konkurranse. Før i tiden befant jeg meg på venstresiden, mest på grunn av at jeg var redd for et klassesamfunn hvor de som hadde penger kunne kjøpe seg de beste tjenestene, mens de fattigere måtte ta til takke med det utarmede offentlige. Hvis jeg fortsatt hadde trodd at det var eneste mulige måte å tenke på, hadde jeg trolig ment det samme fremdeles. Jeg er ikke for et klassedelt samfunn. Men det er jo dumt å tro at vi ikke har det nå. Og det er ikke på grunn av konkurranse fra det private.

Én ting er at jeg har endret mening om privat virksomhet – simpelthen fordi jeg vet bedre og har mistet skepsisen til de som velger (eller må) jobbe utenfor det offentlige. En annen ting er at jeg strengt tatt aldri har vært fornøyd med det offentlige tilbudet som jeg har mottatt selv. Det er bare ikke godt nok. Min konklusjon er at det offentlige og det private er nødt til å samarbeide. Og skal det gjøres uten å skape det fryktede klasseskillet, må begge deler ha et felles mål om et godt resultat for brukeren. Og brukeren må være definisjonsmakten, ikke politikerne. Politikere vet ikke best hva den enkelte trenger – det er mer enn åpenbart i den offentlige debatten. Det burde også være innlysende – også for dem – at de ikke kan ha oversikten over alle mennesker i dette landets behov.

Det er over fem millioner enkeltindivider i Norge. Alle er forskjellige. Vi har et offentlig system som i stor grad går ut fra at alle har samme behov. Samme behov for opplæring, helsetilbud og en ordnet økonomi.  Det er sikkert fornuftig, all den tid vi faktisk har et av verdens beste velferdssystemer. Problemet er at noen i dette landet ikke føler at de tar del i godene som alle andre gjør. Det er ikke rettferdig, og det ligger ikke til vårt menneskesyn å akseptere at mennesker ofres. Men mennesker ofres daglig i Norge. Mange mennesker. Som i alle kulturer legitimerer vi det i den offentlige og private debatten, og ikke før i ettertid vil vi ha avstand nok til å forstå at vi oppførte oss som drittsekker. Om hundre år vil vi ikke forstå hvordan vi kunne ofre mennesker i 2013 bare fordi de var litt annerledes, eller ikke hang med i karusellen. Vi vil ikke forstå dette offentlige monopolet som gjorde at våre barn måtte gå på skoler hvor muggen gjorde dem syke, hvor kun teoretikere fikk vise hva de sto for. Hvor de kreative, livligste barna fikk diagnoser og ble sett på som problemer. Hvor syke mennesker måtte stå i kø for å få medisinsk hjelp. Hvor mennesker som ikke fikk seg jobb ble behandlet som uvillige og uintelligente. Om du sier at det ikke ER sånn,  så er det fordi du er blant de mange heldige som ikke opplever det. Men for de forholdsvis få uheldige, er realiteten nettopp slik. Det er alltid minoritetene som blir dårlig behandlet, og som får oppreisning først når det er for sent.

Min påstand er at det offentlige er for dårlig til å ta seg av de få som faller utenfor. Jeg påstår også at det offentlige skaper tapere, at det får folk til å falle utenfor. Jeg tror at det kanskje ligger i det offentliges natur, og at de sikkert ikke kan påta seg ansvaret for å hjelpe alle enkeltskjebner. Men som samfunn har vi et ansvar for at alle får hjelp. Derfor trenger vi det private.

Vi er livredde det private her i landet. Det private suger penger fra fellesskapet og vi har store kvaler med å la folk tjene penger på andres nød. Vi har ikke fullt så store kvaler med at man kan tjene store penger på andres nød så lenge man jobber i det offentlige. Jeg er litt usikker på hvorfor det ene skal være verre enn det andre. Men mitt problem er at folk har så store problemer med at noen tjene penger, at det ikke går an å gjøre noe i det hele tatt. Er det offentlige for dårlig, kan man ikke gjøre noe for å bedre situasjonen. Alt man kan gjøre er å bruke stemmeseddelen til å stemme frem politikere vi for lengst har mistet troen på. For det første går alt altfor tregt, og for det andre gjør de ikke stort annet enn å beskylde hverandre for løgn. Hvor troverdig er det, liksom?

En annen grunn til at vi er så redd for det private er selvsagt at noe av en del private tjenester også har vært altfor dårlig. Spesielt i forholdt til offentlige innkjøp. Men det man glemmer da, er at det offentlige selv har definert hva det er de kjøper, og leverandøren gjør det de får beskjed om. Ofte helst ikke mer. Og det er for dårlig.

Men hadde vi vært flinkere til å vurdere kundetilfredshet, kunne det alene sørget for at vi fikk den kvaliteten vi trengte. Hvis vi kunne klare å stole på at de som trenger hjelp, selv vet hvilken hjelp de trenger, ville vi spart mange skattekroner og mye tid bare på å velge riktig. Nå velger vi ikke, nå tar vi bare det vi får. Og resultatet er, hva skal jeg si? – for dårlig.

En av grunnene til at resultatet vil forbli for dårlig, er at når man dytter feil medisin nedover hodene på folk, vil for det første ikke nå det målet de måtte ha, men de fratas også ansvaret for det. Hvis du tenker deg på toppen av Mount Everest og blir tilbudt en båt, blir du bare rådvill. Eller sint.  Du vil ikke klare å oppnå målet ditt, og du er heller ikke blitt klokere i forhold til eventuelt nye valg. Du stopper opp.

Sånn er det med elever som har en drøm om å finne seg et fysisk arbeide hvor de får bruke kroppen sin ute i vår fantastiske natur, for eksempel. Når drømmen skal oppnås ved å sitte med rumpen klistret til en stol og motta teoretisk «kunnskap» om ting som ikke virker relevant, gir det litt den følelsen. Du er ikke med på styringen av ditt eget liv. Da er det lett å gi opp. Jeg ser for meg at det må gå an å lage skoler også for denne kategorien mennesker, og dersom ikke det offentlige gjør det, må det ikke være forbudt for private aktører å prøve. Da kaster vi bort ungdom. Og det gjør vi i stort monn nå, og kaller det utdropping. Det som egentlig skjer, er at mange velger bort det de ikke ser meningen med, men så finnes det ikke alternativer som de kjenner til.

I dagens Norge har vi altfor mange voksne mennesker utenfor det gode selskap. I debatten om hvordan vi skal få mennesker som er utenfor det skatteproduserende arbeidsliv inn dit, ser jeg til stadighet at innskjerpinger av økonomisk støtte må til – fordi «nød lærer naken kvinne å spinne». Å spinne må strengt tatt sies å kalles privat initiativ. Men saken er at vi ikke legger til rette for privat initiativ. Det nytter ikke å produsere noe for å selge det – vi får ikke kjøpere til produktene. Det er altfor dyrt å produsere i Norge. Produksjon foregår andre steder. I Norge er vi prisgitt arbeidsgivere for å få jobb. Men nød får ikke flere til å jobbe på Rema 1000, heller. Selv om Rema 1000 har fått status som det absolutte bunnpunkt i norsk arbeidsliv er det ikke slik at alle som er utenfor er velkommen dit. Det er mange som jobber på Rema 1000, men det betyr ikke at det er plass og rom for alle.

I min jobb treffer jeg en overvekt av mennesker med behov for å utfolde seg kreativt, og helst i positive arbeidsmiljøer, og aller helst i en fast, trygg jobb med arbeidsgiver og pensjonspoeng. I NAV-systemet synes ikke disse å ha noen forståelse. Det er ikke så rart, for det er veldig vanskelig å tilfredsstille disse behovene. Ingen steder har vi lært hvordan vi kan bruke de kreative ressursene våre, fordi det offentlige mangler forståelse for at det er viktig. I hele vår oppvekst har vi lært av et offentlig skolesystem at det viktige, det er å kunne teori. Praktisk-estetiske fag finnes knapt – i alle fall ikke med det formål å skulle gi opplæring i hvordan dette kan brukes senere i livet. Derfor er det nesten ingen som aner hvordan man kan tjene penger på å bruke sine kreative evner. Da havner de heller i jobber som de senere blir utbrent av. Og da er det egentlig feil tidspunkt å skulle skape sin egen arbeidsplass. For å skape en arbeidsplass krever utrolig mye mer enn å produsere. Det er så mange skjemaer, så mange instanser, så mange regler og verst av alt – danner du ditt personlige foretak, sier du samtidig fra deg retten til sykepenger, dagpenger og alle andre velferdsgoder som er en del av den norske velferdsstaten. Privat initiativ er umoralsk. Det dreier seg nemlig om å tjene penger. Og det skal man ikke hvis man ikke kan innordne seg den norske måten, den offentlige.

Jeg har i mange år solgt tjenester til NAV. Det har vært riktig givende, og på en eller annen måte har jeg fått gjøre som jeg synes er best, takket være noen gode saksbehandlere som setter brukeren øverst. Men da jeg drev med anbudsforhandlinger, ble jeg fortalt rett ut at de ikke stoler på kursleverandører. De går ut fra at det mangler både evner og vilje til å gjøre en god jobb. Det er ikke akkurat sånn en får gode resultater, ved å vise at de ikke har tillit til dem som skal gjøre jobben.

En annen ting er at brukerne blir direkte frarådet å starte egen bedrift. Dersom målet er å komme i full, fast stilling med jevn og god inntekt, er dette rådet helt greit. Det er ikke trygt og stabilt å drive butikk. Men noen ganger er det bedre enn alternativet. Det er bedre enn utsikter til år i et system som bestemmer over deg, det kan være bedre enn å måtte jobbe på plasser som stjeler all energi, slik at livet ikke består av annet enn en jobb du ikke trives i. Løsningen på mange arbeidsproblemer KAN være å starte egen bedrift. Men det forutsetter egentlig en annen holdning til private bedrifter. De er ikke der for å sno seg, eller for å unnslippe plikter som man har i det offentlige. Også private betaler sin skatt. Veldig ofte skulle jeg ønske jeg kunne anbefale folk å ta egen skjebne i egne hender. Men jeg kan ikke anbefale folk å melde seg ut av velferdsstaten.

Som sosialentreprenør med kjennskap til ørten andre sosialentreprenører blir jeg provosert av kommentarer som «sugerør inn i statskassen» om mennesker som prøver å hjelpe andre og samtidig klare å leve av det. Det er de som jobber i det offentlige som har det sugerøret. De fleste sosialentreprenører jeg kjenner har ingen inntekt i det hele tatt, eller svært liten inntekt, store deler av tiden de driver bedrift. De fleste holder det ikke ut i lengden, fordi man faktisk trenger penger. Og som entreprenør, som sagt, har du ikke rett på hjelp fra det offentlige. Ergo finner du her mennesker som tjener mindre enn en sosialklient på å prøve å redde verden. Hvorfor? Mest fordi en må. Fordi en ikke orker å bare sitte og se på at ting er for dårlig.

For å få til en forandring i verden, må en slippe enkeltindivider til. Det betyr at det offentlige må være villigere til å kjøpe tjenester hos private, slik at de private faktisk har råd til å drive. Men grunnen skal være at de som er på mottakssiden av tjenestene skal få et bedre, bredere og riktigere tilbud, slik at alle får være med. Vi har ikke råd til å sløse med mennesker. 

Advertisements

Posted on april 8, 2013, in Mennesker, Politikk, Sosialt entreprenørskap and tagged , , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: