Yrke: Medmenneske?

Vi mangler bare bindeleddet mellom de som trenger hjelp og de som trenger å yte hjelp.

Vi mangler bare bindeleddet mellom de som trenger hjelp og de som trenger å yte hjelp.

Verden har forandret seg enormt de siste hundre år. På godt og vondt, selvsagt. Ingen ønsker vel å gå tilbake, men av og til kan det være greit å stoppe opp og tenke over hva vi har mistet oppi alt det fantastiske vi har funnet. Det kan nemlig være viktig.

Vi har fjernet oss fra et familieorientert samfunn hvor familien var tryggheten, de som skulle ta seg av deg når du var liten, syk eller gammel. De du kunne vende til når du var rådløs. Vi har nå systematisert dette slik at veldig mange oppgaver tilknyttet hjelp, omsorg og opplæring er flyttet ut av familien og over til storsamfunnet. Det har sine fordeler, men det har sine utfordringer som vi ikke så ofte snakker om. Det ene er at penger har blitt så enormt viktig, og det andre er at ved å flytte omsorg et nivå opp, mister en ofte medmenneskeligheten på veien. Og en tredje faktor er at vi har tatt fra familien noen essensielle oppgaver som mange har behov for å yte, nemlig nettopp det med å skape den tryggheten. Eller kanskje; å skape og yte noe som er viktig.

En forunderlig oppdagelse jeg har gjort meg etter all presseomtale jeg har hatt i det siste, er at veldig mange som kommer for karriereveiledning vi ha en jobb som ligner min. Det er interessant, for jeg skjuler ikke det faktum at en av vår tids trygghetsfaktorer, nemlig penger, ikke på noen måte oppnås ved å hjelpe mennesker på den måten. Så lenge det ikke er styrt av det offentlige, er der ingen penger i å hjelpe folk. Og jobber du uten å tjene penger, melder du deg ut av det økonomiske hjelpeapparatet vi har i Norge. Brutalt sagt, men slik er det. Og likevel har mange et sterkt ønske om å gjøre det. De sier ikke «jeg vil», men «jeg må.» Hvorfor?

Noen mennesker kommer ikke til meg for å få karriereråd, men rett og slett hjelp. Jeg har faktisk flere ganger opplevd at jeg er et halmstrå. Jeg føler meg livsviktig, så viktig at jeg nesten ikke holder det ut, men jeg må. Det er fordi jeg ikke ser at noen andre kan yte den hjelpen. Det er da jobben min går fra å være rådgiver til å være medmenneske. Fordi alt annet for den jeg hjelper virker umenneskelig. Det er da jeg merker at storfamiliens trygghet er byttet ut med noe upersonlig og kaldt som føles forferdelig utrygt. Å få lov å hjelpe i slike situasjoner er ikke noe jeg ønsker meg. Men jeg må.

Jeg tror noen av oss mennesker har dette behovet.  Behovet for å hjelpe mennesker som trenger det. Jeg tror det er viktig og bra. Men jeg ser noe som skremmer meg med samfunnet vårt, og det er at det ikke er innrettet slik at vi kan gjøre det vi må gjøre. For det jeg ser når jeg er karriereveileder, er at flesteparten som trenger min hjelp til karriere, kommer fra nettopp hjelpesektoren. Flesteparten kommer fra helse, omsorg, opplæring og… NAV. Og da mener jeg som ansatte. Folk som har valgt et hjelpeyrke fordi det appellerte til dem, men som ble fortvilet over ikke å få lov til å yte den hjelpen de visste trengtes. Det er for dårlig tid og for mye som tar oppmerksomheten bort fra den jobben de føler seg samvittighetsfullt forpliktet til å gjøre, de må jobbe på bekostning av de grunnleggende behov for å hjelpe. De makter ikke den jobben de har, selv om det er disse som ser hvilken hjelp som trengs. Og den aller, aller viktigste hjelpen vi kan yte, er å være medmenneske. Å ha tid, å kunne forstå.

De som kommer til meg fordi de trenger et halmstrå, er allerede i hjelpeapparatet på en eller annen måte. Helst flere instanser. Det er ikke uvanlig at når man først har ett problem, kommer det fort flere til. Er NAV inne i bildet, er gjerne lege, psykolog, barnevernet, advokat og andre instanser til stede i kulissene, og saken er selvsagt at de ikke virker. Og de virker mot hverandre. Det er derfor man kommer til meg. Fordi at alle disse instansene mangler noe essensielt: Medmenneskelighet. Forståelse.  Omsorg. Det som du hadde hatt større sjanse for å finne i storfamilien.

Jeg har store ører og en evne til å sette meg inn i andres situasjon. Jeg har også et stort behov for å være nyttig, for å bruke evnene mine til å bidra til å dekke det behovet som jeg ser finnes der ute. Jeg er ikke unik. Akkurat det har jeg til felles med mange som søker rådgivning hos meg. Dermed forstår jeg at samfunnet ikke bare har mangelfullt utviklede omsorgsfunksjoner, men også manglende mulighet for å bruke ens evner som omsorgspersoner. Jeg ser faktisk at mange som har behov for å bruke omsorgsevnene sine blir syke av å jobbe under tidspress og etter skjema i omsorgsyrkene. Uansett hvilket yrke de snakker om er gjennomgangstonen at «det er ikke det å…» (pleie demente, roe ned psykiatriske pasienter, få femåringen til å lese) som er problemet, men rammene.

Jeg har brukt noen timer på å lytte til folks drømmer. «Hvis du kunne velge på øverste hylle, og ikke trengte å ta økonomi eller noe med i betraktningen, hva ville du da ha gjort?» Vet du hva de ville gjort? Noe kreativt, positivt, som innebar å hjelpe mennesker til å ha det bra. Skape noe og bidra til at andre kan skape. Jeg tenker to ting: Hm, det er jobben min, det. Eller, vent… Det er jo akkurat det husmorrollen kunne inneholde. Å skape et hjem og sørge for at alle i det vokste, lærte, utviklet seg og hadde det bra. Og når noe var galt; å trøste. Når noe var vanskelig; å lytte. Å lage mat til mange mennesker, å dekke vakre bord, å pynte, å bruke sine kreative og empatiske evner i hverdagen.

Jeg ønsker meg selvsagt ikke tilbake til et samfunn hvor mor var tvunget til å være hjemme og far måtte forsørge, hvor forholdene selvsagt ofte var mye kummerligere enn den romantiske beskrivelsen ovenfor. Men det som har slått meg er at vi har kastet hele pakken over bord. Hvor kan vi bruke disse evnene nå? Om du ønsker å oppdra barn må du få deg jobb i en barnehage mens dine egne går i barnehage et annet sted. Full barnehagedekning er fint hvis det betyr at alle som trenger barnehageplass, får det, men ikke hvis det betyr at man ikke får lov til å gjøre jobben selv. Bare for å ta ett eksempel.

Hvor jeg vil med dette? Jo, jeg vil at vi innser at mennesker trenger mer omsorg og medmenneskelighet enn det de får i et samfunn hvor alt er spesialisert i fagfelt. Og jeg vil at vi innser at mange mennesker har behov for å være disse medmenneskene. Det henger sammen. Behovet er der, de som kan dekke behovet er der, men vi skusler det bort.  Og resultatet er store utgifter på begge sider, hvis vi skal nå komme inn på det økonomiske i det. Selv om det menneskelige aspektet burde holdt i massevis.

Løsning? Vel. et skritt i riktig retning var at det faktisk ble opprettet et Impulssenter i alle Norges byer, og at det offentlige finansierte dem. Det finnes mer enn nok av folk som ville jobbet der, og mer enn nok av folk som trenger det. Men så lenge penger er en av de viktigste trygghetsfaktorene vi har i vår kultur, kan man jo ikke akkurat satse på at folk skal starte dem selv. Tenk om jeg faktisk kunne sagt JA til alle de som ringer og spør om der finnes tilsvarende tilbud i Oslo, Bodø, Troms og Kirkenes. Tenk om jeg kunne ha ansatt folk som bare MÅ jobbe med å hjelpe mennesker. Tenk om jeg kunne delt oppgaven med å være et halmstrå med andre som jeg stolte på. Tenk om…

Tenk om medmenneskelighet var en menneskerett?

Advertisements

Posted on oktober 6, 2013, in Uncategorized and tagged , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: