Ser vi sammenhengene?

The pursuit of happiness

The pursuit of happiness

I grunnlovsåret kan det være greit å sitere den amerikanske Declaration of Independence som den norske Grunnlov bygger på. Begge sprang ut av et behov for selvstendighet, for frihet. Jeg synes at følgende er nyttig å tenke på som basis for all politisk tenking: Selve basisen for alle politiske beslutninger skal «Secure the rights to life, liberty and pursuit of happiness».

Retten til liv er liksom opplagt, her vi sitter i et av verdens tryggeste land. Frihet er et evigvarende tema som vi med rette aldri slipper taket på. Men lykke? Hvor kommer det inn i den politiske debatten?

Ethvert menneske vil søke å bli lykkelig. Å ha det så bra som mulig. Det er et grunnleggende behov som det egentlig burde være umulig å se bort fra. Men det gjør vi – vi nevner det ikke med et ord i samfunnsdebatten. Skoledebatt, velferdsdebatt, økonomisk debatt… Lykke? Hvorfor skal vi bry oss om det?

Jeg tror ikke vi kan løse et eneste samfunnsproblem uten å ha individets behov for lykke med i argumentasjonen. I dag snakker vi stadig mer om pisken, om hvilke sanksjonsmuligheter en har når folk ikke oppfyller våre krav til dem. Det er helt feil retning å se. Spør heller hva som gjør folk lykkelige.

En kronikk i Aftenposten tar for seg det enorme fraværet i videregående skole. En annen tar for seg alle utdropperne som naver. Andre tar for seg sykefravær og høye uføretall. Folk følger ikke opp rettighetene sine! Hvordan skal det gå med Norge hvis ikke folk tar den utdanningen de har rett på, fyller sine 100%-stillinger som vi kjemper sånn for, utnytter et altfor godt velferdssystem? Det koster penger, og det hindrer oss i å nå de målene vi har satt oss. Det var bare det at vi glemte det viktigste. Lykken.

De som ikke klarer seg på skolen, tror vi at de er lykkelige der? De som skulker videregående, tror vi de gjør det til tross for at de elsker den? De som blir sykmeldte fra jobben, kan det være at de ikke har det bra der?

Hvis vi går ut fra at søken etter lykke er et grunnleggende behov, tror vi da at sanksjoner er rett vei å gå for å oppnå målet om større deltakelse?

All politisk debatt rundt større deltakelse fører til at motstanderen forteller hva de negative konsekvensene av det nye rammeverket vil være. De ser etter muligheten for smutthull, for misbruk. Dersom de da har individets behov for lykke for gitt, går de i så fall ut fra at individet opplever lykke ved å sno seg unna. Men jeg tror ikke det er der lykken ligger. Hva er lykke?

For de fleste ligger lykken i å være med mennesker en bryr seg om. Det ligger i å få bety noe, føle mening, og i det ligger det å mestre. Både skolen og arbeidsplassene har alle forutsetninger for å være nettopp det. Og mange opplever at den er det. Venner, kollegaer, oppgaver som en får til og som viser verden at man er flink og unik. Men ikke alle opplever det. Ikke alle har venner på skolen. Ikke alle får vist hva de står for. Ikke alle føler seg lykkelige på skolen eller på jobb. Hvis det er et grunnleggende behov, og kjenn etter nå, ville du klart deg fint om du ikke opplevde kollegialt samhold eller oppgaver du fikk til? – Hvis det er et grunnleggende behov, hva gjør folk om de ikke opplever det?

Den amerikanske grunnloven ble til som en konsekvens av at folk ikke hadde det bra der de kom fra. De som hadde den ekstra drivkraften dro rett og slett fra sitt opprinnelsessted og søkte lykken et annet sted. Det er helt naturlig. Folk gjør det de kan for å få det så bra som mulig.

Tenk om vi snudde i synet på hva velferdsstaten skal være. Tenk om vi så det som statens plikt å legge til rette for at alle kunne bli lykkelige. Da måtte vi begynne å tenke på hva folk trenger, ikke hva de har rett til. Folk trenger kjærlighet, mestring, mening. Å føle at de betyr noe, at de utgjør en forskjell der hvor de er. Det gjelder alle steder, også i barnehagen, på skolen, i arbeidslivet. Klarer vi å sørge for at alle ønsker å VÆRE på jobben og på skolen, så tærer vi ikke på deres lykkereserver, da blir de ikke så lett syke og leie. Men dette krever en helt annen måte å tenke på enn det vi gjør i dag. I dag tror vi at lik rett til det samme er frihet. Det er ikke det. Lik rett til å dekke sine egne grunnleggende behov, det er det vi skulle hatt! Slik at alle skolebarn fikk utvikle det de er gode på, og ikke måtte terpe og terpe på det de ikke får til. Slik at uføretrygdede i NAV-systemet fikk prøve seg i jobber de faktisk kunne elske, i stedet for å trykke dem ned med oppgaver de ikke føler mening i.

Artikkelen om fraværet i videregående skole sammenfalt med at jeg selv skulle undervise i Amerikansk politikk. Teori. Som lærer er det min jobb å gjøre stoffet lettere tilgjengelig. Men selv jeg som faktisk interesserer meg for det, må ta lange pauser for å orke å pløye gjennom det. Det er gørr kjedelig. Teori, teori, teori. Det blir gøy når du kan det, og kan bruke det til noe, men de kommer jo ofte ikke dit. De som sliter mest blir hengende igjen i det gørrkjedelige, og det forundrer meg ikke et øyeblikk at de har behov for å komme seg vekk. Drømme seg vekk. Lete etter lykken andre steder. Det er ikke naturlig å bare ta imot og ta imot meningsløse ord etter meningsløse ord.  Hvis vi ikke opplever mening, kjeder vi oss. Og kjede oss skal være sunt – fordi vi da gjerne kommer på noe annet å gjøre. Og kanskje det er nettopp det de gjør, de som kjeder seg gjennom videregående.

Når jeg med jevne mellomrom snakker med folk som er mye syk på jobben, veldig sliten og veldig lei seg, og som lurer på hva som er galt med dem (innen de ringer meg har de forstått at de er høysensitive), spør jeg alltid om de er i rett jobb. Og svaret er alltid at eh… nei, jeg er vel egentlig ikke det. Og så forteller de om manglende mening eller manglende mestring eller dårlige kollegiale forhold. Jeg ber dem finne ut hva de faktisk vil, og forfølge den veien.

Det er så lett å se for seg hva som skjer hvis man får holde på med noe som gir mening og mestringsfølelse. Det gir lyst på mer! Det gjør at man ikke klarer å legge fra seg det man holder på med når klokken ringer. Man får økt energi. Man blir gladere. Ah, ja, man blir lykkeligere. Og hvis man er lykkelig, hvorfor skal man da ønske seg vekk? Hvis hovedmålsetningen med barnehage, skole og arbeidsliv var at den enkelte skulle få oppleve lykke (=mestring), ville man få vekk de urovekkende høye fraværstallene.

Etter min mening har vi ingen vei utenom å snu utviklingen i retning teori, teori og bare teori, til å finne tilbake til det vi historisk sett har vært mest vant til: Å være sosiale og produktive og naturlige vesener. Som tar vare på hverandre, som skaper atmosfærer for hverandre, som har kontakt med det vi spiser og er en del av en større enhet som heter verden. De fleste av oss har behov for å være i naturen, for å bevege kroppene våre, for å nyte sansene våre, det er derfor vi har dem. Vi har beveget oss inn i lukkede rom med summing og papir. Det er greit at noen kan elske det. Men alle blir ikke lykkelige av det. Og hva skal de så gjøre? Vel, enn så lenge så driver de og dropper ut, eller finner på noe annet. Og blir omtalt i media som problemer. Kanskje det ikke er de som er problemene? Kanskje vi skulle lyttet til dem og latt dem få være med å definere en fremtid, sin egen fremtid, og vår fremtid? Kanskje vi da hadde funnet veien ut av den smale rammen vi har fått. Kanskje vi kunne gjort noe med ambisjonene om å bli et innovativt land selv uten olje.

Jeg er ikke i tvil om at vi er nødt til å snu trenden om at alle skal gjennom den samme kvernen. Vi skaper ulykkelige mennesker som ikke ønsker andre vel. Vi ønsker vel oss snarere det motsatte?

 

Advertisements

Posted on mars 15, 2014, in Mennesker, Politikk, Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: