Kjære Jens – jeg skal gi deg privatisering

Jeg må innrømme at ordet privatisering er en rød klut foran øynene mine, og det ordet har jeg hørt deg bruke en del, Jens. Du sier det så det høres ut som om noen har tenkt å ta det offentlige og gjøre det privat for å senke kvaliteten og bli stienrik selv.  Som om «Det private» er et troll av en sleip riking som har som eneste mål å ødelegge Norge. Du sier det som om det er en reell trussel. Det er mange grunner til at jeg ikke tror på deg, for jeg har hatt ørten jobber i det private i årevis. I alle fall siden 1994. Det var ikke der jeg fant de rike, for å si det sånn. Men jeg gidder ikke ta den diskusjonen i dag. Du satte meg på en idé. Jeg fikk lyst til å privatisere.

Dette er også livet. Tid. Forhold. Spise. Puste.

Dette er også livet. Tid. Forhold. Spise. Puste.

Jeg skal ikke gjøre det på ordentlig, selv om jeg har lyst. Det har jeg ikke råd til. Men jeg skal vise deg hvordan jeg med letthet kunne laget en reell konkurranse til det offentlige, hvis jeg hadde hatt penger. Så kanskje det er sant likevel, at rikinger kan være en trussel.

Jeg har drevet et senter for mennesker utenfor arbeidslivet i noen år, og møtt mange mennesker som ikke så lett får innpass i det ordinære arbeidslivet. Privat, ja. Men noe overskudd går nok ikke til noen eier, dessverre. Men poenget er at jeg  har lært meg mye om hvem som er utenfor. De som Arbeiderpartiet, Høyre og Frp slåss om å nedverdige. Jeg har alltid lyst til å gi dem jobb. De hadde tatt imot med åpne armer, alle som en. Jeg ville brukt evnene deres til noe de mestret, og  laget en bedrift utfra de evnene jeg hadde til rådighet. Det kunne blitt sabla gøy, lærerikt, interessant og jeg tipper vellykket! Vi kunne sikkert tjent penger også, om vi ikke ble rike. Men jeg synes ikke pengerikdom er så spennende. Det at folk får lov til å strekke seg og vise hva de er gode for, det er rikdom, det!

Men større! I det siste har jeg fått innblikk i en annen «gruppe». (Det er egentlig en uensartet gruppe som hater å bli satt i bås…) Jeg har egentlig alltid skjønt meg på denne «gruppen», men ikke før nylig har jeg forstått at det finnes et navn på den. Høysensitive.  Det betyr ikke annet enn at der finnes mennesker som har et mye sterkere sanseapparat, som tar inn mange flere inntrykk enn folk flest. Det gjør seg mange utslag. Ikke minst i dagens arbeidsmarked. For til tross for at dette er de som utgjør de aller beste sykepleiere, lærere, ledere, psykologer, – i det hele tatt, de som har best evne til å se andres behov, – så er det disse som nå sliter mest i New Public Management, som gjennomsyrer det offentlige. Blant alle de fantastiske høysensitive som jeg har møtt på, finner jeg en bråte sykmeldte sykepleiere, lærere, sosionomer. Når jeg sier at «du er sikkert veldig flink til å se pasientene dine» eller tilsvarende, svarer samtlige at ja, det har de alltid fått høre. Når de forteller om hvorfor de er sykmeldte, forteller samtlige at jobben i det offentlige suger ut all energi og de ikke har noe igjen til fritid eller familie eller noe. Livet er tomt, og jobben ikke lenger motiverende. Hvorfor? Fordi de ikke lenger får bruke tiden som trengs på pasientene eller elevene eller brukerne. Alle sier dette! Jobben er blitt et ork, og de finner ikke lenger mening.

Jeg kunne tenke meg å lage ny jobb til dem også. Det ville vært privatisering, det! Alle de offentlig ansatte som ikke orket papirarbeidet lenger! Som ikke fikset å se så mange mennesker trenge dem, uten at de fikk bruke tid på dem. Jeg skulle gitt dem muligheten til å jobbe sakte. Et kjempesenter med skole og legesenter og trygderådgivning og alt som mine ansatte bidro med av kunnskap. Helt uten offentlig innblanding, helt uten NPM. Hvor de fikk bruke all den tid de trengte, så de fikk hente seg inn når de trengte det, så de fikk blomstre i jobben og yte og nyte at pasienter og elever og klienter og hvadetnåheter var uendelig fornøyde med kvaliteten på tjenesten de ytte. For meg lyder dette enkelt. Folk hadde valgt dette fremfor det offentlige fordi kvaliteten hadde vært veldig mye høyere. Jeg hadde fått alle de beste ansatte. Og jeg hadde tatt dem, ikke fra det offentlige, men fra sykestatistikken. For her hadde de fått jobbe som de selv mente best for å yte maks service. Til beste for dem selv og alle andre. Det hadde ikke vært nødvendig med evalueringer. Det hadde vist igjen på bunnlinjen. Altså, det hadde gått med overskudd.

Overskuddet hadde jeg selvsagt brukt til å sørge for at alt til enhver tid var oppdatert i den grad ønskelig. Ikke fordi det siste er mer trendy, men tilstrekkelig. Og siden interiør så bra ut og alt virket som det skulle (fordi hvem som helst får lov å skifte lyspærer og dessuten har vi en dedikert vaktmester som kommer kjapt, fordi han vet at han blir satt pris på). Men sukk, vi kan risikere å gå for godt. For denne langsomme måten å jobbe på gir resultater. Det er effektivt, behandling går raskere og vi tar unna køer. De små skoleklassene gjør at elevene kan gå fortere gjennom skoleåret. Og i det hele tatt. Oveskudd. Da vil jeg faktisk bruke noe av overskuddet til å gi påskjønnelser til de som har bidratt – til og med eierne. Meg selv! Tenk det, så utrolig egoistisk! Men jeg synes jeg fortjener det siden jeg i alle disse årene verken har tjent opp rettigheter som sykepenger eller dagpenger, og heller ikke har opptjent pensjonspoeng. Og hvis jeg skulle være så uheldig å bli rik,  Gud forby, ville jeg blitt som Trond Mohn og de andre rike giverne vi har her i landet, og gitt av min overflod til andre som har lyst til å gjøre som meg. Jeg ville laget et fond for sosialt entreprenørskap og jeg ville hjulpet alle som sto uten arbeid som ønsket å lage sin egen bedrift, til  å gjøre nettopp det. Jeg ville hjulpet andre til å følge sine drømmer.

Tror du meg ikke? Tror du at penger vil forkvakle meg, som det har gjort med så mange nordmenn som har fått for mye penger mellom fingrene? Jeg tror ikke det, jeg, faktisk. Penger er ikke et mål i seg selv. Det er et middel til å gjøre det du vil. Og det beste jeg vet, er å hjelpe andre til mestring. Å lære folk å fly. Da blir jeg lykkelig. Og vet du hva? Jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg vet at det er mange andre i dette landet som ofrer år av sitt liv, som ofrer tryggheten som fast jobb gir, som ofrer pensjonspoeng og velferdsgoder fordi de vil vel. Fordi verdier er annet enn penger.  Det er denne gjengen som blir så fornærmet når du snakker om privatisering. Vi som ser på det som det offentlige ikke fikser og ønsker å gjøre noe med det. Vi som skal bekjempes med nebb og klør.

Kjære Jens. Kan du være så snill å slutte å skremme Norge med privatiseringstrollet? Jeg tror virkelig at jeg har noe å bidra med som et tilskudd til det offentlige. Jeg ønsker ikke det offentlige vekk.  Privatisering er ikke å fjerne det offentlige. Det er ikke å ta fra de fattige å gi til de rike. Det er å la de som har ideene få lov til å slippe til, så flere fikk være med. For det offentlige holder faktisk mange utenfor. Og når det offentlige har monopol… Hva da med de som ikke får den offentlige hjelpen som de trenger? Hvorfor er det mer rettferdig?

Rettferdighet og likeverd er grunnleggende norske verdier. Jeg mener at denne skremselspropagandaen mot privatisering faktisk tar bort retten til likeverd fra oss som vil noe. Men så lenge debatten bare dreier seg om penger, glemmer vi helt at rettferdighet og likeverd dreier se om noe helt annet, nemlig om gode liv. Hvor finner vi det i dag? Hva har vi, annet enn penger?

Advertisements

Posted on september 3, 2013, in Høysensitivitet, Jobb, Mennesker, Politikk, Sosialt entreprenørskap and tagged , , , . Bookmark the permalink. 11 kommentarer.

  1. Bra, Trude!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

  2. Det er en svakhet med politikk. Og det er at den eneste måten å diskutere temaer er å generalisere. For idet en tar å sier at en form for privatisering er greit, mens derimot feks helse ikke er bra i det hele tatt blir det dissekert og poengene opphører.

    Innenfor helsesektoren har kommunner som har privatisert store deler av sine tjenester allerede vist kraftige bivirkninger. Men det er fortsatt ingenting i forhold til hva som ønskes av privatisering nasjonalt.

    Sverige og Danmark sine erfaringer. Hvor privatiseringen både nasjonalt og kommunalt gikk så raskt og omfattende at å reversere ikke virker mulig. Har dette skapt et mareritt av et rot.

    For private selskaper som du definerer og korporasjoner er ikke det samme. Og igjen vi vet forskjellen, men i valgdebatter har dette ikke noe å si.

    Korporasjoner er ikke vonde av natur. De er skapt for å tjene penger, spare hvor det lar seg gjøre. Og dette går ikke til et punkt, heller ikke til et smertepunkt.

    Det har gått til at mennesker som har handikapp vurderes for hvilken del av dem som er fortsatt brukbar. Så om du er lam i hele kroppen, behøver hjelp 24 timer i døgnet, men kan snakke. Så er du ikke handikappet. Fordi du kan snakke.

    Så man får ikke støtte fra staten til hjelp. Man må søke etter jobb. Og dette resulterer i en veldig lang kamp mot staten som tar år før det går til rettsak.

    På eldrehjem blir bleier veiet. Antall vask blir redusert til ukentlig. Ansatte blir redusert i lønn om de bruker for mye tid på toalettet. Ikke på flere minutter, men på sekunder.

    Det er ikke her snakk om straff. Det er snakk om effektivisering.

    OPS prosjekter er ikke at en privat bedrift får løyve om å ta en strekning av vei og lage den,men staten betaler for en tjeneste som knyttes til en avtale som strekker seg over tiår. Staten betaler renter og avgifter for dette og private står med makten på hvordan denne veien skal fikses og hva som defineres av kvalitet.

    Politibygget i Tronheim er bygget igjennom OPS. Det eies privat og politiet leier bygget. Om 15 år kan de private eierne bestemme om dette bygget skal fortsettes å være politibygg eller vurdere om det faktisk heller skal bli næringsbygg. Og her kommer det jo et stort problem. For hva om dette området blir lukrativt for å brukes til andre former, fordi en kan kreve høyere leiekostnader?

    Det er ikke en lett ufordring å diskutere private selskaper og tjenester knyttet til stat. Fordi det er så mange forskjellige former av private tjenester knyttet til mulighet for å forbedre tilbudet.

    Og en kan skrive positive ord om et selskap og dens hensikt. Men dette er ikke alltid hva sannheten er. Men jeg kjenner ikke ditt selskap og har ikke tenkt å svartmale noe som helst, og har ikke noe ønske av å gjøre det.

    Men det er som sagt viktig å ikke ta alt under en kam og si det er best med privatisering, med de erfaringer vi ser rundt oss i andre land hvor dette har hatt umenneskelige biefekkter på det som skulle være en forbedring.

    • Jeg liker ikke ordet privatisering, jeg. Det virker som om man skal privatisere noe som er offentlig. Jeg synes det er viktig at vi har et mangfold av tjenester som representerer mangfoldet i samfunnet. Vi har allerede private barnehager, det er det ikke noen som reagerer på lenger. Vi har private skoler som Montessorri, Steinerskolen og ulike religiøse skoler som alle er aksepterte som gode alternativer for de som ikke passer i den offentlige skolen. Men vi har ikke nok, for det er langt fra alle som søker som får plass. Men den politiske krangelen får det til å høres som om det er livsfarlig å tillate private aktører innen tjenester som normalt er et offentlig anliggende. Som mor til barn som har gått i helseskadelige offentlige skoler ser jeg ikke helt at det skal være verre å gi dem et sunnere tilbud hos private. Derfor tenker jeg «Jens, du lyger» hver gang jeg hører ham nevne ordet privatisering…

  3. …og det er nettopp det de rød/grønne gjør. I skoledabatten sa de at Høyre vil privatisere alt. Da Høyres representant spurte om de kunne navngi ett eneste offentlig sykehus/klinikk som Høyre ville privatisere, ble det taust fra de rød/grønne. I hver eneste debatt kommer de med den samme løgnen om at Høyre siden vil privatisere alt offentlig. Selv vi under 20 følger såpass med at vi ikke lar oss lure -vi stemmer blått. Høyre blått

  4. Artikkelen er en drøm om hvordan ting kunne ha fungert, men det er ingen som kunne ha fått dette til, uten offentlig støtte. Det er slik at private driver, en fra før, offentlig tjeneste, for et visst antall kroner, som stat eller kommune, må ha som et tilbud (et krav). Desverre er disse tilbudene, som blir beskrevet, ikke et offentlig krav. Ære være de som ville gitt disse tilbudene, men tilbudene måtte nok ha blitt betalt med private midler, og da måtte det blitt egenbetaling. Om dette er Jens eller Erna. Den blå siden vil faktisk kutte ned på slike tilbud, og da gjelder det også offentlige støtter til velferdstiltak.

    Så, artikkelen er flott, en drøm. Men en kan faktisk ikke sammenligne Jens sin vegring om privatisering av offentlige tjenester, med ønske om å starte privatisering med tjenester som ikke fra før, er en offentlig tjeneste. Den er heller ikke en prioritert oppgave for noen av partiene. Høyre siden vil kutte på offentlige tjenester innen velferd! Ikke utvide tilbudene for syke/arbeidsledige og trygdede.

    • Ja, det er klart at det er en drøm og ikke særlig lett å gjennomføre. Men den skulle illustrere at det offentlige holder mange utenfor, og da burde det i det minste være lettere å lage sin egen vei. Det er det jo faktisk mange som gjør, og de føler seg (eller, vi føler oss) ikke særlig verdsatt i den stygge debatten om privatisering.

      Det at jeg er kritisk til Jens sine utsagn, betyr ikke at jeg nødvendigvis heller vil ha Erna. Hadde jeg fått viljen min, skulle Venstre styrt landet helt alene. De vil ha både/og, og det er jeg helt enig i at måtte være det beste. Ja til et land hvor alle har muligheter, og alle klarer seg. Det må være målet.

  5. Når Jens snakker om privatisering, snakker han om de store velferdstilbudene som sykehus, helsetjenester, legevakter, skoler, hjemmetjeneste, osv. Trude har ikke levd i et land hvor dette er gjennomfört i stor skala i praksis. Det har jeg, og det har gått rett i dass. Akuratt det Trude frykter, at rikinger skal bli rikere samtidig som kvaliteten har gått ned, har skjedd.

    Skoler går konkurs og elevene står uten tilbud, må ta examener om igjen om de i det hele tatt får godkjent skoleårete sitt. Eldre får ikke smake et varmt måltid på hele uka. Folk må reise 5 mil til nermeste legevakt eller helsesentral fordi det ikke er lönnsomt med et slikt tilbud på små steder.

    Jeg snakker om Sverige. Sverige er så likt Norge det går ann å bli, bortsett fra at de i snart 8 år har hatt en blå regjering som har gitt skattelette til de rikeste og til middelklassen, samtidig som skolen er blitt värre og helsevesenet under all kritikk. På 8 år! Nordmenn som klager over hvordan det er i Norge forstår ikke hvor dårlig den blå politikken i Sverige fungerer, og det er ikke pengene (oljefondet) det står på, men prioriteringer. Sverige har bevisst valgt skattelette til de rike framfor hjelp til de som trenger det. Bevisst fra den blå regjeringens side.

    I Norge vet man ikke om privatisering i stor skala fungerer, for man har ikke prövd det. Man prater derfor om muligheter og teorier. Den som ser hvordan et ganske likt land har fått det til i praksis, kommer til å synes at idéen er farlig. Lär av svenskene!

    • Joda, jeg har faktisk bodd i England. Ikke at jeg er enig i hvordan det foregår der, heller, og jeg mener at man må ha kontroll på hvordan tjenester vi har krav på fungerer. Men jeg har bodd i Norge og sett offentlige skoler forfalle, jeg har barn som har mye fravær på grunn av at inneklimaet på skolen er helseskadelig. Skolene rives etter tur i Bergen nå, fordi de ikke har vært vedlikeholdt. Jeg har undervist på privat videregående hvor elevene forklarer hvorfor de velger privat fremfor offentlig – det er fordi det offentlige ER for dårlig. Hvis barn ikke passer inn i norsk offentlig skole, er der for få alternativer, det er ikke plass til alle som søker seg bort. Jeg mener at det ikke er riktig at barn skal mistrives i mange år av sitt liv. Dessuten får ikke de heller eksamen dersom de ikke henger med i svingene i klasserom med over tredve elever.

      Er det noen som i det hele tatt sier at vi skal herme etter Sverige? Vi trenger ikke gjøre de samme feilgrepene som andre har gjort. Vi bør absolutt lære av svenskene, men det trenger ikke å bety at vi skal fortsette med offentlig monopol. Folk er forskjellige, og da må tilbudet også være det.

      Og som sagt, jeg har sett mange mennesker som ikke orker å jobbe i det offentlige lenger. Jeg synes de bør få andre muligheter. Lær gjerne av dem!

    • Hvem snakker om privatisering? Jeg synes det er på tide at folk lærer seg forskjellen på privatisering og kjøp av tjenester fra private tilbydere. Privatisering skjer dersom man tar et offentlig tilbud, fks et sykehjem, og overfører dette til private. Det er en vesensforskjell på dette, og å tillate private og ideelle organisasjoner å bygge sykehjem, for egen regning og risiko, og så tilby plassene til staten for en pris tilsvarende den det koster for en plass i det offentlige.

      Så er det opp til den private aktøren å sørge for at de kan levere et tilbud som er godt nok til å konkurrere med det kommunale tilbudet. Klarer de ikke det, så er det deres problem, ikke statens eller kommunenes. Det offentlige tilbudet skal bestå, òg oppgraderes ifht dagens standard. Vi skal altså ikke ha enten/eller, ikke bare eller, men både/og. Til det beste for oss alle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: