Tanker rundt død for egen hånd

IMG_1147Jeg mistet en venninne i sommer. En av de som jeg snakket om meningen med livet med. Hun ville jeg skulle skrive, skrive blogg, skrive bok, om alt jeg tenker på, så da gjør jeg det nå også.

Min venninne slet. Hun sa: «Jeg føler meg normal når jeg snakker med deg,» underforstått at hun veldig ofte ellers ikke gjorde det. Hun jobbet hardt for å få til livet.

Da jeg reiste på ferie visste jeg at hun var redd for hva fremtiden ville bringe.  Jeg visste at når jeg kom tilbake, ville jeg bruke mye tid på henne. Og jeg visste at vi begge ville ha glede, nytte og lærdom av det. Men det jeg visste, stemte ikke. Da jeg kom tilbake, var hun ikke mer.

Før jeg visste årsaken til hennes bortgang, grublet jeg selvsagt på hva den kunne være. Magefølelsen var ganske sterk, men jeg våget ikke tenke tanken helt ut før jeg hadde fått det bekreftet. Hun tok sitt eget liv. Jeg snakket om det med andre, som sa at det sikkert ikke var selvmord; det er en egoistisk handling. Jeg kjente igjen denne tankegangen fra da jeg var ung, jeg tenkte akkurat det samme da. Egoistisk. Man gjør ikke sånn. Men det er lenge siden jeg har kommet til en annen konklusjon. Denne hendelsen har tatt meg litt videre.

Da jeg i sin tid tenkte at selvmord var egoisitisk, tenkte jeg på mine egne følelser. Hvor forferdelig jeg ville synes det var å miste noen på den måten. Å påføre andre slik smerte, må være en dårlig handling, tenkte jeg da. Siden har jeg kommet til at mennesker som er så langt nede at de ikke orker å leve mer, tenker ikke på andre. De makter ikke det. Derfor skal vi ikke tenke at de gjør dette mot oss, men for seg selv. Det er å akseptere handlingen deres. Det gjør det lettere å håndtere.

Nå fikk jeg det tett inn på livet, og merker at det jeg opplever, er en helt annen fred. Derfor ønsker jeg å dele det.

Min venninne var en av orkideene i verden, de som føler så sterkt og samtidig føler seg så skjør. Eller, valmuene, som jeg synes passer bedre. Tynne, tynne blader som skinner så sterkt. En som gjør alt for å fikse livet, som har tusen venner, som gir av seg selv og tenker på alle. Hun hadde vært lenge i et bølgende univers at kjemping og  fortvilelse, av løsninger og frykt, av glede og angst. Til slutt maktet hun ikke mer, og skrev et brev. I brevet står det at ingen må lure på hva de kunne gjort for å hindre dette utfallet. Hun var kommet til at døden var det beste stedet for henne.

Jeg har selvsagt tenkt tanken. Tenk om… tenk om jeg ikke hadde reist på ferie? Tenk om jeg hadde snakket med henne hver dag i denne vanskelige perioden? Tenk om…. Og så tenker jeg til slutt at tenk om det hadde vært feil? Hvorfor skulle jeg vite hva som var best for henne? Hvorfor skulle jeg ha mer rett enn henne?
Om det var en egoistisk handling? Ja, selvfølgelig. Heldigvis, og kanskje endelig. Hun tenkte på seg selv. Og hun tenkte på alle rundt henne. Men det at hun faktisk tenkte på seg selv, gjør det jo mulig at det hun valgte, var riktig for henne. Da hadde jeg vært fryktelig egoistisk om jeg sto i veien. Om jeg hadde tvunget henne til å leve på en planet som hun ikke fikset. Tenk om hun har det mye bedre nå? Det må jeg da unne henne! Så hardt som hun prøvde å finne ut av livet, fortjener hun å ha det bra.  Kanskje nettopp derfor aksepterer jeg det bedre. Hvis jeg som sitter igjen kan være så raus at jeg aksepterer at hun tok et valg som er rett for henne, trenger jeg ikke sitte igjen med dårlige følelser. Savn, ja, men det er en god, trist følelse. Hvis jeg aksepterer at det var hun som var viktig nå, ikke jeg, er let lettere å gi slipp. Hun fikk ønsket sitt oppfylt. Jeg kan ikke ønske henne noe annet,

Jeg har sjelden opplevd sånn fred med et menneske som har gått bort. Det har gått med noen tårer og tanker, men nå sitter jeg kun igjen med takknemlighet for at jeg fikk ta del av livet hennes en stund, fikk være med på planene hennes og gledene hennes, men også grave med henne i de eksistensielle spørsmålene.

I de fleste av livets vanskelige spørsmål tenker jeg at aksept er det viktigste. Vi må akseptere tingenes tilstand. Da slipper vi å streve så mye etter å oppnå noe annet som vi ikke får til.  Det er helt umulig å få henne tilbake. Men hvis jeg tenker at hun har fått fred, kan jeg det også. Jeg aksepterer at hun er der hvor hun ønsket å dra, og jeg sitter igjen med minnene om en som har lært meg mye om livet, og som har styrket meg i troen på at jeg kan være noe for noen. Hun har gjort meg mer verdifull. Det er en gave, det. Jeg håper bare hun tok med seg de samme følelsene, dit hun dro.

Valmue

Advertisements

Posted on august 18, 2013, in Uncategorized and tagged , , , , , . Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Det er fryktelig vondt å miste noen på denne måten. Og det er så vanskelig å finne de rette ordene rundt det. Jeg synes du er modig som skriver dette, for temaet er så sårbart.
    Jeg har også mistet noen på samme måte, og tenker at jeg må respektere valget til vedkommende.
    Å få høre at det er en feig eller egoistisk handling, slik det av og til blir omtalt, er vondt og føles respektløst. Den personen jeg kjente var verken feig eller egoistisk! Men hadde det fryktelig vondt. Jeg tenker ofte at vi vet ikke mer om andre mennesker enn de selv velger å fortelle. Og selv om de forteller, er det av og til umulig hjelpe nok.
    Takk for et klokt innlegg.

    • Takk for tilbakemelding 🙂 Du har helt rett i at dette ikke er enkelt å skrive om. Det var vel nettopp derfor jeg gjorde det. Jeg følte selv at det ble så veldig mye lettere å akseptere når det gikk opp for meg at det var hennes egen løsning på et veldig vanskelig problem. Og hvis det kan hjelpe meg, kan det kanskje hjelpe andre?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: