68 000 mister NAV-støtte

Vel er det valgkamp, og en bør kanskje ikke krisemaksimere utfra avistitler. Men artiklene sier mye om det vi vet er sant, og det er at vi har mange mennesker som sliter i dette landet. Og en del av det kunne vært løst på en helt annen måte enn det som blir gjort.
utenfor
Systemet, regelverket, velferdsstaten, selv om det har sine sterke sider, har svakheter som på meg virker bortimot uforståelig. Det virker lite tilpasset samfunnet vi lever i.

Denne saken dreier seg om at en mengde mennesker som fikk den tidsavgrensede ytelsen arbeidsavklaringspenger da den startet opp, fortsatt er i det samme systemet, men står i fare for å miste ytelsen og havne på sosialen kommende mars. Det medfører selvsagt stor usikkerhet for dem det gjelder, og en økt sjanse for ikke å klare å bli frisk innen da.

Sosialtrygd skal være en kortsiktig ytelse for mennesker i nød og krise. Det skal ikke være en ytelse man går på over år. Men siden mange passer inn i resten av systemet, er det eneste løsningen.

Sosialkontorene, eller NAV Kommune, har et virkemiddel for å få mennesker fra sosialtrygd over i lønnet arbeid. Det ble lansert som regjeringens store fattigdomssatsing, og heter Kvalifiseringsprogrammet. Man kunne se for seg at dette kunne fanget opp en del av dem som nå plutselig befinner seg utenfor NAV Stats lune vinger. (Et snev av ironi der, for de som ikke tok den. Dette er en blogg, og da er det lov).

Jeg har vært så heldig å få jobbe med mennesker på Kvalifiseringsprogrammet. Noen av dem passer som hånd i hanske på Impulssenteret, og jeg har lært mye av det. Faktisk begynte jeg å jobbe med Kvalifiseringsprogramfolk fra cirka dag én av programmet, så jeg har sett utviklingen. I starten var det nesten som en åpenbaring av et tiltak. Vide rammer. Tre år til rådighet om nødvendig, til å bygge deg opp og finne rett vei. Som skapt for eksperimentering med virkemidler som kunne virket. Men så begynte de å stramme inn. Det måtte være direkte jobbfokus etter et år. Om du befant deg på nippet til gjennombrudd, måtte du avbryte fordi regjeringen syntes det kostet for mye. Det er som om du har spart i årevis til huset du ønsket deg, og manglet en hundretusen, så fikk du ikke lov til å spare mer, men fikk utdelt telt i stedet. Søkt eksempel, men likevel.

Nå er Kvalifiseringsprogrammet enda mer «effektivt». Det skal ikke mange månedene til før du må være i hundre prosent aktivitet og bortimot garantert jobb innen et år.

Programmets restriksjoner har en misjon; å få flest mulig i jobb innen kort tid. Det er edelt nok. Men når en ser for seg en invasjon av folk på AAP som ikke har helse til å jobbe, sier det seg vel selv at de ikke kan få den hjelpen de trenger med dette programmet. Når de ikke har arbeidsevne innen fire år på AAP er det ikke særlig sannsynlig at de blir hjulpne av nok et tidsbegrenset tiltak, som bare skal få dem ut i jobb fortest mulig. Og hva står da igjen? Jeg minner om at Kvalifiseringsprogrammet er regjeringens storsatsing for å få mennesker BORT fra sosialen, fordi vi ikke skal ha folk værende på sosialstønad. Så hvor i systemet skal de da være?

Jeg har behov for å legge til at en del av dem som kom på Kvalifiseringsprogrammet som kom i jobb, faktisk falt ut igjen ganske fort. Jeg lurer på hvordan det registreres.

For meg er disse jobbfokustiltakene til en viss grad fåfengte. Jeg har ikke problemer med å si at også mine tiltak føles nokså meningsløse (men bare delvis, jeg føler sterkt at de er både viktige og nyttige). Det meningsløse i det er at vi skal prøve å få folk inn i et arbeidsmarked som har forandret seg. Arbeidsmarkedet i dag er profitt, tall, penger, effektivitet. Greien er at mange ikke passer inn! Barnlig illustrert er det som om NAV dytter stjernefigurer inn i sirkelhull – det går ikke.

Avisene er spekket av saker om psykiske helseplager, Asperger, stress, utbrenthet. Det er ikke fordi vi er et sykere folkeslag enn før. Slett ikke, langt derifra. Vi har et arbeidsmarked som stenger flere og flere ute. Det skrives om og prates om og arbeidsgivere oppfordres til å ta inn folk med lyter. De fleste gjør ikke det. Hvorfor ikke?

Jo, det er enkelt. Det er dyrt å ansette folk. Og skal du vinne i dagens arbeidsmarked (og det skal du jo, alt er jo konkurranse i våre dager), må du henge med i effektivitetstyranniet. Det er en mentalitet som enten må snus, eller så må vi bare finne oss i å ha et arbeidsmarked for en viss type mennesker. Det er ikke særlig norsk, etter gammelt…

Faktisk må vi begynne å tenke helt nytt i forhold til arbeid, resultat, utdanning, økonomi, livskvalitet. Det er sånn at mange som er utenfor arbeidslivet VIL jobbe, VIL ha en mening med livet, men de kan ikke. Ikke fordi de ikke kan noe, ikke fordi de ikke er kjempeflinke, men fordi de ikke holder ut i dagens arbeidsliv.

Jeg har figurert litt i media i det siste i saker som omhandler høysensitivitet. Det er ikke fordi jeg er så opptatt av høysensitivitet, men fordi vi her har en stor gruppe mennesker som kan illustrere hva som er galt med samfunnet. I den forbindelse har mange tatt kontakt med meg. Mange som kjenner seg igjen, mange som prøver og prøver, men ikke klarer å tilpasse seg dagens arbeidsmarked. Folk som besvimer på jobben, folk som blir totalt overstimulert av alle inntrykkene de skal ta inn, alle menneskene de ønsker å hjelpe, men ikke kan. Jeg snakker om lærere, sykepleiere, sosionomer, som alle sier at jobben var mye greiere før. Før all rapporteringen, før de fikk mange flere mennesker på listen over brukere. Menn og kvinner. Jeg lurer på hvor stor prosent av de som står på AAP-listen faktisk bare ikke passer inn?

I så fall er det samfunnets forbannede plikt å sørge for at de passer inn. Og hvis du ser nøye etter, ser du at det er det offentlige som er aller verst stilt. De misforsto noe da de skulle prøve ut den økonomiske modellen fra det private. Det private må ha gode resultater for å klare seg. Når det private oppdager at styringsmodellen er destruktiv, må de enten gi opp eller forandre modellen. Det må de for å beholde de beste ansatte, det må de for å selge varer og tjenester. Det offentlige har ikke forstått det. De driver rovdrift på sine ansatte og er ikke det minste fleksibel i forhold til evner og kvalifikasjoner. Begynn der! Det offentlige kan «bære byrden» (eller dra fordelen) av å skape menneskevennlige arbeidsplasser med et fornuftig arbeidstempo og løsningsorienterte arbeidsoppgaver hvor folk passer inn og føler mening. I tillegg kan det legges til rette for at også det private kan ha råd til å skape flere arbeidsplasser som ikke trenger å være så profittinntjenende.

Ingen skulle behøve at de ikke passet inn. Alle som vil, bør få lov å jobbe. Med meningsfylt arbeid, til glede og nytte for seg selv og samfunnet.

Advertisements

Posted on august 7, 2013, in Jobb, Mennesker and tagged , , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: