Da maskinene overtok

Ta trikken!Jeg er ikke av dem som oftest bruker offentlig transport. Faktisk kan jeg ikke fordra det. Det er noe møl. Du må først skaffe billett etellerannet sted og så håpe at bussen ikke har gått innen du rekker busstoppet. Eller enda verre: Bybane. Du ankommer stoppet i god tid, taster inn noe greier på den maskinen som aldri virker, den virker ikke, bybanen kommer, du spør en tilfeldig forbipasserende om hjelp, de kan ikke hjelpe, du spør neste, mens du prøver for syvende gang, det går, og full i høy puls rekker du så vidt bybanen før den går. Du er så stresset at du ikke får til maskinen som står der inne, men må nesten la nestemann få maskinen, men du sitter der i angst for kontrollør helt til de uniformkledde, sure grinebiterne kommer der og forteller deg at du har gjort feil, og neste gang må du betale. Dyrt. Det blir ikke så fort noen neste gang av denslags.

Meanwhile, in Turkey. Jeg og min kjære skal ta trikk. Vi er ute i god tid, i tilfelle det er mye å sette seg inn i før den går. Trikken står der, to uavhengige vogner. Ved vogn nummer to roper en mann oss bort. Rekker frem hånden og håndhilser. «Hvor kommer dere fra? Hvor lenge skal dere være her? Jeg er billettøren på den andre vognen, kom og sitt her med meg!» En annen mann kom til, så vi hadde noen å snakke med hele veien til sentrum. En utrolig hyggelig opplevelse, selv om trikken var gammel og skranglete. Men alt virket! Med et smil!

Forskjellen: I Tyrkia har de to ansatte på hver trikk. I Norge; fra én til fem, hvorav ingen av dem er ment å skulle snakke skikkelig til deg. Vi har jo maskiner. Faktisk skal du nå ha en app på mobilen for å kunne sjekke bussruten. Det er greit hvis du har sånn mobil. Jeg har ikke nett på mobilen etter at den en gang ved en touchscreenfeiltakelse lastet ned for fem tusen kroner, og jeg ringte operatøren og sa at et sånt abonnement vil jeg ikke ha. Aldri mer. Da lar jeg heller være å ta buss.

Bank. Nå skal jeg langt tilbake i tid, helt til 1988. Da jeg skulle hjem igjen etter et år i England. Da jeg skulle tømme spareflasken som var full i et år med oppsamlede mynter. Det var en sær opplevelse. Jeg, som var vant til Pondusbanken, hvor de hadde en maskin hvor man kastet alle myntene nedi, og så sorterte og talte den for deg. Vips, var alle pengene på konto, ved hjelp av en hyggelig bankansatt som skrøt over hvor flink vi hadde vært til å spare. I England var der ingen maskin. Bare en velkledd mann i et (jeg synes jeg minnes)  røykfylt lokale, som ga meg noen plastposer hvor jeg måtte sortere selv! Og så veide han posene etterpå og sjekket at alt stemte. Tidkrevende, og ikke så veldig effektivt. Men mye mer effektivt enn nettbank.

2014: Nettbank. http://www.spv.no. Velg Privat eller Bedrift. Tast inn fødselsnummer. Joda, jeg kan det nå. Men jeg hater tall. De ligger ikke i fingrene, så jeg ser på tastene. Skrevet ferdig, ser opp, og nå er det jeg begynner å bruke et ordforråd som ikke normalt ligger for meg. Det jeg tastet, kom ikke inn. En gang til. Riktig denne gangen. Jeg kjenner kvalmen komme sigende, for et nytt tall skal inn. Som sagt, jeg hater tall. Det går som regel helt fint. Men SÅ! Er det PASSORD! Dumme damen i banken sa at det er jo bare et passord, det er bare å huske på det ene passordet! Men hun skjønner hva jeg mener når jeg forklarer hvor mange passord jeg har til alle de andre tingene i verden jeg trenger passord til. For nettbank er ikke det eneste jeg bedriver. Det er faktisk nesten så jeg skyr det like mye som offentlig transport. For der er ingen å snakke med. Hvorfor jeg snakket med damen i banken? Det var sikkert fordi jeg tastet feil passord tre ganger og det hastet med å betale noe, eller fordi jeg var i utlandet og hadde glemt å fjerne regionsperren. Du snakker bare med noen når du er alvorlig stresset fordi alt har gått til et sted hvis navn passer inn i nettbankordforrådet mitt. Nettbank er det styggeste sted på jord.

Studielån og selvangivelse: skjema på Altinn. Jeg går ikke inn på Altinn hvis ikke kjæresten min sitter ved siden av meg. Men han, klok av skade, rygger unna hver gang han ser mine smale øyne som han etterhvert har begynt å innse at ikke har med ham å gjøre. Trude er inne på et skjema. Eller er på vei dit.  Så du kan tenke deg hvor mange uleste skriv jeg har inne på Altinn. Hadde jeg orket, hadde jeg kanskje funnet at jeg har tilgode en milliard etellerannet sted, men det er ikke verd det.

Arves kollega Sezgin forteller at hans barber er sikker på å ha jobb så lenge menns ansiktshår vokser. Yeah, right. I Norge gjør man sånt selv. Vi gjør ALT selv. Ikke bare blir det mye på hver person, og mange oppgaver som vi ville klart oss fint uten, men vi mister muligheten til å hjelpe hverandre. Her i Antalya får vi brød på døren før frokost, av vaktmesteren, som mot å få bo her har massevis av nyttige arbeidsoppgaver, inklusive å rope hei til alle barna som leker utenfor. Da vi måtte hvile litt etter å ha gått langt, fant vi en restaurant hvor vi ba om en øl og en kopp te (det er det vi kan på tyrkisk), ble vi ønsket hjertelig velkommen. La ikke merke til at de bare hadde mat der, så eieren måtte løpe inn på nabobutikken for å kjøpe øl og til den andre naboen for å hente te! De går ut av sitt gode skinn for å yte god service. Det er bare helt vidunderlig å være her. Folk er til for hverandre.

Det er når du kommer vekk at du ser ting i perspektiv. Trikkebillettøren og barberen fikk meg til å se på Norge med sørgmodighet. Vi har mistet medmenneskeligheten. Servicen. Arbeidet. Alt i effektiviseringens og profittmaksimering navn. Men det er verken billigere eller mer effektivt, egentlig. Det er bare fremmedgjørende. Vi trenger ikke se på hverandre lenger.

Jeg leser på nyhetene at det er rundt 30 grader i Bergen nå, og tenker at jeg skulle gjerne vært der. Det er verdens vakreste by. Antalya har minst like mange parker (vel, mange flere, men byen er større) og de er veldig flinke til å holde byen. Men Bergen er grønnere. Og i finvær er den bare best. Når vi kan ligge i en park eller ha piknik på en knaus eller svømme i sjøen og unngå alt som heter skjemaer og maskiner og passord og alt hva nymotens er, er Bergen best i verden. Jeg skulle ønske at vi kunne oppleve medmenneskeligheten de andre dagene også. Få servicen tilbake. Gudene skal vite at vi har nok av ungdom å sette til de jobbene… Å få lov å yte god service er et privilegium som ikke bare gir arbeidsglede og yrkesstolthet, men faktisk gjør det fint å leve. Jeg tror vi kunne sett en reduksjon i antall psykiske lidelser dersom vi fikk tilbake den dimensjonen i livene våre.

Greit at vi har maskiner. De er et nyttig supplement. Men de må ikke overta for menneskene. Hva skal vi med et samfunn uten mennesker?

 

Advertisements

Posted on juli 10, 2014, in Jobb, Mennesker, Politikk. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: