Tiggerforbud

livsoppholdFør jeg sier noe annet i denne diskusjonen, vil jeg gjerne fortelle at jeg ikke liker tigging. Ikke på noen som helst måte. Det er forstyrrende, både fordi det tar oppmerksomheten bort fra det du holder på med, og fordi det spiller på din dårlige samvittighet. For meg gjelder det både Rom-folket, megafonselgere, telefonselgere, Greenpeace-aktivister og ellers alle som oppsøker meg før jeg oppsøker dem. Jeg har ikke penger, jeg har ingenting å gi, så jeg brekker meg omtrent når jeg får gnidd det inn hvorenn jeg går. Men jeg sliter med å forby det. Ikke bare fordi man ikke kan «forby alt man ikke liker».

Som sosialentreprenør vet jeg hvordan det føles å ikke få endene til å møtes. Det er vondt. Nå er jeg så heldig at jeg har et undervisningsfag jeg kan påta meg, så jeg kan undervise ved siden av jobben. Det betyr at jeg ikke alltid går rundt med følelsen av ikke å strekke til. Heldig meg. Undervisning er forholdsvis bra betalt, så jeg trenger ikke jobbe 100%. Så mye arbeidskapasitet tror jeg ikke at jeg har, at jeg kan jobbe 100% ved siden av å være sosialentreprenør. Da ryker i alle fall den jobben som er viktigst for meg. Men i denne diskusjonen er nettopp denne «bijobben» veldig viktig for meg. Jeg underviser i engelsk. Engelsk historie. Å undervise i historie gir perspektiv.

England var en stormakt av eventyrere. De reiste verden rundt og la det ene landet etter det andre under seg. Kolonimakten skred stolt som en hane over de mange mindre opplyste, skaffet seg arbeidskraft til sine nye maskiner, delte gladelig sin kultur og sitt språk med hele verden. The sun sever sets on the Union Jack. The power and the glory, pomp and circumstance. Historien var gloriøs, selvtilliten på topp og ingen tenkte over at de de tråkket på var mennesker som led. Den vestlige kulturen ble spredd, selvsagt fordi koloniherrene mente den var best. Men mange mennesker ble undertrykket, og i dag er vi ikke mye stolt over det de gjorde. Slaver fra Afrika ble tvunget til hardt kroppsarbeid og til å bli den hvite manns eiendom. Indianske kvinner, barn og menn i de nye koloniene i Amerika ble sendt til fots til ubeboelige steder fordi den hvite mann ville ha sine eiendommer der hvor de opprinnelige før hadde ferdes. Mange døde på veien, mange da de kom frem. Kulturen deres ble undergravd. Australia kalte man for et terra nullius, landet hvor ingen bodde. Aboriginerne som levde der ble ikke sett på som mennesker. De hadde jo ikke eiendom eller religion; de ble skjøvet bort, og etter hvert tok man barna fra aboriginerfamiliene for å lære dem opp i den kristne tro og vestlig kultur. Alt i beste mening, vil en tro, men det var ingen god handling. De ødela mange familier, mange barn, med disse handlingene. Man kaller denne generasjonen for The Stolen Generation, og det har kommet en offentlig beklagelse så sent som i 2008. Dette er skampletter i den vestlige historie. Det undervises om med gru. Men saken er at det vi gjør nå, ligner.

På en måte har verden blitt større, åpnere. Det er lettere for folk å reise rundt. Vi har lover som tillater ganske fri flyt. Med det kommer mennesker som har en ganske annerledes kultur enn oss. Vi liker det ikke. Men saken er at både indianerne og aboriginerne som jeg har nevnt her, og samene, og mange andre urfolk, levde til dels nomadiske liv, i pakt med naturen, dro der hvor dyrene deres var, der hvor de kunne finne mat og et liv. Og så kom Europeerne og ødela deres livsgrunnlag. Og forlangte at de skulle bli som oss. Jeg antar at det er fordi vi tror det er bedre. Men det finnes elever i mine klasser som på spørsmål om hvilke liv som virker mest forlokkende, svarer «det som er i pakt med naturen». Det er ikke gitt at vår kultur er best for alle.

Rom-folket har i likhet med de nevnte kulturene blitt jaget. Og blir det fortsatt. Det vi faktisk forlanger, er at de skal bli som oss, eller så vil vi ikke se dem. Hadde jeg vært dem, hadde ikke jeg likt oss, heller. At noen av dem rister en kopp irritert opp i våre rike tryner forstår jeg på sett og vis. Nei, jeg liker det ikke. Men det er ikke bare fordi jeg ikke liker dem. Jeg liker ikke oss, heller. Og det er kanskje det verste. Når de sitter der og viser oss hvem vi er, er det veldig ubehagelig. Vi er de rike, de som har. Om de er aldri så organiserte og lyger oss rett opp i trynet, så var det vi som tok. Vi som har har tatt fra de som ikke har. Og vi reagerer med å nekte å se dem.

Jeg har ikke noe enkelt svar. Det finnes nok ikke noe enkelt svar. Men før den industrielle revolusjon var det nok lettere å være omstreifere eller naturfolk. Det var alltid steder å dra, steder å bo, steder å være. Det begynner å bli fullt i verden, og færre og færre steder å dra fritt, hvis man ikke skal «integreres» i den hvite kultur. Men er det riktig at det kun er vår kultur som skal ha sin plass i verden? Den europeiske koloniherren tok for seg av hele kloden. Det vi ser nå, er konsekvensen av at vi har bort livsgrunnlaget for mennesker som slett ikke ønsker å bli som oss. Og hvorfor skulle de ønske det? De ser vel neppe opp til oss. Vi har ikke gjort dem mye godt.

Urfolk har fått sin unnskyldning over hele verden. Å si unnskyld er selvsagt ikke godt nok, om ikke vi skal følge det opp og sørge for at det ikke skjer igjen. Verdenssamfunnet bør gå sammen for å se på hvordan vi skal kunne sameksistere med urkulturer og andre kulturer som er så langt unna vår. Vi må få det til. Men det krever langt mer enn et tiggerforbud. Det krever respekt for menneskene, som tross store ulikheter også er svært like oss.  De har følelser, integritet, kultur og behov for å leve i pakt med den. I bunn og grunn er vi helt like, og akkurat like mye verd.

For å nærme oss en løsning må vi snakke med dem det gjelder, altså Rom-folket i denne sammenheng. Og vi må faktisk gi noe. Vi må tilby dem noe av det de ber om, slik at de bedre kan sameksistere med oss. Det er sånn overalt at dersom folk ikke får noe av det de trenger, så tar de det, eller gjør noe vi ikke liker for å få det. For et liv må alle ha. Og alle ønsker et verdig liv. Det er bare litt ulikt hva vi legger i det.

 

 

 

Advertisements

Posted on juni 23, 2014, in Jobb, Kultur, Mennesker, Politikk and tagged . Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Et bra innspill i debatten!! Særlig punktet med at når de sitter der og viser oss hvem vi er, er det veldig ubehagelig. Hvem har bestemt at vi skal få bestemme? Kjenner meg igjen. Men vanskelig tema, det her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: