Kultur i lunsjen?

Fra Festspillene i Bergen

Fra Festspillene i Bergen, som var høyst frivillig og en fantastisk vitamininnsprøytning!

Førstesiden i BT slo mot meg så jeg satte den friske sommerluften i vrangstrupen. Jammen bra jeg ikke holdt på med lunsjen akkurat da! Regjeringen vil nemlig innføre kultur i lunsjpausen for å få ned sykefraværet. Saken viste meg med all tydelighet hvorfor jeg verken vil ha Arbeiderpartiet eller Høyre til å styre landet vårt.

Journalistene vinkler saken som at vi ikke vet om kultur gir bedre helse. De bør heller ikke få styre landet. Jo, vi VET at kultur gir bedre helse. Men når Arbeiderpartiet innfører kulturtvang i lunsjen, sier det alt om Arbeiderpartiet. Og når Høyre sier at de synes folk som er voksne nok til å være i jobb, er voksne nok til å finne sin egen kultur, sier det alt om Høyre. De aner ikke at der er mange som ikke har muligheten til å finne ut hva som er «deres» påfyllkilde.

Kultur ER bra for helsen. Det sies at korsangere lever lenger enn de som ikke synger, og det tror jeg så gjerne. Kultur er påfyll, det er bensin til motoren, det er godt for humøret og dermed har det positive ringvirkninger. Men hva er kultur? Og her har vi Arbeiderpartiet. De tror de vet hva som er best for alle, og så masseinnfører de det , for alle er vi like, og alle har vi de samme behovene. Ikke sant?

Jeg ser for meg at jeg har en vanlig jobb i en vanlig IA-bedrift. Jeg vet ikke helt hva det skulle vært, men jeg innbiller meg at jeg enten ville ha snakket og lyttet så mye at jeg trengte lunsjen til å debriefe, eller at jeg hadde vært inne på et kontor og var sultefôret på sosial kontakt. Og så kommer jeg inn i lunsjen der regjeringen har betalt et par musikere til å spille og synge litt for oss. Hele arbeidsstokken ser i samme retning, noen glade fordi de simpelthen eeeelsker Love med Tender, som nå utføres ganske så personlig av en ganske så ikke så verst flink duo med piano og mikrofon. Ikke en kjeft å snakke med. Og ingen ser ut til å bry seg med at jeg slett ikke liker den type musikk, så jeg snakker likevel, med noen andre som heller ikke liker Love me Tender, noe som igjen sprer seg, og lydnivået er så høyt at man etter en lunsjpause trenger en lengre stund på øret.

Jeg tuller ikke. Det er helt riktig at kultur er bra for helsen. Det er ikke fnugg av tvil, som avisartiklene synes å ville antyde. Det er bare det at du kan ikke definere kultur for alle. Jeg merker det godt når jeg selv er i en operaboble, hvor jeg f

ære med å synge opera og kle meg ut og ha det aldeles rasende festlig. Gang på gang har jeg tatt meg i å snakke om det til andre som om det var en selvfølge også for dem at det må være det beste i livet. Ansiktsuttrykket til samtalepartneren pleier å røpe det jeg allerede i grunnen vet. Opera er liksom ikke for alle. Det er ikke alle som synes at opera er meningen med livet. De, derimot, ville gjerne sovet ute for å få tak i billetter til Bruce Springsteen, som jeg får neller av.

Kultur er så mye. Det er ikke bare musikk, det er dans, teater, litteratur, bildekunst og mere til. (Jeg trenger vel ikke dra bedriftsidrett inn i dette?) Men først og fremst er det en personlig greie. Jeg, som må sies å være et kulturmenneske, velger kultur utfra ikke bare personlig smak, men utfra humør og hvor opplagt eller sliten jeg er akkurat der og da. Det kan ikke regjeringen vite noe om når de bestiller kulturutøvere til å underholde på arbeidsplassene. En helt annen greie er at de beste kulturopplevelsene mine er de jeg er med på selv, som deltaker. Jeg har det med å bli skrekkelig rastløs av å bli underholdt. Det er nesten så jeg skulle foreslått for regjeringen å heller tvangsinnføre korsang i lunsjen, at alle måtte være med å delta, når de først skulle masseinnføre kultur. Men da glemmer de jo alle de som har lært at de er tonedøv og ellers hater å synge.

Så der har vi Arbeiderpartiet. De kan ikke si sånt uten at høyresiden blir bedt om å komme med en motsatt mening, men sånn svarer statssekretær Kjersti Stenseng «på kritikken fra høyresiden»:

– Dette er en sak som viser skillelinjene mellom de borgerlige og oss. Vi ønsker at fellesgodene skal nå ut til alle. Ved å ta i bruk arbeidsplassen legger vi til rette for at flere får tilbud om kunst og kultur.

Jeg har svart på det, har jeg ikke? Svaret er Nei. Flere får ikke tilbud om kunst og kultur. Flere får det tvunget inn med lunsjen og kan ende med at enda flere får et inntrykk av at kunst og kultur er noe oppsvulmet svada som de ikke forstår. Men det er det jo ikke. En av mine fine kulturopplevelser er når jeg passerer Fotballpuben når Brann-fansen synger Nystemten. Der har du innlevelse – følelser på høyt plan! Det smitter, og jeg blir stående med hånden på hjertet, jeg også. Jeg skal vedde på at Regjeringen glemte å invitere Brann-fansen til å synge i lunsjpausene.

Tanken om kultur til alle er selvsagt fin. Det er bare det at de ikke synes å forstå at folk må få velge sin kultur, eller må få velge hva de skal bruke oppmerksomheten på.

Og der har vi høyresiden. De sier vel i grunnen akkurat det. At folk må ta ansvar for kulturopplevelsene sine selv. Og det kan jo de si, som tradisjonelt er oppvokst i kulturelle hjem på kulturelle sider av byen. De vet utmerket hvilken konsert de skal få med seg, eller hvilket teaterstykke som er hyggeligst å konversere om på de riktige stedene med de riktige folkene. De kommer fra en kultursetting, og KAN velge. Bare for å generalisere, omtrent sånn som venstresiden gjør. Og jeg vil påstå at selve uttalelsen er arrogant og ekskluderende og er med på å skape skiller i samfunnet. Gjerne mellom hvem som blir syke og hvem som ikke blir det. For igjen, jeg VET at kultur styrker helsen. Det ER forsket på, selv om de ikke synes å være klar over det her i landet.

Så hvordan skal vi få kultur til å redusere sykefraværet? IKKE ved å ha en sporadisk konsert i kantinen. Du blir ikke frisk av å høre en konsert. Det er ikke engang forebyggende – det må i så fall være en viss kontinuitet over det. Og du må kunne velge selv. Man må ikke bruke fellesoppholdsrommet i den perioden på dagen da folk trenger det til å snakke sammen med kollegaer. Nei, for at folk skal kunne bruke kultur nok til at de skal kunne holde seg friskere, må de kunne noe om kultur. De må lære seg hva som passer for dem. Hva får en til å roe ned, hva får energinivået opp, hva kan en gjøre når en trenger trøst eller når en simpelthen trenger påfyll? Dette er en stor og viktig oppgave som ikke kan tilhører arbeidsgivere. Dersom våre politikere erkjenner at kultur er viktig for folkehelsen, må de begynne et helt annet sted. De må begynne i skolen. Barn må lære hva de kan bruke kultur til. Og akkurat DET er kanskje det største av alle problemer. Skolen ødelegger barnas nysgjerrighet og glede over alt som har med kultur å gjøre. Hvor mange barn liker å synge, bli lest for, gå på teater, høre musikk, tegne, male… kanskje alle? Helt frem til skolen lærer dem at det ikke bare er vanskelig å bli «flink», men at det er drepende kjedelig. Der blir kulturinteressen drept. Der kan regjeringen gå inn og gjøre noe konstruktivt.

Men de kan vel ikke det, all den tid dette fantastiske lunsjprosjektet kun er et plaster på såret for Rikskonsertene som de la ned… De kan ikke bare sette det inn i pensum på skolen.

Kultur er viktig. Men det blir tullete når de som skal bestemme over kulturen ikke aner hva det er og hva det er godt for. Både kultur og sykefravær er for viktig til at det skal dilles med.

Advertisements

Posted on juni 30, 2013, in Uncategorized and tagged , , , . Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. veldig bra Trude. Godt at du har mye på hjerte!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: