Sosialentreprenører er ikke som andre entreprenører

Sosialentreprenører er omsider kommet inn i varmen som viktige bidragsytere på den politiske agendaen. Samfunnet makter ikke å fikse alle sosiale problemer selv, så nå vil regjeringen ha hjelp av oss. Endelig… eller?  En artikkel av Pamela Hartiganengasjement fra the Skoll Centre for Social Entrepreneurship ved Oxford’s Saïd Business School* satte ord på murringen i magen min. “It’s mainstream capitalism that needs to change.” Her er noe som ikke stemmer. For hva er det en sosialentreprenør ventes å fikse? Er ikke det nettopp feilene i samfunnet, som egentlig er et politisk ansvar? Det føles litt som om politikerne ønsker å få fortsette med status quo, og la sosialentreprenørene ordne opp etter seg.

Sosialentreprenører er ikke som andre entreprenører. Vi lever ikke i samme paradigme. Selv om definisjonen er at sosialt entreprenørskap først og fremst skal løse et sosialt problem, men etter forretningsverdenens markedsprinsipper. Vi skal ikke profittere på det vi gjør, men vi skal likevel innordne oss de samme reglene og samme økonomiske prinsipper som de som jobber for å tjene penger. Non profit og for profit, som det heter. For vi skal ikke tjene penger på folks nød. Det er ikke sosialt akseptabelt i Norge.

Men en sosialentreprenør tenker som regel ikke sånn. Og derfor skurrer det. En sosialentreprenør ser et problem, finner en løsning, og handler. Penger er ikke motivet. Penger er ikke suksessfaktoren. Men underlagt de samme reglene, kan vi ikke la være å tjene penger. Det koster å starte firma, å leie lokaler, å betale mva, å føre regnskap, å ha revisjon. Pengene er et forstyrrende element i vårt sosiale engasjement, og som regel tar det uendelig lang tid før vi ser noe til pengene selv. Og likevel er samfunnet skeptiske til oss som liksom skal ha sugerør i statskassen. Enda alt vi vil, er å gjøre vårt for å reparere samfunnets hull.

Den kanskje mest kjente sosialentreprenøren heter Muhammad Yunus. Han fikk Nobels Fredspris for sitt arbeid med mikrofinans, små lån til fattige gründere som ikke ellers ville få lån i vanlige banker. Han er en foregangsfigur for sosialentreprenører. Men faktum er at det tok ham 30 år og store subsidier før det hele gikk rundt. 30 år er lang tid i den vanlige forretningsverden. Du skal ha et enormt sosialt engasjement og være minimalt opptatt av penger skal du ha en sånn tålmodighet. Du kan altså ikke tenke som en vanlig entreprenør.

Jeg fikk det kreativitetsforskere kaller for mitt Eureka Moment i juni 2006. I løpet av en samtale med et medmenneske sto det krystallklart for meg hva jeg måtte gjøre for samfunnet. I flere år hadde jeg sett inn i de overmette øynene til NAV-brukere på kurs. Datakurs og jobbsøkerkurs og engelskkurs og gudene vet hva. Fremmedspråklige som var slitne i hodet etter en halv dag med arbeidsmarkedsteori på et fremmedspråk, og enda var det en halv dag igjen. Min egen erfaring som fremmedspråklig gjorde at jeg forsto hvorfor de nesten svimte av. Jeg skjønte at mange trengte et tilbud som ga bedre balanse mellom tungt og lett, vondt og gøy, umulig og mulig. I det mulige, positive, gøye, finner jeg kunsten, det kreative. Hvordan dette gjøres i praksis er nettopp det som er kreativt; jeg vet ikke, men vi finner ut av det. Nå har jeg praktisert det i seks år, og kan vurdere om jeg har lykkes. Har jeg? Det spørs hvem om defininerer. Jeg tjener fortsatt ikke penger. Etter forretningsverdens modell har jeg mislyktes. Men det var ikke min suksessfaktor. Suksesskriteriet er tindrende øyne, og en rygg som er rettere når den får ut enn når den kom inn.  Fremdeles har jeg ingen indikasjoner på at jeg ikke har lykkes med det. Å gi mennesker som sliter utenfor arbeidslivet større tro på fremtiden, bedre mål med livene sine, bedre selvtillit og med alt det, en bedret psykisk helse er mitt mål. Jeg har lykkes bedre enn jeg forestilte meg.

Etter vanlige forretningstankegang skulle jeg ha gitt opp for lengst. Men har jeg ambsjoner ala Yunus, har jeg fortsatt mange år på meg. Men er jeg villig til å kjempe mot vindmøller så lenge?

Vindmøllene er markedet. Vindmøllene er det offentlige. Vindmøllene er dette: Hvem skal betale for tjenestene jeg tilbyr? Selv om jeg ikke tar ut lønn, trenger jeg som sagt en god del penger. Men de som trenger tjenestene mine, har ikke penger. Siden jeg gjør en jobb det offentlige burde gjort, burde de betale, tenker jeg. Siden min jobb veldig ofte er å rette opp igjen de feilene de offentlige har gjort, eller jeg gjør den jobben de burde ha gjort, men ikke har kapasitet til. Hvis ikke det var problemstillingen, hadde jeg ikke hatt jobb, så jeg vet at det er slik. Jeg jobber i ren protest mot det offentlige, i frustrasjon over at de ødelegger mennesker og hindrer dem i å nå målene sine. Å slåss mot vindmøller er en drivkraft i seg selv. De beviser at vi trengs. Når det offentlige nekter for at de trenger mine tjenester, men jeg blir oppsøkt av mange som sier at “det er for godt til å være sant”, da vet jeg at jeg er på rett sted.

Men nå ber de altså om min hjelp.

Regjeringen sier at vi har altfor mange mennesker utenfor arbeidslivet, og de klarer ikke selv  å ordne opp. (Tell me about it). Hva det var som skurret? Jo, at de med det sier at de ikke har tenkt å jobbe for å hindre at folk faller ut, men fortsette med å skvise dem ut på sidelinjen for så å la noen fattige sosialentreprenøner ta jobben om å spa dem opp igjen. Ikke nok med det. De sier hvordan vi skal gjøre det, også. Det er anbud. Det er de rike sosialentreprenørene som får jobben. De som allerede er etablerte, har litt størrelse, og ikke minst penger. De som allerede er sånn som NAV ber om i sine anbud, altså på NAVs og det offentliges egne premisser. De som klarer å tilpasse seg status quo. Det kan jeg også klare. Men jeg vil ikke, for da er jeg ikke entreprenør. Da er jeg ikke nyskapende, og dekker ikke udekte behov. Da dekker jeg ikke det behovt jeg er der for å dekke. Jeg vil ikke spise kameler. Ikke så lenge jeg fremdeles stadig blir møtt med NAV-brukeres utsagn “for god til å være sann”.

Det er en selvmotsigelse at regjeringen vil jobbe med sosialentreprenører. Sosialentreprenører er samfunnets outsidere, de som kjemper mot sosial urett. Vi burde ikke finnes. Det burde ikke være et begrep. Det burde ikke være sånn at det normale er å skape samfunnsproblemer, mens det sære er å fikse dem, hull for hull. All politikk, all business burde dreie seg om å gjøre verden til et bedre sted. Men markedsøkonomien skaper vinnere og tapere. Det er den som nå er på vikende front. Eller, sånn som jeg ser det, burde være det. Alle burde jobbe for et samfunn for alle.

Advertisements

Posted on august 11, 2014, in Jobb, Kreativitet, Mennesker, Politikk, Sosialt entreprenørskap. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Høres ut som du har gode ideer. Og jeg håper du ikke gir deg før du få en åpning. Som gjør at du får ting til å flyte i riktig retning. Da ved at du og dine ideer blir brukt av blant annet NAV.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: