Et overmett samfunn

IMG_0962

For mye mat, for mye fritid, for mye penger … for mye av det meste gjør ikke et lykkelig samfunn. Bildet er tatt i USA hvor synet av overvektige med fastfood og cola i hånden og full påkledning på stranden er vanlig. For mye av det meste gir for lite av noe annet.

Det er ikke så evig lenge siden de færreste hadde utdanning. Folk flest måtte jobbe hardt for å få mat på bordet. Vi hadde mye mindre av alt. Det var tider med sult og slit som gjorde at folk forlot gård og grunn for å søke lykken andre steder. Med industrialiseringen kom arbeidsmarkedet, og med arbeidsmarkedet kom behovet for utdanning. Og det tydelige klasseskillet som oppsto gjorde at det ble viktig at alle fikk en utdanning, for at alle skulle få de samme mulighetene, kvinner som menn. Trangen til rettferdighet og mulighet for vekst gjorde at vi vokste inn i himmelen. Men hva skjer når bønnestengelen rett og slett vokser forbi? Når vi ikke hopper av i tide, og  stengelen vi sitter på vokser over neste skylag og vi ser ned på slottet med hønen som legger gullegg?

Det er på tide å rope stopp. Folk flest har så de klarer seg. Folk flest har så mye at de ikke kan sette seg inn i hva det vil si å ikke ha nok. Solidaritetsfølelsen er vekk, fordi empatien ikke har vekstvilkår. Og imens vokser vi og vokser vi og vokser vi. Om ikke vi vokser inn i størrelse XXXXL, så vokser vi inn i nærmeste treningssenter for å finne lykken der. Apparater til store verdier er eneste veien til fysisk lykke, og stakkars dem som ikke har råd.

Utdanning som var så livsviktig er det fortsatt. Fra å få løpergutten og seterjenten opp og frem i samfunnet så de kunne brødfø en hel familie, er utdanning blitt alfa og omega. Det er alt. Du trenger ikke mer. Det begynner med lesebrett og regnestykker og kartlegging av spesielle behov i barnehagen (hva om de finner spesielle behov for å være ute i naturen og leke alene?) for så å fortsette mot det store målet om at alle skal ha generell studiekompetanse. Alle må jo på universitetet, må vite. Du får ikke jobb i resepsjon engang hvis du ikke har en mastergrad. Selv om universitetsutdanning i utgangspunktet utdanner forskere – som om alle burde bli det. De færreste blir det.
Master-Jack sitter på bønnestengelen sin og ser kremmerjobben forsvinne under seg mens han overkvalifiserer seg til det han egentlig ville bli. Han mister synet av det håndfaste arbeidslivet og begynner å føle at han mister fotfestet. Fallhøyden er stor. Fullfører du ikke, er alt mislykket. Hva du har lært på veien, er uvesentlig, hvis du ikke rakk helt opp til papiret: Det gylne vitnemål.

Jack skulle jo egentlig bare selge kuen så de fikk penger til mat, siden hun ikke melket lenger. Egg og melk var mat den gangen. Det var ganske dårlige kår, må jeg si, og de var ikke lykkelige. Men i fortellingen klarer Jack å stjele fra og deretter drepe kjempen, slik at han og moren kunne leve «happily ever after». Men det varte jo bare en stund. For når de hadde fått nok, ville de ha mer. Og når de fikk mer, ville de ha enda mer, det ble en slags rus, et slags mantra: Du er en taper om du ikke karrer til deg mer. Og til slutt er de mette, overmette og deprimerte. Maten som laget seg selv og alt arbeidet som gjorde seg selv gjorde at de mistet poenget med å eksistere. Det var ingenting igjen å strekke seg etter.

Det overmette samfunn er her. 42% av videregående skoles elever fullfører ikke «i tide». En hel røys unge gutter «NAVer». Sykemeldingsstatistikkene er høyere enn noen sinne. Vi har altfor mange uføre. Dette er bare symptomer på et overvektig samfunn, som har så uendelig mye av ingenting, av overflatiske målinger, av standardisering og effektivisering og ambisjoner om å bli enda feitere. I overført betydning, selvsagt, for kroppene våre skal se ut som om vi er topptrente 20-åringer til vi har passert seksti. Vi har nådd målet, vi har passert målet, og nå er målet å skape nye mål. Måle, måle, måle. Måling er blitt målet i seg selv, og folk detter av som fluer. De som ikke passer inn i dagens måleenhet er mange. Måleenheten Dagens Standard er ytterst presis og det er ikke lett å være den som ikke klarer å balansere på den.

Det er på tide å se oss litt tilbake. Klatre ned et par hakk, så vi kan få tilbake meningen med livet. Følelsen av kontroll. Av selv å klatre, å finne den beste måten å klatre på. Det gir nemlig mestringsfølelse. Men den forsvinner med at vi ikke lenger trenger å mestre. Vi trenger bare gjøre som vi blir fortalt at kontrollhungrige administratorer som påser at vi følger malen. Så kommer vi nok frem til slutt. Hvis vi da ikke er blant den stadig større skaren av desillusjonerte som gjør det eneste vi har lært i den situasjonen; kryper med halen mellom beina til den største  kjempen av dem alle, NAV, for å få penger til livets opphold.

Men NAV har ikke gullhønen, bønnestengelen stopper aldri å vokse, hvis ikke myndighetene snart begynner å lytte til alle stemmene der ute. Alle foreldre som ikke vil at barna skal målstyres, alle utslitte som ikke vil ha mer medisin, alle streberne som ikke orker å strebe mer bare for strebingens skyld. Vi trenger ikke mer nå. Vi trenger mindre. Vi trenger noe å strekke oss etter, og vi trenger å strekke oss SELV. Helt fra barnehagealder og helt inn i lærergjerningen. Og vi trenger å se at vi ikke bare er brikker i spillet om pensjonspengene. Vi skal leve før vi blir pensjonister. Vi trenger å så våre egne bønnestengler.

Advertisements

Posted on september 28, 2014, in Mennesker, Politikk, Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: