En stemme for frihet

stemmer stor

Foto: Thor Brødreskift

Festspillenes åpningsforestilling Stemmer var allerede anmeldt i landets aviser da jeg fikk anledning til å se den. Jeg bestemte meg derfor for å møte med åpent sinn og legge kritikeren fra meg hjemme. Det var ikke bare lett, men jeg klarte det store deler av forestillingen. For mye var veldig gripende.  Og tankevekkende. Og vakkert. Og der var virkelig noen gode stemmer.

Det startet med at det ble tent et lys på scenen, og flere lys kom inn sammen med et mylder av mennesker. Stemmer. Koret. Og så var vi på Eidsvoll.

Vi vet jo at grunnloven vår er 200 år i år, og vi visste at det skulle være tema. Bildet av Eidsvolls menn ble projisert på veggen, og mens forsamlingen, det vil si koret, satt som om de var eidsvollsforsamlingen, ble det litt småpussig påfallende hvor mange kvinner som satt der. Nå, ikke da. Allerede der fikk vi en følelse av at frihet er relativt. Det var bare menn som var frie da. Ikke alle menn en gang. Grunnloven vår er basert på en frihet som ikke er helt det samme som vi ser på som frihet i dag.  Og da jødeparagrafen be lest opp, tok den i grunnen en god del av glansen av det vi driver og jubilerer.

Blandingen av språk og musikksjangre fungerte tidvis veldig fint som rammer og stemningsskapere omkring de ulike historiene. Det var vakkert, det var stygt, det var feil, det var urovekkende, det var voldsomt, det var vart, det var jublende og det var fortvilt. Vi ble introdusert for Ghandi og for imperialistene, for Mandela og Apartheid, jødene og Palestina. Frihet er relativt. Vi fikk se at de få tør å ofre seg selv, sin frihet og sitt liv før andre sakte, men sikkert, henger seg på, før massene følger på. Det krever mot å bli fri.

Vi så at India ble fri fra England, men ikke fra seg selv. At frihet for jødene i Israel betyr ufrihet for palestinerne. Vi så folk dø. Vi så de undertrykte danse. Vi så mennesker bygge murer. Fysiske murer og mentale murer. Frihet er vanskelige saker. Frykt står i veien for virkelig frihet.

Jeg har sett anmeldere klage over klisjeene i forestillingen. Jeg blir litt irritert av sånt, jeg. Stykket tar opp de store, viktige spørsmålene. De er jo allerede brukt, avkledd, malt og eksponert i alle tenkelige former og varianter. Men forstår vi dem for det? Det er jo nettopp det forestillingen viser. Historien er full av ufrihet. Av vold og overgrep. Av krig og blodsutgytelse. Vi søker frihet, men får det ikke til. Grunnloven vår var et skritt i riktig retning. Men den er ikke et ufeilbarlig dokument over vår feilfrihet. Vi er fortsatt mennesker. Vi gjør fortsatt feil som forårsaker ufrihet.

Jeg savnet likevel et løsningsforslag. To plant a tree is a small taste of freedom. Men det er ikke nok. Vi må engasjere oss. Og det har mange gjort opp gjennom tidene. Jeg satt igjen med en følelse av at vi er så oss selv nok. Vi har vår grunnlov, vår (relative) frihet, og vi er fornøyde. Vi har «bare» samene på samvittigheten, men det er vi liksom ferdige med. Det er mest resten av verden som ikke får det til. Men som de sier i stykket; vi er én jord. Grenser er i grunnen litt unaturlig. Men det holder ikke å bare konstatere det. Det holder ikke å lufte tanken om at vi har én verden vi sammen må ta vare på. Kanskje det er det de mener med platt; Det forplikter ikke. Det oppfordrer ikke til handling. Enda det var dét alt dreide seg om.

Frihet er friheten til å reagere, til å stå for det du tror på. Frihet er mot. Frihet er trygghet i deg selv. De dansende sørafrikanerne virket sterke, frie og trygge mens de kjempet – fordi de danset. Fordi de sang. Friheten bor i menneskene, fordi absolutt frihet ikke finnes. Vi klarer ikke å leve sammen i én stor, grenseløs verden. Friheten ligger i din rett til å kjempe for friheten. Det burde forplikte. Det burde gjøre at vi ønsket å løpe ut i gatene og rope og danse og synge ut om alt som er ufritt.

Jeg savnet at forestillingen hentet frem igjen grunnloven. At den så på den med nye øyne, formet av det vi nettopp har sett. Hva ER frihet? Hva vil vi med det? Er alle fri i Norge i dag? Er det bare fine ord, eller har vi lov å lene oss tilbake, slå oss på brystet og si at vi er frie nok?

Jeg ville tro at alle disse stemmene vi hørte skulle være symbolet på de stemmene vi har. Vi må bruke dem for fortsatt å kjempe for frihet, fordi det er vår identitet, vår integritet og vår styrke. Det er stemmene våre som gir oss frihet.

Klisjeer eller ei; stykket er relevant og burde mane til refleksjon over noen virkelig store og viktige spørsmål, så sant man er fri nok til å våge å ta ansvaret det medfører.

Og til alle medvirkende på scenen: Jeg har ikke så mye å si om dere. Dere var kjempeflinke. Så flinke at jeg ikke tenkte over det et øyeblikk. Dere bare laget alle rammene. Godt jobbet!

 

Advertisements

Posted on mai 22, 2014, in Festspill, Kultur, opera. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: