En helt ny skole

Bakom der er det grøn!

Bakom der er det grøn!

Jeg har veldig stor tro på mennesker. Men jeg oppdager altfor ofte at mennesker har for liten tro på seg selv. Det gjelder selvsagt ikke alle, men mange, som har fått høre at de ikke er god nok. Og mange som ikke har fått høre at de er god nok.

Jeg mener at skolen har skyld i mye av dette. Det er en av grunnene til at jeg er så opptatt av skolen.

Skolen er et sted for sammenligning av evner. Det vil si, det er den jo ikke, den er et sted for sammenligning av evner utfra gitte kriterier. Vi har hatt det sånn så lenge at man tror det skal være sånn.

Karakterer viser at vi ikke har en enhetsskole. I så fall hadde alle fått samme karakterer. Vi har en rangeringsskole. På foreldresamtaler får vi høre konklusjonen av disse rangeringene. Og med mindre du har fått karakteren 6, er konklusjonen: Dette må du gjøre for å bli bedre. Tja, «dette» betyr å skjerpe seg. Lese mer på leksene. Ingen kreative forslag til hvordan man faktisk kan lære stoffet, utover å lese.

Sånn er rangeringene:

6: Du er flink.
5: Du er flink, men leser du litt mer, kan du få 6!
4: Er du nå så sikker på at du leser nok på leksene og følger godt nok med? Du kan helt sikkert bedre.
3: (Gjennomsnittskarakteren) Tja. Dette kan jo bli bedre, er du sikker på at du har ambisjoner nok? Hvilke videregående skole vil du inn på? Da må du jammen jobbe bedre.
2: Det er vel egentlig ikke håp for deg, men du kan sikkert jobbe deg opp til en treer, hvis du bare kan klare å konsentrere deg.
1: Stakkars, du har jo dysleksi og dyskalkuli og ADHD og fremtiden din er jo ikke lys, men du kan jo ikke noe for det.

Synes du jeg overdriver? Jeg tror det oppleves akkurat sånn for mange. Du skal holde deg i det øvre sjikt for å komme inn på de beste skolene, og kommer du inn med lavere karakterer, faller du lett gjennom.

Jeg tror ikke på denne måten å rangere folk på. Jeg tror ikke at en treer eller toer motiverer eleven til å jobbe hardere. Jeg tror det demotiverer. Gjør eleven motløs og mister troen på seg selv.

Jeg tror heller ikke at en elev som får en, to eller tre er dum eller lat. Jeg tror at han ikke får den rette opplæringen. Jeg mener at skolen skaper en usikkerhet og mangel på tro på egne evner som gjør at eleven ikke tror han kan. Det blir selvoppfyllende.

jeg har lest bøtter av gode artikler og kronikker og gudene vet hva om at skolesystemet er helt feil for en rekke elever. «Hvis en elev er dårlig i matte og god i engelsk, er skolens medisin å pøse på med mer matte», underforstått at dette er galskap. De som kan bli veldig flink i engelsk trenger ikke å lære mindre engelsk for å bli bedre i matte. De kunne spesialisert seg på noe, følt mestring og blitt flink! Alle trenger ikke være god i matte. Men alle trenger egentlig å være god i noe. Jeg tror ikke skolen skaper rom for dette for de «dårlige» elevene.

Jeg leser i dag at foreldre flytter til Danmark for å få et undervisningsopplegg som er godt nok for deres evnerike barn. Det skjønner jeg godt. I saken står det at evnerike barn ikke nødvendigvis gjør det godt på skolen. Blir de understimulert, kan de bli rastløse eller innadvendte og lærer ikke å lære. Det er jo skolen som skal lære barna å dra nytte av sine evner, det kommer ikke av seg selv. Men blant disse evnerike barna finner vi både lave karakterer og dårlig orden og oppførsel. Er ikke det galskap? Hvordan har vi råd til å sløse bort de gode evnene?

Så hvordan skal vi løse denne utfordringen?  Det er jo ganske sentralt. Jeg mener at tiden er overmoden for å se på en helt annen pedagogikk. Én lærer som står og foreleser foran en gruppe på 30 elever er dømt til å slå feil. Det er bare de som holder lærerens tempo som henger med. Altså verken de veldig gode eller de nederst på karakterskalaen. (Nederst på karakterskalaen betyr bare at de ikke henger med). Begge grupper kan bli rastløse og ødelegge for resten med forstyrrelser, og vi får de evinnelige klagene på foreldre som ikke kan oppdra sine barn, slik at skolen må gjøre det. Jeg er overbevist om at det er skolen som selv er skyld i at barna er urolige.

Nei, jeg skylder ikke på lærerne. De gjør helt sikkert sitt beste under de gitte forutsetninger. Men jeg er altså ikke enig i forutsetningene.

Dagens pedagogikk bærer preg av samlebånd. Alle inn på likt, alle ut på likt. Samme input. Men siden resultatet ikke er at alle blir like flink, må vel konklusjonen være at vi trenger andre metoder for å få dem gjennom. For å få alle gjennom med gode karakterer (hvis det skal være noen vits i karakterer) bør vi forstå at ikke alle trenger være flink i det samme… For heldigvis er evner ulikt fordelt, slik at noen kan bli tannleger, noen funksjonærer, noen bønder og noen lærere. Vi trenger noen som kan tenke bredt, og noen som kan tenke dypt. Vi trenger ulike spisskompetanser. Vi trenger elever som kan lære seg å innhente den kunnskapen de trenger.

Barn lærer fort. De gjør det. Bare se hvor fort de lærer å snakke, uten at du egentlig gjør så mye for å lære dem det. De lærer seg å turne, fordi det er gøy. De lærer å kommunisere gjennom lek. De lærer å lage mat når de får være med. De lærer om livet i sjøen ved å gå på stranden å lete etter krabber og reker og småfisk, som de samler i bøtte. De er i utgangspunktet nysgjerrige. De lærer ved å lete, leke, finne, ta på, smake på. De lærer rasende fort når de får være i bevegelse og utforske på sin egen måte. Vi må ta denne kunnskapen inn i skolen.

Det finnes skoler som tar denne kunnskapen i bruk allerede. Montessorriskolene er basert på dette. Det skal bli spennende å følge med disse skolene som har dukket opp på landsbygden hvor de ellers ville mistet skolene sine. Hvis disse barna blir mer motiverte og lærer mer enn tilsvarende var da de hadde vanlig norsk skole, burde vi kanskje se nærmere på om vi kunne lære av Montessorri-pedagogikken.

Selv har jeg prøvd ut prosjektarbeid. Som ung student var det det som var poenget med praksisplassene mine, at jeg skulle prøve ut prosjektene vi laget. Det var utrolig vellykket. Elevene var interesserte, motiverte og ikke minst arbeidsomme når de fikk være med å bestemme veien til målet. I mitt hode er en utstrakt bruk av prosjekter en av veiene å gå for å øke nysgjerrigheten og selvstendigheten til elevene. Skal de sammen oppnå et større mål, kan de lære både matte, engelsk og norsk samt praktisk arbeid samtidig, i tillegg til at de øker samarbeidskompetansen og ser resultater og ser mening med arbeidet de gjør. Det er sikkert vanskeligere å måle, men hva gjør vel det hvis resultatet er bedre for alle?  Læreren får frigitt tid til å gå inn i enkeltsituasjoner og trå til når det trengs. Bruk elevenes innebygde nysgjerrighet som drahjelp. De kan spørre hverandre lettere, ettersom de lærer ulike ting på forskjellig tidspunkt. De kan være nysgjerrige på hverandre, i stedet for å konkurrere. Og skal de lage noe, bør det ikke være ferdig før det er bra nok. Står prosjektet til en toer, er det ikke ferdig. La dem få strekke seg. La dem se det endelige, vellykkede resultatet, hvor de kan kjenne at dette fikk de jammen til! Da vil de ønske å oppnå samme følelsen igjen, og strekke seg mer neste gang.

Jeg vet at dette gjøres til en viss grad i skolene. Men det må gjøres mer. Læreren kan prate mye mindre i timene, og slik vil flere få mer med seg. Sånn vil skolen bli mer likt arbeidslivet også. Hvis du på jobb som møbelsnekker lager en stol som man ikke kan sitte på, er du ikke ferdig med den. Da må du fortsette til den er god, solid og man ikke får klage på den etterpå.

Denne måten å jobbe på krever mye arbeid av læreren i forkant. Planen må være god og gjennomtenkt. Men når det er gjort, gjenstår mye mindre arbeid enn det man normalt har som lærer.

Det var dette jeg fikk ut av lærerskolen. Da jeg som nyutdannet lærer fikk meg jobb i videregående skole og satt på lærerværelset og klippet og limte og laget spill og andre ting som jeg syntes var artig, satt de andre lærerne og humret av naive lille meg som gjorde så mye mer enn jeg trengte. Men jeg hadde det gøy i timene, og sannelig sa ikke elevene det samme. Vi kom oss gjennom pensum til rett tid. Fremdeles sliter jeg med samvittigheten når elevene gjør mesteparten av arbeidet i timene, og jeg bare kommer med innspill. Men resultatene er gode og elevene er fornøyde.  Jeg innleder skoleåret med at «Jeg skal legge forholdene til rette og veilede, men det er deres jobb å synes det er gøy. For det ER gøy. Og når noe er gøy, er det mye lettere».

Men jeg har alltid lyst til å gjøre mer, mye mer. Jeg har så lyst til å se elvene oppleve Eureka-følelsen oftere. Ikke at «nå var jeg flink og fikk god karakter», men «Dette var spennende! Det vil jeg lære mer om!» Og så gi dem rom til det.

Min skoledrøm kan virke som en utopi, men jeg tror faktisk at det både er mulig og effektivt og spennende og mye bedre enn det som er dagens skole. Så mange som nå faller utenfor synes jeg faktisk at vi burde prøve. Legg klasserommet på samme sted som samlebåndfabrikken, i historien, bak oss. Tenk helt nytt, slik at skolen blir tilpasset fremtiden, hvor barna våre skal leve og arbeide og være friske. Gi dem tro på at de ER noe. Det er de nemlig, alle som en.

Advertisements

Posted on august 8, 2013, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: