Terror på danskebåten

pearl

Foto: Thor Brødreskift

Helsikken. Vi er nettopp blitt bombet i stykker på danskebåten, og så er det sol ute.

Det er grådig rart. Du har vært inne i et trangt rom blant terrorister, du er med når båten går ned, og så er det lysere ute enn det var da du kom inn. Sånn kan festspill også være.

Pearl of Scandinavia er et skip med 850 passasjerer, deriblant en justisminister. Justisministeren kan være kvinne, muslim eller nybakt pappa. Terroristen kan være ekstremistisk muslimsk selvmordsbomber, frustrert, fremmedengstelig nordmann eller kvinnelig naturvernsaktivist. Sikkerhetsvakten er ikke ufeilbarlig.  Han eller hun er gjerne den første til å bli skutt.

Vi kan ikke gardere oss mot det grusomme. Det grusomme, det onde, finnes. Vi kan prøve å beskytte oss som best vi kan, men ingen beskyttelse kan være forberedt på alt. Uansett hva vi gjør, er vi sårbare. Det onde vet å finne veien, hvis det vil.

Arenaen er Lille Scene på DNS. Du sitter kloss på handlingen, får de innbitte, skrekkslagne, rasende ansiktsuttrykkene midt i flaisen. Det at scenen er så liten gjør handlingen veldig nær. Det hjelper stykket godt. Jeg hadde litt lyst å trekke meg lenger bak i setet, jeg kvapp godt da det smalt. Mot slutten tenkte jeg at jeg ikke hadde lyst til å se mer grusomt på festspill i år. Men det har jeg. Det var ikke SÅ tungt, faktisk. Og dessuten har jeg språket til å hjelpe meg. Jeg flåser det litt vekk, merker du kanskje.

Nettopp språket er viktig. Eller argumenteringen. De snakket veldig mye, karakterene i stykket. Veldig mye var sagt med ord. Ord dekker over. I det første tablået, da vi traff justisministerdamen med dekknavn Humlepus, opplevde vi en minister som prøvde å snakke terroristen til å gi seg over, og forstå at han gjorde feil. Terroristen, som var muslim, sa lite. Mest «shut up». Aller mest for å dekke over at han var norsk. Han snakket for øvrig norsk på klingende dansk. Tausheten er skremmende, fordi han gjemmer seg bak den, slipper ingen inn. Til slutt gjør han ende på dem alle tre med to bombevester.

I tablå to finner vi en gal nordmann som vil skyte vår muslimske justisminister fordi han truer alt som er norsk. Han argumenterer seg inn i mordet på den kvinnelige sikkerhetsvakten og skylder på ministeren som ikke vil gjøre som han blir fortalt. Det var kanskje det mest skremmende. Det lynte hat og forstyrrelse av øynene hans, og han snakket og snakket så ingenting kunne nå inn. Er det ikke høyst menneskelig, at når du først blir overbevist, vil du ikke høre på andre sannheter enn din egen, og du argumenterer så mye at du tror det selv? Jeg synes jeg ser sånt daglig, på TV. Det er sånn vi er. Vi holder på vårt og tror at  å høre andres meninger er en svakhet. Vi kan jo ombestemme oss. Terroristen her vaklet iblant. Vi fikk se at han var et menneske under, han nølte et øyeblikk her og der, nesten så vi trodde at han kunne snu. Han gjorde det ikke.

I tablå tre var terroristen en kvinne. Du vil nesten ikke tro det, hva? Hun hadde en datter. Man tror ikke en mor vil dø fra sin datter? Men jo, for terroristen var en del av noe større. Hun skulle redde verden fra en miljøkatastrofe og ofret gjerne livet sitt for at datteren og fremtidige generasjoner skulle få en bedre jord. Argumentet om at hun var gal falt på steingrunn. Hvem tror ikke at de som går først er gal? Ghandi, Mandela, alle store ideologer har vært sett på som gal i en tidlig fase, før alle så at det var en god sak. Noen må ta den sjansen! Altså akkurat de samme argumentene som en hvilken som helst helt ville brukt. First they ignore you, then they laugh at you, then they fight you, then you win.

Ordene dekker over handlingene. Argumentene ufarliggjør og bortforklarer. Rasjonaliserer og berettiger. Kan hvem som helst bli terrorist? Hva er forskjellen på en terrorist og en helt? Hvor går skillet mellom en terrorist, en politiker og et vanlig menneske?

Tre skuespillere, en seng og et toalett. En lugar ombord på Pearl of Scandinavia. Det ender med at bomben går av og at skipet med alle oss 850 går ned, og justisministerens tale om sitt offer for en renere verden vises på TV. Det er ikke lett å reise seg til applausen. I alle fall jeg er lett kvalm.

Hege Aga Edelsteen, Pål Rønning og Dar Salim gjorde alle gode figurer i stykket. Spesielt mennene overbeviste, og Pål kanskje mest overbevisende. Hans terrorist virket virkelig forstyrret og urovekkende, tross hans ikke så særlig ruvende fremtoning. Og hans minister virket overraskende menneskelig.

Forestillingen var ikke av de tyngste jeg har sett, men ga et interessant innblikk og interessante perspektiver på hvor utsatt vi er for ikke bare ondskap, men villfaren ideologisk overbevisning. Det er kanskje der det ligger, at jeg ikke ligger våken i natt: Villfarenhet kan vi jo faktisk forebygge. Og det har vi jo språket til. Og teateret.

Advertisements

Posted on mai 23, 2014, in Festspill, Kultur. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: