Hva skal vi med sosialentreprenørene?

faktaboks sosent

I åtte år har jeg vært sosialentreprenør. I åtte år har jeg kjempet mot vindmøller. I åtte år har jeg kjempet for å komme inn i varmen. Og nå er vi der. Det er først da jeg oppdager at det er helt feil sted å være. Sosialentreprenører er ikke varmesøkere.

Hva er en sosialentreprenør? Det ligger i navnet, men den offisielle definisjonen er litt selvmotsigende. Det er sikkert derfor det ikke er så mange av oss. En sosialentreprenør er en som har lokalisert et sosialt problem som han ikke kan la ligge som det er, fordi han har funnet en løsning. Samtidig er det ikke veldedighet, men en bedrift, på markedets premisser. Man må tjene penger, selv om det er nesten umulig, men ikke så mye penger at det blir overskudd, for da er det ikke lenger sosialt. Da er det utnytting. Hele denne situasjonen er absurd, men det er sånn det er å være sosialentreprenør. Man er der fordi man er over gjennomsnittet opptatt av å løse et bestemt sosialt problem, men er dømt til å tenke mer enn gjennomsnittet på penger, spesielt fordi det kan ta tiår før vi i det hele tatt får det til å gå rundt. Det er så slitsomt å jakte på penger når det ikke troner øverst på prioriteringslisten, at jeg og mange med meg har kjempet lenge for å få sosialt entreprenørskap på agendaen. Vi MÅ nemlig jobbe med det vi gjør. Men nå er vi altså kommet inn i varmen, og det føles helt feil.

Poenget er nemlig det sosiale problemet. Det er det vi brenner for. Det er det vi omsider er blitt bedt om å løse. Det er det vi vil, men ikke på oppfordring fra de som har ansvaret.

De spesifikke sosiale problemene som skal løses nå, er de som er utenfor arbeidslivet. Det er det som er mitt anliggende. Jeg vet hva jeg vil, hva som er mitt mål, fordi jeg vet hvilket problem jeg brenner for å løse. Men når regjeringen vil ha meg med på laget, er det ikke gitt at de vil ha min løsning. Dermed kan jeg velge om jeg vil fortsette som før, eller om jeg vil søke på disse anbudene som de etter hvert vil lyse ut. Etter noen år i denne bransjen, og med diverse anbudsforhandlinger i ryggsekken, tror jeg at jeg velger å fortsette på min måte. Fordi jeg er ikke her fordi jeg vil tekkes regjeringen. Jeg er her fordi jeg er sint.

Jeg er sint på systemet som holder folk utenfor. Jeg kan ikke både være sint og inne i varmen. Jeg kan ikke være sint på systemet som holder folk ute, og jobbe for systemet som holder folk ute og ber meg om å ordne opp etter dem. Ikke så lenge det fortsatt holder folk utenfor. Jeg er her for å bøte på en systemfeil, de ber meg fortsette å bøte. Men saken er at det er våre politikeres oppgave å fikse årsakene til problemene. Jeg vil ikke egentlig være plaster, i alle fall ikke kjøpt og betalt av sårmakeren. Jeg vil ikke at det skal være behov for meg. Jeg vil at politikerne skal fikse problemene.

Jeg er ikke motstander av sosialt entreprenørskap. Ikke så lenge det er behov for det, og det vil det alltid være. Sosialentreprenørene går foran og er utålmodige. De prøver å bøte på det egentlige problemet: Markedet som holder folk ute. Et NAV som gjør folk i en sårbar situasjon syke. Politikere som nedsnakker trygdemottakere som potensielle svindlere og latsabber.  Markedsøkonomien som gjør det for dyrt (i verdens rikeste land) å ansette potensielle svake ledd. Bedrifter som tar ut masse overskudd fordi de ikke har noe sosialt ansvar. Samfunnet som aksepterer at noen blant oss er fattige. Hele systemet som holder folk nede og utenfor. Selve årsaken til at politikerne omsider har funnet det for godt å ønske oss sosialentreprenører inn i varmen. Det var på tide, men det er ikke en langsiktig løsning. Det eneste langsiktig bærekraftige er om alle bedrifter blir sosiale, at entreprenørskap ikke får være usosialt i utgangspunktet.

Jeg vil selvsagt at det offentlige skal kjøpe våre tjenester, så lenge de er gode og oppfyller brukernes behov. Jeg er glad for at samfunnet gjøres oppmerksomt på at vi finnes og er viktige som vaktbikkjer og samfunnsdebattanter. Det er viktig at vi blir tatt på alvor og får bidra til å endre samfunnet til det bedre. Men vi skal være utenfor og drive på med vårt. Vi må ikke styres av anbudsprosesser. Vi må ikke dikteres. For da mister vi rollen vår, den samfunnsendrende.    

Siden politikerne er i gang med å vise muskler og vilje overfor problemet med utenforskap, kan de begynne med det de har kontroll over selv; det offentlige.  Det offentlige har mye å gå på når det gjelder ansettelser av mennesker som ikke passer inn. Det offentlige bør selv være landets største sosialentreprenør. Sosialt entreprenørskap bør være regelen, ikke unntaket. Når det offentlige blir mer menneskelig og inkluderende, vil det automatisk bruke de av våre tjenester som holder mål. Men vi kan ikke fikse et sosialt problem innenfor det sosiale systemet som ikke virker. 

Advertisements

Posted on september 1, 2014, in Jobb, Politikk, Sosialt entreprenørskap. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: