Skolen skaper også tapere

skilt i tåkeDet er stortingsvalg til høsten, og politikerne slåss om hvem som har den beste skolepolitikken, hvem som skal lage den beste skolen. Det er et viktig tema, men jeg savner en reell diskusjon om barnas beste, og hva som er meningen med å samle alle barn i landet i samme institusjon. Har alle godt av det? Det må de, dersom skolen skal være obligatorisk. Skolen er ikke til for at noen skal bli vinnere. Skolen bør sørge for at alle kommer ut derfra med kunnskap, trygghet og selvtillit. Dette er ikke tilfelle i dag, og på vegne av alle som ikke får et slikt utbytte, skriver jeg dette innlegget.

Altfor mange tenåringer “dropper ut av skolen”, sies det. I stedet for å spørre hvordan vi kan forhindre det, må vi spørre hvorfor det skjer. Når politikere sier at “ressursene må settes inn tidligere”, er det kanskje dette de mener. Men så langt kan jeg ikke se at det er noen sammenheng i debatten om hvordan skolen skal være og hvordan forhindre at for mange slutter før de bør. Jeg synes at det bør være det, for det kan gi en indikasjon på hva som bør fokuseres på i skolen, og på hvordan skolen faktisk kan bli bedre – for alle.

Barn begynner på skolen når de er seks år. Fra ganske tidlig av forventes det at barn skal gjøre lekser når de kommer hjem, og foreldre skal følge opp. Skolen opptar dermed en stor del av et barns liv. Da bør den være oppbyggelig – mer enn bare teoretisk.

Ganske tidlig blir barna målt og vurdert. Det gjøres fordi vi skal vite at de er like “flinke” som sine jevnaldrende, på skolen, i Norge og i Europa. Er de ikke det, må vi jobbe enda hardere for at de skal bli like flinke. I en klasse er det inntil 30 elever. Ikke alle er like flinke som sine jevnaldrende i klassen en gang. Når man måles og vurderes opp mot hverandre, faller noen utenfor og vurderes som dårligere – ut fra et bestemt mål. Når man driver og måler jevnlig, er resultatet at man får indikasjoner på hvor på en gitt målestokk barnet befinner seg, men ikke nødvendigvis at den enkelte blir noe flinkere. Om barnet plutselig forstår alt en uke etter prøven, måles ikke. Derfor sier ikke karakteren noe om hva barna kan, men hvor de befant seg på den aktuelle prøven, og om de lærer i samme tempo som læreplanen forlanger. Dermed har du skapt vinnere og tapere, og en røys midt på treet, etter en bestemt målestokk som faktisk ikke sier noe om hvor dyktig barnet vil kunne komme til å bli i fremtiden. Den er ikke bare kunstig, den er urettferdig. Jeg forestiller meg at det kan være artig å være vinner. Men middelmådig eller taper, og jeg ville meldt meg ut.

Med 29 elever i en klasse kan umulig alle få et undervisningsopplegg som passer. Men da er mitt spørsmål: Hvor skal de gå, de som ikke får den undervisningen de trenger? Har ikke de krav på å bli sett? Jeg svarer selv:  Det er klart de har. Med skoleplikt følger rett til oppfølging. Ingen kan ha plikt til å gå et sted hvor de føler seg usynlig og mislykket. Det er ikke bare naturlig at de slutter, det må være bra at de gjør det. Folk skal ikke bruke tiden sin på steder hvor de føler seg mislykket. Problemet er bare at vi ikke har noe godt alternativ hvor de kunne oppleve mestring og mening.

Mestring og mening er essensielt. Som lærer ser jeg det som min plikt å overføre meningen med undervisningen til elevene, for at de lettere skal lære og føle mestring – for at de lettere skal både forstå og huske det de har lært. Det er ingen enkel jobb, men det er mye enklere enn å ha mange elever i klassen som ikke klarer å følge med fordi de ikke forstår hvorfor de er der.

Skolen i dag er tuftet på at alle skal ha rett til høyere utdanning. Etter hvert som alle får høyere utdanning, er det stor konkurranse om jobbene selv på Master-nivå. Det er ikke gitt at alle har evner til eller lyst på eller glede av høyere utdanning. Det er heller ikke gitt at du får en jobb du kan trives med selv om du har fem års universitetsutdannelse. Et feilvalg underveis, og det er ikke sikkert at du får jobb i det hele tatt. Og i et samfunn hvor jobb betyr alt, er det ganske skremmende for mange. Det sier litt hvilke fremtidsutsikter en “middels flink” til ”dårlig” skoleelev har. Det sier litt om hva den har å tenke på. Bare det kan jo gi dårlig konsentrasjon og motivasjon, med påfølgende dårlige karakterer.

På skolen måles man i alt. Lesing, matematikk, gym, musikk, samfunnsfag, kunst og håndverk, engelsk, mat og helse. Karakterene avgjør om du kommer inn på den videregående skolen som du måtte ønske. Hvis læreren vurderer deg til en treer i musikk og toer i kunst og håndverk kan du dessverre ikke bli psykolog. Det krever nemlig gode karakterer. Det har ingen betydning at du har betydelig menneskelig innsikt, for her skal alle måles etter samme målestokk – rettferdig skal det være, nemlig. Musikalske barn får sin musikkglede ødelagt av dårlige karakterer i musikkteori, kreative barn skårer dårlig i kunst og håndverk fordi Kunnskapsløftet sier at det er ikke SÅNN kreativitet vi ser etter. Og gymnastikk! Da jeg var ung, fikk vi en femmer for å være aktive. Nå måles de i alt, og er du ikke flink både i teoretisk gym, turn, basket og fotball, så får du trekk. (Karakteren fem er målet, selv om tre er gjennomsnittet). Det er ikke rart at noen bare resignerer. Hva er poenget med disse karakterene? Har det noen nytteverdi for fremtidige skoler å vite hvor dårlig barnet var til å konsentrere seg om mat og helse? Er det høyere teoretisk utdanning som er målet, bør karakterene være relevante i forhold til det. Gymnastikk er ikke viktig for videre utdanning. Det er viktig for samfunnet at alle lærer å like kroppen sin, og at de kan finne sin måte å holde den i form på livet ut. En treer fordi du ikke er høy nok for basket, og selvtilliten i gym kan være knekt. Denne karaktermetoden skaper tapere som ikke hadde behøvd å være tapere. Jeg savner en skole som kan gi barna motivasjon og glede ved hjelp av nettopp disse fagene.

Det diskuteres mobbing i skolen. Det er viktig, for et barn som føler seg mobbet, er skadet. Det lærer dårligere, har det dårligere og kan få varige mén. Det er et faktum at barn finner andre barn å hakke på for å heve seg selv. Jeg synes ikke det er så rart når barna er vant til å bli målt og vurdert og funnet gode eller for dårlige. Jeg er overbevist om at karaktersystemet ikke bare synliggjør at noen er bedre enn andre, men kan i seg selv kan oppfattes som mobbing av de som aldri, uansett hva de gjør, klarer å oppnå en karakter som er god nok. Da er det systemet som mobber, og resultatet kan være det samme. Sår som aldri gror. Hjemmets oppgave kan ikke være å følge opp dette. Hjemmets oppgave må være å bygge opp igjen den ødelagte selvtilliten for at barnet skal bli en trygg voksen med mot til å skaffe seg en jobb og stole på at han får det til.

Tilbake til det å droppe ut fra skolen: Hvorfor sier vi det? I begrepet ligger det at de som gjør det, ikke svarer til våre forventninger om at de skal gå på skolen. Jeg tror at mange slutter fordi de ikke ønsker å gå der. Da nytter det ikke å sette inn mange tiltak for å få dem tilbake. Da er slaget tapt. De har ikke droppet ut, de har valgt å slutte å utsette seg for noe som ikke gir mening. For å unngå at elevene slutter, må vi sette alle kluter til for at alle barn skal føle mening med skolen. Og debatten bør gå ut på: Hvordan skal vi få det til på en slik måte at alle lærer det de skal?

Karakterene er skolens valuta. Jeg kan ikke se at det er mindre urettferdig enn at man kan kjøpe skoleplass for penger. Jeg ønsker meg en skole som i tillegg til å ha et sunt inneklima også har et sunt psykososialt klima, hvor barna får vokse og trives. Det er DA de blir flinke. Dårlige karakterer motiverer ikke. Og så ønsker jeg meg flere valgmuligheter slik at en kan finne bedre alternativer til de som ikke passer inn i den firkantete boksen hvor det ikke er plass for dem likevel.

Skolen skaper ikke bare kunnskapsrike barn. Den skaper også tapere. Det gjør at barn som kunne ha blitt ressurser for samfunnet kanskje ikke blir det. Det er IKKE skolen sin oppgave.

 

Advertisements

Posted on mai 10, 2013, in Uncategorized and tagged , , , , , , , , . Bookmark the permalink. 3 kommentarer.

  1. Bravo!!

  2. cuculus canorus

    Du skriver interessante ting her Trude.
    Jeg har etpar poenger å føye til.

    Skolen som vi kjenner den er en temmelig ny oppfinnelse. Faktisk. Slik sett er det merkelig at det blir sett på som satt i sten at «slik skal det være».

    Jeg kjenner etpar brødre, ualminnelig intelligente og talentfulle. De skal hamres gjennom det samme systemet av en eller annen bisarr oppfatning om at det «har de godt av» og at uten vanlig skolegang vil de kanskje fortsette å være ualminnelig intelligente, men de vil bli – i en uklar fremtid – sosialt inkompetente. Det vil straffe seg å finne andre løsninger for disse to. De vil bli ubrukelige i arbeidslivet for de har ikke delt denne tilsynelatede livsviktige kvernen som aller helst ser at alle er på midten.

    Det er en ganske snodig tanke. Når ellers i livet er vi omringet av kun gjevnaldrende, fra samme sted, med samme omgivelser og grovt sett samme erfaringer? Når ellers i livet er det sannsynlig? Eller i seg selv fruktbart?

    Nå har heldigvis disse brødrene også ualminnelige intelligente, talentfulle OG sosialt intelligente foreldre som ser dette. Og gir jamt blaffen i hva man «skal» fordi man «må». Til tider diktert av et overdrevent likhetsprinsipp, svært utbredt i Norge. Det er sjeldent man får noe annet enn at «det har de godt av, alle andre gjør det» som svar. Noe som er fullstendig hullete.

    Når det gjelder tilegnelse av «ren» kunnskap er det gjort noen interessante oppdagelser. Foreldre som tar med barna på – feks – jordomseiling i flere år. Dette er ikke velansett, og argumentene går på at barna går glipp av noe. Det viser seg at barn klarer seg med noe sånt som etpar timer undervisning hver dag på jordomseiling, for å holde tritt med gjevnaldrende. I kunnskap. Nå er det ikke slik på jordomseiling at man seiler og seiler i måneder uten å se folk. Det er faktisk stikk motsatt.

    Så hva er det da som er galt? «Barna går glipp av essensiell omgang med andre barn». «Barna fratas normale oppvekstvilkår». Harduhørt på makan til tøv. De seiler jorden rundt, møter masse mennesker, kulturer, språk etc. Når de kommer hjem har de en selvtillit og en forståelse av seg selv og sin plass i verden en skolegård aldri kan gi dem.

    Og til slutt vil jeg anbefale Shane Koyczans TED-talk, the bullied and the beautiful

    • Jeg gikk selv «glipp av» femteklasse da familien bodde et år i England. Jeg ble tilbudt ekstraundervisning i norsk da jeg kom tilbake. Det ble ikke mange timene, for jeg hadde selvsagt ikke hatt noen dårligere utvikling i norsk på det året, men hadde lært utrolig mye annet. Mye mer enn på mange år i vanlig skole. Så det er jeg helt enig i. Man lærer mindre av et år på skole enn et år ute i verden. Skolen glemmer at alt henger sammen så når du lærer fremmedspråk (skikkelig), andre kulturer, andre måter å leve på, er du mer mottakelig for å forstå teori av ymse slag.
      «Barn går glipp av essensiell omgang med andre barn» er jo ganske vanvittig å si i en tid da barn ikke får oppleve hvordan voksne lever. De ser jo knapt en vaskemaskin før de flytter hjemmefra, fordi all tid skal gå med til aktiviteter med andre barn på akkurat samme alder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: