Føleri og politikk og sånn

IMG_1045Heromdagen ble Taiman sendt ut av landet. Mange ble opprørte. Veldig opprørte. Det forstår jeg, for det ble jeg også.

Men han ble sendt ut av landet likevel. Vedtak er vedtak og det lyt skje fort. Og kaldt, og brutalt. Vi har da prinsipper i dette landet.

Så uttaler folk seg. Familien, media, politikere og andre som mener seg berettiget til det. Det er fint med debatt. Da kommer ting frem i lyset.

Jeg kan jo si hvorfor jeg ble opprørt. Jeg leser avisen (noe jeg VET jeg ikke bør) og ser at en familie har søkt opphold i landet vårt, og omsider fått det innvilget. Det vil si, nesten. Ikke han som nettopp har blitt atten. Jeg kan ikke forholde meg til de andre som var over atten, for de vet jeg ingenting om. Men atten år og familieløs, DET kan jeg forholde meg til.

I dag er det faktisk atten dager til min eldste sønn blir atten. Han driver og har nedtelling, så jeg vet det. Han bor hjemme. Han akter å gjøre det ganske lenge. Jeg vil påstå at vi har et nært forhold, og det jeg kan si med sikkerhet er at jeg ville lidd uendelig dersom noen påsto at han ikke lenger var familien min, så han ble sendt ut av landet. Langt fra meg. Jeg kan identifisere meg med det, jeg kan kjenne fortvilelsen. Jeg hadde bundet ham fast og gjemt ham under sengen (billedlig talt) for at ingen skulle få ta ham fra meg. Klart det.

Det er de følelsene. Gjenkjennelsen. Raseriet. Det er de vi har å gjøre med. Og politikere velger å uttale seg om vedtaket ved å a) frasi seg ansvaret og b) advare mot føleri.

Advare mot føleri!

Jeg er veldig visuell av meg. Jeg ser for meg hva jeg kunne tenke meg å gjøre  i en sånn situasjon. Jeg sier det høyt, også. Det kan sikkert redde verden fra mang en ødeleggelse, det at jeg setter ord på det. Det vil si, jeg hater ødeleggelse, så jeg ville nok ikke gjort noe i virkeligheten. Men jeg ser det for meg. Jeg har lyst å mose inn trynet på de som setter håndjern og munnbind og alt annet på den unge mannen,  og fører ham inn på et fly for å frakte ham bort fra alle han er glad i. Jeg har lyst å knuse trynet  (ja, jeg har ikke så mye fantasi i så måte) på de som har bestemt at det er greit å fengsle en mann som kun har gjort den ene feilen å være med de han er glad i. Historien og litteraturen er full av sånt: det er grusomt å bli skilt med makt fra de du elsker, de du stoler på, de som gir deg identitet. Norge: Her svikter du! Du svikter ikke bare Taiman og hans familie. Du svikter meg. Du tramper på følelsene mine.

Det er de følelsene. De skal ikke overses og undergraves. Det er farlig, det, faktisk! For det er følelsene som får oss til å gjøre opprør. Det er følelsene som har skapt de store opptøyene ute i den store verden. Det er følelser som holdt Taiman her, det er følelser som gjør at mange demonstrerer for ham, det er følelser som gjør at vi skammer oss av å være norsk.

Politikere, dere gjør nok best i å la være å advare mot føleri. Vi har sett hva følelser kan gjøre med NAV-kontor, for eksempel. Når mennesker blir behandlet på umenneskelig måte, reagerer de ikke med hodet, men med følelsene. Hvis vi ikke skjerper oss, vil vi se konsekvensen av det oftere. Og da tenker jeg ikke på de som får håndjern og fotlenke og munnbind på seg, men på alle oss andre som blir sint, fordi vi tar det personlig. Det er VI som er Norge. Det er vår identitet som blir truet. Norge skal liksom være et foregangsland hva menneskerettigheter angår. Da må det ikke glemmes at følelsene er en viktig indikator på et velfungerende samfunn. Vi har hatt det fint ganske lenge. Lite opptøyer og bråk; kun et par tragiske hendelser på NAV-kontor. Men det er ikke selvsagt, vi må ikke gå ut fra at det alltid vil være sånn. Vi må faktisk tenke oss at gjør vi ting som får folk til å ønske å mose inn trynet på folk, vel, så kan det tenkes at noen gjør det.

Føleri er ikke et ord man skal slenge rundt seg for å umyndiggjøre folks meninger. Følelser skal man ta på alvor. Følelser kan godt styre noen av avgjørelsene man gjør på politisk nivå: De kan faktisk være en indikator på om vi gjør noe galt.

Advertisements

Posted on februar 14, 2014, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Som vanlig veldig bra Trude :-). Du setter gode ord på det mange føler – helt enig – FØLER! Godt vi har sånne engasjerte personer som deg 🙂

  2. Kjempebra skrevet Trude!! Jeg er helt enig med deg…..evnen til medfølelse er nødvendig for at et samfunn skal fungere bra for alle 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: