Kronikk om sosialtrygd og tvang

For de av mine lesere som ikke leser Bergens Tidende: På lørdag hadde jeg en kronikk på trykk der.

Her er den opprinnelige utgaven, selv om den ser kulere ut i avis:

Aktivitetsplikt for sosialklienter

 

Som sosialentreprenør siden 2007 med veiledning for folk utenfor arbeidslivet som felt, har jeg gjort meg mange tanker etter arbeids- og sosialminister Robert Erikssons utspill denne sommeren. De fleste tankene er ikke nye. For han kommer ikke egentlig med noe nytt.

Det er viktig å ha et hjelpeapparat som hjelper folk i arbeid. Vårt har stort forbedringspotensial. Regjeringen gikk høyt ut og flagget store endringer. Stor er derfor skuffelsen når det de kommer med, er bortimot ordrett det samme som de fleste regjeringer og partier før dem har sagt. Og enda større er skuffelsen for oss som har sett det prøvd, uten hell.

Oppslagene i sommer skaper et inntrykk av at sosialklientene ikke gidder å jobbe, og at den beste medisinen er pisk. For meg er det forbløffende at debatten fremviser slik uvitenhet. De fleste sosialklienter skulle ønske at de var som folk flest, og kunne gå på jobb, ha fri i helgene og ferier og ha en økonomi som tillot noen skarve utskeielser. Trolig har de prøvd, med og uten hjelp, men ikke klart det. Prøver man lenge nok på noe uten resultat, er det menneskelig å gi opp. Derfor trenger de hjelp. Men hvilken hjelp er det de trenger?

Robert Eriksson foreslår selv «meningsfylt aktivitet». Hva ligger i det? Hvem definerer hva som er meningsfylt? En meningsfylt aktivitet må være noe som noen har bruk for. Det er nærliggende å kalle det ordinært arbeid. Det er flere grunner til at man ikke kan gi mennesker ordinært arbeid for trygd. Den viktigste er at trygdemottakeren opptar en arbeidsplass som kunne vært lønnet. Altså arbeid som ikke belaster statskassen men bidrar til skatter og avgifter som staten trenger. Når en arbeidsgiver først har en slik plass, vil den ikke gi den til noen han må betale for. Dette har vi i dag, og det kalles praksisplass. De fleste er livredd praksisplasser da det stort sett ikke fører til jobb, men et enda lenger hull i CVen og en følelse av å være mindre verd enn resten av arbeidsstokken, som jo får betalt. Meningsfylt aktivitet er derfor vanskelig å finne, utover kursvirksomhet, som hittil ikke har vist seg effektiv nok. I alle fall ikke mer enn at den nye regjeringen ønsker å endre denne praksisen.

Dersom en aktivitet ikke oppleves som meningsfylt, er det veldig vanskelig å motiveres til å «stå opp om morgenen». Mennesker har behov for mening i livet, og må man møte på noe meningsløst, føler man seg meningsløs. Det går fint an å bli deprimert av mindre. En grunn til at noen sosialklienter ikke «står opp om morgenen» er at de er deprimerte. Jeg er derfor tilhenger av at de må få tilbud om meningsfylt aktivitet. Men det må altså oppfattes som meningsfylt av deltakeren selv.

Men hvem er disse sosialklientene som nå skal tvinges opp om morgenen? Det kan være rusmisbrukere, høyt utdannede fremmedspråklige, unge som falt av allerede i tidlig skolealder fordi de aldri opplevde å mestre. Mennesker med lyter og hemminger, desillusjonerte unge som ikke vet hva de kan eller vil, folk med dårlig rygg som ikke kan påta seg tunge jobber. Sky mennesker, mennesker som ikke tør ta utfordringer, mennesker som har truende åsyn så ingen tør å ansette. Spesielt har vi folk som ikke lenger tror på seg selv. Det er utallige årsaker til at folk er utenfor. Det trenger ikke være noe galt med dem, men av en eller annen grunn har ikke samfunnet plass til dem. Det skal vi straffe dem for ved å forlange at de gjør noe, under trusselen av et enda dårligere liv enn de alt har.

Vi er nødt å tenke helt nytt i forhold til meningsfylt aktivitet. Vi trenger å skape nye jobber hvor de som i dag mottar trygd faktisk kan få jobb. Jobben må tillate at de feiler i begynnelsen. Har de et problem med døgnrytmen, må de få tid og hjelp til å ordne det, før de blir straffet for det. De trenger ikke falle lenger ned for å komme opp. Jo lenger nede du er, jo lenger er veien opp. Økonomiske problemer har tatt nattesøvnen fra mange. Du løser ikke dem ved å gjøre problemene større. Det er derfor ille at regjeringen forslår å trekke ytelsene ved manglende oppmøte. Det har vært prøvd før. Det er ikke nytt, det er ikke nytenkende og det virker ikke. Det virker kun på de som ikke selv har problemet og stemmer på partier som viser muskler, men det løser ingenting.

Vi trenger vi ulike tiltak som tilbyr nye løsninger. Til det skal vi bruke sosialentreprenører og frivillige organisasjoner. Altså slike som meg. Jeg burde hoppet i taket, men gjør det ikke. For jeg vet at anbudsprosesser innebærer ukevis med planlegging av et opplegg som passer til NAVs krav, uten noen sikkerhet for å få noe igjen for det. Å være sosialentreprenør i Norge er særdeles lite lukrativt. De fleste lever av luft og idealisme. Vi har ikke flere uker til søknadskriving til rådighet – vi har ingen tid å kaste bort. Det er dermed bare noen ganske få sosialentreprenører som vil henge med. Det er de som har god økonomi og de som passer inn i det etablerte. All ære til dem, men det er ikke akkurat å be om nytenking. Jeg er i utgangspunktet glad for at sosialt entreprenørskap endelig blir sett på som viktige tilskudd, men da må det offentlige tenke like utenfor boksen som det vi berømmes for å gjøre. Ellers holder de oss fremdeles ute, og oppnår ikke den effekten de sier de vil oppnå.

Kommunene får i oppgave å gjennomføre planene allerede fra nyttår. Sosialsiden av NAV er allerede kommunene sin oppgave. Hver saksbehandler kan ha flere hundre brukere å forholde seg til, og å finne riktig meningsfylt arbeid er både tid- og ressurskrevende, Det koster altså penger. Det innebærer store overføringer til kommune fra stat for å kunne levere. Hver enkelt NAV-saksbehandler må ha langt færre brukere, ergo trengs langt flere ansatte. Det blir mye mer anbudsarbeid når flere skal slippe til. Skal flere slippe til, må nytenking til også blant anbudstilbydere. De har lange tradisjoner i å tenke firkantet. Det er vanskelig å se for seg en revolusjon innen nyttår.

Jeg klarer ikke skrive om dette uten å nevne stigmatisering av trygdemottakerne. Selv om fokus nå er på mottakere av sosialhjelp, er retorikken ofte slik at det kan oppfattes som at trygdemottakere er snyltere som ikke gidder. Det er mange som mottar trygd som har meget gode grunner for det. De blir redde hver gang slike mediefokus dukker opp. Vi har alle hørt historier om NAV som overprøver både bruker og leger. NAV har for mye makt og skaper for mye frykt. Mistenkeliggjøring og mistillit gjør folk sykere, og gjør det mindre sannsynlig at de kommer i jobb igjen. Så ved å henge ut en del av trygdemottakerne, risikerer vi å gjøre livet vanskeligere for mange flere. Det bør vi ikke gjøre hvis målet er å få flere i jobb.

 

Les gjerne  BT-utgaven også: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article3173311.ece

Advertisements

Posted on august 10, 2014, in Jobb, Mennesker, Politikk and tagged . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: