Overdreven tro på utdanning?

engasjert?Det har irritert meg en stund, men kanskje har det ikke klikket helt inn før i dag? Politikere, og mange med dem, tror at svaret på alt er mer utdanning. Min påstand er at det er galskap.

Det er litt vanskelig å skrive om dette uten å risikere å tråkke på tærne til noen jeg kjenner. Eller ikke kjenner, for den del, men i og med at jeg bruker min egen erfaring som bakgrunn, vil jeg nødvendigvis snakke om noen som jeg faktisk har gått i klasse med. Men ikke bli fornærmet – det er ikke det jeg vil frem til.

Det var dessverre Mathias Fischers kronikk i BT i dag som fikk meg til å koke litt. Enda motivet hans var noe helt annet. Han vil sette fokus på mobbing, og hvordan det for alt i verden må unngås. Det er jeg helt enig med. Men når han tror at det kan fikses ved at lærerutdanningen må utvides til å bli en mastergrad, blir jeg bare lei meg. Jeg tror ikke at mer utdanning lærer lærere mer om hvordan mennesket fungerer. Snarere tvert imot. I så fall må utdanningen forandres totalt.

Det første jeg studerte, var engelsk på lærerhøgskolen. Jeg kom dit, grådig flink i praktisk engelsk, elendig i teori og på helt rett hylle. Er det noe jeg er, så er det lærer. Av legning. Faget var metodisk veldig bra, og ga meg rom til å leke meg frem til gode pedagogiske opplegg. Jeg fikk prøve dette ut da jeg var i praksis, og tilbakemeldingene var veldig gode.  De fleste jeg gikk i klasse med hadde allerede allmenn, med pedagogikk og alt. Ferdig lærerutdannet, altså. Jeg lurte ofte på hvorfor de ikke da kunne det samme som jeg innen pedagogikk. Noen fortalte meg faktisk at pedagogikkutdanningen ikke var så veldig god. De har sikkert blitt fremragende lærere, hele bøtteballetten, men det kommer mer av erfaring enn av skolebenken. Jeg fant ut at jeg slett ikke orket å gå lærerhøgskolen, som består av mange løsrevne fag og en pedagogikk som ikke var bedre enn det jeg kunne fra før.

På universitetet havnet jeg tidvis i diskusjon med forelesere som hadde doktorgrad, hvor de ga meg rett – enda jeg ikke hadde bakgrunn i det jeg snakket om overhodet. Kun det jeg selv regnet for sunn fornuft. Jeg likte å studere, bare så det er sagt, men jeg mistet mye respekt for gradene. Høyere grad sier mer om hvilke bøker du har lest enn hva du forstår. Så gikk jeg tilbake til lærerhøgskolen for nok et enkeltfag. Fremdeles veldig bra på mange måter, men da jeg laget et pedagogisk opplegg for film i skolen fikk jeg spørsmål fra læreren: «Hvordan kan DU dette, da, som ikke har allmenn?» Ja, si det. Nå satt jeg med flere undervisningsfag og absolutt intet ønske om å bruke tiden min på å ta pedagogikk. Det interesserer meg faktisk litt for mye til at jeg kan orke å høre på noen som underviser på et nivå jeg kanskje ikke har vært innom engang, fordi jeg bare har skjønt formidling og hvordan folk lærer.

Jeg har undervist fra kort tid etter jeg var ferdig med studiene. Men sjelden i det offentlige. Det betyr at jeg har levd med evalueringer og tilbakemeldinger og er ganske trygg på at jeg er en av de gode lærerne. Som kan formidle, får elevene til å forstå, gjør faget interessant. Kommentarer som «dette var den gøyeste timen jeg har hatt i hel mitt liv» har jeg faktisk hørt flere ganger. Jeg elsker det. Det er ingenting som er bedre enn å se at en når frem, at elvene forstår og blir glad i å dypdykke. Men altså, i det offentlige er det ikke plass for meg. Fordi jeg ikke har ped. Og jeg orker fremdeles ikke tanken på å ta det. Jeg tror jeg hadde vært rasende storparten av tiden.

Som du ser, jeg misliker ikke studier. Når jeg fikk utforske og diskutere og skjønne noe nytt, hadde jeg store øyeblikk. Jeg bruker erfaringene mine fra studietiden i undervisningen. Det er ikke det. Jeg bare tror ikke at mer utdanning gjør bedre lærere. Jeg tror at skal vi få bedre lærere, som ser den enkelte eleven, som oppdager mobbing og får den vekk, som skaper engasjement i timene, må vi heller tidligere snappe opp hvem de gode lærerne er. De er det FØR universitetene tar dem. De blir ikke bedre av flere forelesninger (det er jo det det blir nå som høgskolene skal være universitet) om hva andre mener og har tenkt før dem. De må praktisere! De må prøve ut og utforske og  hente inspirasjon der hvor elevene deres er. Og skal de ha mer utdanning, bør de få velge noe som inspirerer dem til å bli enda bedre lærere. Men det hadde jo vært en fordel om de gjorde dette etter at de hadde gjort seg noen erfaringer og visste hva som motivere dem – som lærere.

Når jeg snakker med en lærere som har pedagogikk i bunn i sine uttalelser, og jeg hører at det de sier bunner i mangel på forståelse, tenker jeg at de er ødelagt av sin utdanning.  Der er så mange utdannede mennesker som i kraft av sin utdanning tror de vet. De mangler ydmykhet. Og det enda vi vet at kunnskap forandrer seg. Den kunnskapen du leste deg til, er ikke absolutt. Det eneste du kan være som lærer, er ydmyk. Det er bare sånn du når inn.

Jeg har faktisk undervist i studieteknikk med basis i noe enhver lærer har studert. At elevene kommer inn i klasserommet med en erfaringsbakgrunn. Noe kan de, noe kan de litt, noe kan de ikke og noe lurer de på. En lærer skal da se at eleven faktisk har mye kunnskap fra før, og bygge videre på det. Sånn er det på lærerskolene også. Noen studenter kan undervise fra før. Hvorfor skal de skremmes vekk med enda mer undervisning i noe de kan?

Det er ikke meg jeg snakker om her. Jeg har gjort mye jeg sikkert har likt bedre enn å være i Pubic Management-skolen. Men jeg tenker stadig at det er synd for elevene at det kun fokuseres på mengde utdanning. De fortjener engasjerte lærere som brenner for å gi elever entusiasme og glede av å lære. Det blir helt sikkert mindre mobbing av glade elever med fokus på utvikling også.  Hvorfor er det ingen som diskuterer dette?

Advertisements

Posted on juni 9, 2013, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. cuculus canorus

    Hah! Vanskelig å ikke være enig med deg her, ja!
    Slik jeg opplever det, så kverker ped-kurs endel forelesere i høyere utdanning, eller de med noe i nøtta er fornuftige nok til å ignorere fjolleriet. For meg virker det som om så lenge pedagogikken er praktisk har det potensiale, og da primært for grunnskolen. Så fort det blir, vel, skal vi si et akademisk fag, så klapper det sammen som kvasi-vitenskap og tulledoktorgrader. Masse spekulative teorier basert på luft og urgamle «eksperimenter». Ren teori, og dermed fint lite nyttig for det det i utgangspunktet skulle hjelpe til med: forståelsen av hvordan best lære bort ettellerannet. For meg står det fram som et latterlig paradoks at man overteoretiserer noe som er så fundamentalt praktisk, og det på avsidnige meta-nivåer innenfor utdanningsinstitusjonene selv. Merkelige greier.

    Et klassisk eksempel er – som jeg skriver om i Vi, de druknedefølgende brødhue:

    … en dame som skrev masteroppgave {i ped…} om barnehagebarn. Hun mente de ble diskriminert mot, fordi vi ikke kaller dem studenter. De studerer nemlig også. Jeg har ikke ord for hvor tøvete og kontraproduktiv det er. Pølsevev. Dette bruker vi tid på. Koko.

    ….og kanskje den beste måten å koke det ned på, Stephen Vizinczey:

    Strange as it seems, no amount of learning can cure stupidity, and higher education positively fortifies it.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: