Robert Erikssons nye NAV

En utdanning kan jo være for eksempel et nyttig håndverk som vi er i ferd med å miste?

En utdanning kan jo være for eksempel et nyttig håndverk som vi er i ferd med å miste?

Jeg forundres litt over vår nye arbeids- og sosialminister, fra det fryktede Frp. Av alle tilsvarende ministre er da han den mildeste. Eller er det journalistene som har endret retorikken?

Når det er sagt, kan det selvsagt ikke gå en artikkel om NAV forbi meg uten at jeg må kommentere. For de bruker store ord som foreslår store endringer, men de tenker fortsatt ikke stort nok. Eller, det kommer i alle fall ikke til uttrykk i pressen.

Siste utspill gjør meg nokså forvirret, om enn positivt sådant. Å foreslå at mottakere av trygdeytelser må forplikte seg til å ta en utdanning er for noen omtrent omtrent som om de utsultede fattige skulle bli tvunget til å spise mat. «Spis, men vær for guds skyld ikke takknemlig. Det er ikke for din del vi gjør dette, men for at det skal se ut som straff nok fra utsiden». Men igjen, formuleringen var mindre hard enn vi er vant til.  Rett til utdanning mens man mottar trygd er da en gudegave. Veldig fornuftig, hvis vi kan tenke litt større. For vi har flere strøminger i samfunnet for tiden. Den ene er denne: For mange tar høyere utdanning, vi har ikke jobber til alle.

I de årene jeg har veiledet trygdemottakere har en av utfordringene vært at de ikke har rett til utdanning. De kan gå på kurs som beviselig ikke fører noen steder, men et matnyttig utdanningsløp er ikke NAVs oppgave. Da må man ta studielån og gå inn i et løp utenom NAV. Det har mange ikke råd til. Et studielån dekker ikke livsopphold for en familie. Derfor står de fast i en situasjon hvor de vet hva de burde gjort for å få den jobben de kunne passet i, men får ikke lov. Og så må de søke på jobber de ikke får fordi de ikke passer til dem. Det er faktisk slik, at hvis du ikke vil ha en jobb fordi du ikke passer, så går det begge veier. En arbeidsgiver vil ha arbeidstakere som passer inn. Derfor er det utrolig lurt å tenke hånd og hanske, ønsker og behov, evner og lyst. Det er helt uvanlig i NAV, fordi man skal passe inn i tiltakene som ytes. Og nå snakker faktisk ministeren vår om en forbedring. Det skal bli mulig å gå fremover. Får vi håpe.

Men så var det det med utdanning. Hva er utdanning? Hvor fører det? Hvordan ser arbeidsmarkedet vårt ut i forhold til utdanning? Hvordan ser vi på trygdemottakerens evner og ønsker i forhold til utdanning? Vi trenger faktisk et skikkelig kunnskapsløft innenfor NAV hvor saksbehandlere må vite noe om behovet for arbeidskraft i samfunnet – innbefattet behovet for riktig mann på rett plass. De må altså være gode menneskekjennere og gode karriereveiledere, og i langt mindre grad gode skjemafyllere. De fleste passer nemlig ikke inn i et skjema, og skal man kunnne hjelpe skikkelig, må saksbehandleren kunne se bort fra skjema. Det kreves altså virkelig en revolusjon i NAV for å få flere i jobb. Hvis det da ikke er tenkt at disse tjenestene skal kjøpes av sånne som meg.

Jeg regner med at Robert Eriksson ikke tenker at folk skal tvinges til utdanning bare fordi at det er nok et tiltak vi ikke har prøvd. Jeg regner med at han faktisk vil se progresjon. Og da må han jo tenke at trygdemottakerne skal velge utdanning på samme premisser som alle vi andre: ut fra ønsker og evner. Det betyr at vi ikke kan snakke om å tvinge folk lenger. Det betyr at vi kan nærme oss et NAV som en serviceinstitusjon som skal hjelpe folk som ikke selv klarer å finne veien inn i arbeidslivet.

Arbeidsministeren foreslår utstrakt bruk av sosialentreprenører og frivillige for å komme nærmere dette målet. Etter å ha jobbet med dette i seks år, kan jeg bidra med min erfaring: Det er faktisk NAV som har vært kjeppen i dette hjulet hele veien. Hvis NAV ville bruke min og andre tilsvarende aktørers kompetanse på karriereveiledningsfeltet, og deretter følge opp med å gi den utdanningen som trengs for å nå målet, er vi veldig mye nærmere flere i arbeid.

På den annen side; når NAV ikke har brukt mine tjenester på en stund, er det fordi de har brukt tiden på et mye vanskeligere felt: Rus. Og på det feltet nytter det vel ikke med utdanning. Ikke først og fremst. Der trengs det også mye nytenking – men kanskje det ikke er de samme saksbehandlerne som skal behandle begge gruppene? For å prøve å få rusmisbrukere i jobb raskt er vel kanskje den største feilen NAV har gjort de senere år. Å prøve å oppnå måltall for denne gruppen har nok ført flere saksbehandlere hjem i sengen enn rusmisbrukere i jobb.

Ja, det trengs en revolusjon i NAV, og joda, minister, du er inne på noe. Men tenk større. Tenk service og støtte og dekking av reelle behov, og ikke straff. Straff har aldri vært en motivasjonsfaktor. Ikke engang under samlebåndstiden. Men utdanning, det kan faktisk være en løsning for mange, som faktisk ikke finnes stigmatiserende. Gjort rett, selvsagt.

Advertisements

Posted on juli 28, 2014, in Jobb, Mennesker, Politikk, Sosialt entreprenørskap and tagged . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: