Dverger er så morsomme når de løper

Pressebilde

Pressebilde

Det var det de skulle sagt. Dverger er så morsomme når de løper. Da kunne det blitt debatt.

Jeg har overvært en debatt som KUNNE vært interessant. Dessverre var den ikke det. Jeg så tomme blikk blant publikum, en festspilldirektør som sa fra, en paneldeltaker som ymtet frempå om at det kanskje var ferdig nå og en sidemann som sa «nå går vi», flere ganger. Saken er at dette kan vi ikke i Norge. Jeg elsker en god debatt. Jeg har nesten aldri opplevd en slik i Norge.

Jeg synes dette er viktig å snakke om fordi jeg ønsker meg gode debatter i Norge. Jeg ønsker at vi skal forstå hva det er for noe. Vi har en lang vei å gå, men vi kan lære. Og det bør vi.

For det første. Det aller første. Skype. Nope. Ikke bruk Skype med mindre det er tvingende nødvendig. Skype er bråk i kommunikasjonen. Det virker bare nesten. Ikke lat som du har teknologi så lenge teknologien ikke gjør samtalen BEDRE. Stort sett blir den mye dårligere.

Teknikk som ikke virker. Ikke bruk det! Det er BARE flaut! Det er bedre å mangle teknikk enn å bruke teknikk som bare delvis virker.

Så til det aller viktigste. Hva skal det samtales om? Hva er målet? Hvem er publikum? Hvis de skal delta, hvorfor?

Dverger er morsomme når de løper. Kjempehøye menn kan være ganske morsomme når de entrer en scene. Det var sånn cirka dette som var temaet for dagens debatt. Tror jeg. Hvordan ser vi på mennesker som ikke er gjennomsnittlig 1.70 høy og ser ut som (… hvem i huleste er det som ser helt dønn ordinær ut? Har vi noen sånne kjendiser? Siv Jensen? Bjørn Jensen? Jens August?) Kan vi vise frem mennesker med en utviklingshemming på høykulturelt teater, slik som man gjorde på sirkus i gamle dager? Kan man det? Sånn som vi så på All My Dreams Come True??

Det var nettopp det. All My Dreams er forholdsvis provoserende teater. Kommunikasjon som fungerer. Jeg reagerte, og reflekterte over mine egne refleksjoner. Ble jeg provosert? Hvorfor/hvorfor ikke? Jeg syntes det var såpass spennende at jeg faktisk gledet meg til denne debatten. Men så ble det bare flaut og kjedelig. En nesten umulig kombinasjon, men det ble det.

Panelet snakket. Hva de snakket om, er jeg strengt tatt ikke sikker på. Det var veldig masse ord. Det var ikke så rent få akademiske ord, så jeg fikk en følelse av at debattantene kunne fagspråket. Men teater har en veldig direkte kommunikasjonsform som når det er bra, fungerer veldig godt. Akademisk språk fungerer dårligere, hvis ikke det foregår på en forelesning hvor akademisering foregår. Jeg var ikke klar over at det var en akademisk debatt jeg skulle overvære. Da hadde jeg ikke gledet meg. Som publikummer vil man gjerne vite hvilken form debatten skal ha. Temaet Teatret og den avvikende kroppen er for interessant til å rote bort i dårlig oversatte ord. Men det er egentlig en bagatell. For problemet var at de aldri kom til poenget.

Synes vi at dverger er morsomme når de løper? Synes vi at vanlige folk kan være morsomme når de løper? Ler vi når den høye mannen ankommer en scene? Ler vi når en annen vi forventer kan være morsom ankommer en scene? Ja, gjør vi ikke det, da? Hvis vi venter at noe morsomt skal skje?

Vel, jeg lo faktisk ikke. Jeg hadde allerede sett den høye mannen komme ut fra en heis. Oj, han var høy, sa jeg. Og så så jeg to bittesmå komme ut av samme heisen, og så visste jeg hvorfor de var i byen. Det er ikke verre enn det. Vi ser på alt som ikke er helt A4, enten det er usedvanlig vakkert, usedvanlig stygt eller usedvanlig rart. Bør vi skamme oss? Fordi vi får det med oss?

Som en kuriositet så jeg faktisk  noe som var enda rarere, bare for å illustrere hva vi reagerer på: Jeg så på festspillskjermen som viste alle de fantastiske forstillingene, inklusive utendørsforestillingen, og der så jeg en dame i rosa regnkåpe! Jeg så MEG! DER ER JEG! Utbrøt jeg. Minst like overrasket som da jeg så den kjempehøye mannen.

Jeg synes debatten kunne være interessant, på mange nivå. Men den ble aldri det, og jeg har grublet mye på hvorfor. I panelet, altså, to nordmenn, to dansker og en dame på Skype. Norsk, hun også. Jeg kunne delt dem inn i utviklingshemmet, regissører og ordstyrer. Jeg velger å dele dem inn i to kategorier: Nordmenn og dansker. Danskene vant. Hvorfor? For danskene var, tross sitt umulige språk, tydelige. Engasjerte. Jeg klarte å følge med på hva de sa. Resten var bare ord.

Og hvor ville ordene? De ville ha oss til å innrømme at vi har fordommer. Tror jeg. Men… har vi det? Hvem er vi? Min sidemann syntes at de mest illustrerte at de ER fulle i fordommer. Eller at de forutsetter at vi er det. At de må kjenne etter om det er politisk korrekt å vise frem handikappede mennesker på den måten. De må liksom først ha etablert at krøplingen synes det er greit å bli behandlet som han gjør i teaterstykket. Denne famlingen etter om det er politisk korrekt eller ei, virker ansvarsfraskrivende, og danskene selv sa det ganske tydelig: CP-rammede Mikkel hadde signert kontrakt. I prosessen frem mot ferdig stykke hadde de sammen vurdert hva som gikk an. Skuespillerne er voksne mennesker og behandles som nettopp det, selv om de har handikap. Saken er at hvis vi faktisk ser på menneskene som mennesker, er ikke debatten gyldig engang. Dette gjør jo hele debatten ganske vanskelig.

Så om debatten ble en fiasko er det kanskje ikke så rart. Men ikke desto mindre bør vi lære av den. For som sagt, det er sjelden jeg ser en god debatt i Norge. Det er vår kulturarv. En arv vi bør bryte før vi skjemmer oss helt ut i verden. En debatt skal fremme debattantene. Få frem hva de har på hjertet. La dem skinne, så vi kan komme derfra med en bit av det flotte de har å bidra med.

 

De gode debattene jeg har sett, har i stor grad vært engelske. De har en programleder som vet at han ikke er sentrum. Han er tilrettelegger, den som SER intervjuobjektene og lar dem være hovedpersoner. Programlederen lytter og følger opp med spørsmål som gjelder det som intervjuobjektene sier, og syr intervjuobjektene sammen. I de norske debattene har vi fokus på et tema – på bekostning av samtalen. Det gjør at samtalen fort blir veldig akademisk, for det er slik vi er opplært til at temaer diskuteres. Når jeg så bombastisk sier at det er en gal måte å debattere på, er det fordi jeg ser intervjuobjekter vri seg i stolen. De blir brydd, vet ikke hvordan de skal svare, eller de bare svarer noe annet, sånn at de i det minste har noe å si. Det kan godt være at de fleste norske kunstnere har en akademisk bakgrunn som gjør at de kan dette språket. Men de store internasjonale kunstnerne er det nettopp fordi at de har kommet forbi det. Grunnen til at de blir store kunstnere er at de får til å snakke med følelsene. Snakke til følelsene. Det er derfor kunst virker så sterkt. Da er det dumt at vi skusler bort anledningen til å lære noe av dem.

Ideen bak denne debatten var ikke dum. Regissørene Christian Lollike, Kjersti Horn og Kari Holtan skulle samtale om hvorfor de har engasjert funksjonshemmede utøvere i sine produksjoner. Vi kunne fått tre ulike vinkler. Men fremdeles vet jeg egentlig ingenting om Kjersti Horn eller Kari Holtan, foruten at de bruker funksjonshemmede i sine produksjoner. Det eneste jeg faktisk fikk noe ut av, var de to danskene; regissøren Lollike og CP-rammede Mikkel Lund. Regissøren hadde noe på hjertet og påtok ikke seg noe ansvar for om det var korrekt eller ei, han gikk ut fra at skuelspillerne visste hva de skrev under på. Han ga dem ansvaret, som en ville gjort med funksjonsfriske. Mikkel viste egentlig bare at han er et menneske, akkurat som vi andre, og han er skuespiller og er glad for å få en rolle. Det er ikke mange roller for folk i rullestol. Så enkelt, så vanlig og så lite grunn til bekymring. Teater skal jo provosere, og hvorfor får ikke handikappede være med på det?

Debatten ga oss et lite innblikk i vår politiske korrekthets fordomsfulle vesen. Var det verd det? Tja, kanskje? Det var ikke tilsiktet, tror jeg. Men akkurat det var interessant. Så derfor synes ikke jeg at flaut og pinlig og kjedelig er bortkastet. Jeg satt hele seansen ut, fordi jeg tenker at jeg må jo lære noe av dette. Og det gjorde jeg:

En debatt må finne frem gullet i debattantene. Tema skal bare være der for å holde et visst fokus, så man har noe å lete frem gullet med. Når du rekker inn til en person og ser en bit av hva han eller hun består av, kan du få de virkelig store opplevelsene. Det er slike samtaler jeg savner. Jeg vil se INN. Jeg vil at samtalen skal være viktig. En samtale består ikke av bare ord. Den består av budskap, av mening. Det krever en skarp, intuitiv, innsiktsfull, god lytter med evne til å stille tydelige spørsmål for å heve disse samtalene til et nivå som hadde vært en festspillsamtale verdig. Det er faktisk en kunst i seg selv. Vi bør utvikle slike kunstnere.

Advertisements

Posted on mai 30, 2014, in Festspill, Kommunikasjon, Kultur, Mennesker. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: