Spiritualitetens kår i Norge i dag

Engler var ofte å finne i glansbildesamlingen min. Jeg fikk dem vel av bestemor.

Engler var ofte å finne i glansbildesamlingen min. Jeg fikk dem vel av bestemor.

Det er selvsagt Märtha som gjør temaet til en het potet i disse dager. Og hete poteter har det med å ryste frem en smule irritasjon, ofte fra flere sider. Men i denne sammenheng er det påfallende stille fra opposisjonen. De som selv har et sterkt forhold til spiritualitet. Om det er synd, er det i alle fall ikke rart. For argumentasjonen imot har stor gjenklang blant flertallet av befolkningen. Det betyr ikke at flertallet har rett.

Jeg har ikke noe personlig forhold til engler, eller til ritualer av noe slag, så jeg mener ikke noe om det Märtha holder på med. Det er ikke min jobb. Men jeg mener av hele mitt hjerte at hun har rett til å holde på med det, uansett hvilken familie hun er født inn i. I et fritt land bør man kunne få lov å leve av og for det en brenner for. Problemet for Märtha er at uansett hva hun gjør, så blir hun fulgt med på. Men det bør ikke tvinge henne til å gå inn i den grå massen av folk som bare gjør det de antar er greit. Det er ikke alle som evner å leve sånn. Spesielt ikke spirituelle mennesker.

Spiritualitet er et veldig ladet ord i det norske språket. De fleste synes å forbinde det med ånder og overnaturlige ting som «ikke finnes». Det må de i og for seg få lov til, hadde det ikke vært for at de faktisk legger premissene for hvordan det er lov å føle, for hva det er legitimt å holde på med. Det kan være skadelig. En spirituell person som må legge lokk på seg av frykt for hva andre mener, vil slite med seg selv og sitt eget selvbilde. Og dem er det mange av. Spesielt i Norge, hvor den eneste åndeligheten vi kjenner til har vært den pietistiske kristendommen. Den hater vi. Og det andre ler vi av. Spesielt fordi vi ikke kjenner det.

Jeg har fått med meg litt av det media har servert om Märtha og hennes engleskole. Spesielt kronikker, artikler og fjernsyn. Jeg, som er grunnleggende nysgjerrig, vet fortsatt ingenting om hva skolen hennes faktisk driver med. Men jeg har oppfattet veldig godt av alle som uttaler seg, også de som omtales som «mikrofonstativ», er grunnleggende skeptisk til alt som ikke kan måles og veies og forskes på. De aner ikke hva poenget med å gruble på livets store spørsmål er, de skjønner heller ikke verdien av å ha redskaper som hindrer deg i å gruble deg i stykker. De aner ikke at deres egen holdning er noe av det som gjør det ekstra viktig for spirituelt anlagte å finne andre mennesker som har de samme verdiene. Som har de samme spørsmålene, den samme holdningen til at livet er noe større enn bare deg og din jakt etter et godt, overflatisk liv.

Det har alltid fantes spirituelle mennesker. Ikke alltid har de vært sett på med slike nedlatende øyne. Før skolemedisinen var det ofte disse menneskene som fant veien til bedre helse. En del bedriver fortsatt slik virksomhet på siden av legevitenskapen. Når vi snakker om healing, lyser det rødt i øynene på de vantro. Greien er at det betyr heling, å hele, å gjøre friskere. Da barna mine var små og de falt og slo seg, kysset jeg dem på såret før jeg blåste på, og spurte om det ble bedre. De sa alltid ja. Saken er at det er mye som virker like godt som Paracet, og som ikke har bivirkninger. Og når man må vente et år i helsekø for å få en spesialist til å se på helseproblemet ditt, er det egentlig minst like greit å prøve om noen som ikke er såkalt spesialist for å få det fikset tidligere. Men vi har fjernsynsprogrammer som forteller hvilket kvakksalveri dette er. Det er ikke forskningsbasert, og har null hold i forskning. Jeg klarer ikke å se vitsen med å latterliggjøre det, når det åpenbart burde være plass til begge deler. Så lenge det virker. Jeg mener, når det hjelper å blåse på, så hjelper det å bli sett og lyttet til og trodd på, selv om det «ikke finnes virkestoffer i «medisinen» deres». Personlig vet jeg a erfaring at min egen tankekraft kan fjerne migrene, og da tror jeg også at placebo kan fjerne det. Eller is, eller sjokolade, eller cognac om så skulle være. Om det ikke faktisk er sant, så føler du deg bedre, og det var jo hele poenget.

Men det Märtha holder på med er jo ikke medisin. Det er sånne hodegreier. Åndelighet. Engler. Det er jo helt vilt – engler finnes jo ikke, og det vi ikke ser og ikke kan påvise, nekter vi for. Men hva med de som ser ting som du og jeg ikke ser? Hvordan føler de seg når alle rundt dem sier at det er feil, det er ikke sant? Hvor mange mennesker hadde ikke trodd de var gale, hadde det ikke vært for at de finner andre mennesker som også har sett og opplevd lignende. For det  motstanderne insinuerer, er at «Det finnes ikke, du er sprø.» Det er i omgivelsene en finner seg selv. En naturlig konsekvens av å omgås folk med en slik holdning, er at man går inn i seg selv, snakker ikke med noen om det, blir redd for mennesker, får et dårlig liv.  Så jeg tenker at Märtha er heldig som klarte å stå imot alles hånlige kommentarer, og heller fokusere på flokken sin, de som forstår henne og som trenger hennes hjelp til det samme. Det eneste som er uheldig for henne, er at hun er født kongelig, og derfor må stå til rette for sine valg, overfor folk som ikke vil forstå, bare fordømme.

Der finnes nemlig en flokk for de åndelige. Det er mange åndelige mennesker i verden. De er født sånn, og det skal ikke tas fra dem. Åndelige ledere har ofte hatt en viktig rolle i samfunn. Prester, imamer, Dalai Lama, guruer, i det hele tatt de som befatter seg med sjelen. Alle mennesker har en sjel, ikke alle er opptatt av den. Men noen har veldig behov for å ta vare på den. Sår på sjelen er skadelig, vondt å leve med. Men hvis du er åndelig anlagt og får lov til å jobbe med den, er det fantastisk. Ikke minst fordi du får utforske, fordi det ikke finnes svar. Vitenskapen kan ikke hjelpe deg, for den klarer ikke å forstå den. Det er det som gjør det så spennende, men samtidig det som gjør at mennesker som trenger at alt er håndfast, ikke vil forstå. Det er ubehagelig.

Det er helt greit å ikke tro. Det er også helt greit å tro. De fleste jeg kjenner sier seg enige – at alle kan tro hva de vil, så lenge de ikke misjonerer. Så lenge de ikke dytter sin mening på oss. Men de vantro, de som synes at Märtha driver med tull, de misjonerer sterkere enn noen jeg kjenner for sin overbevisning. Mener man oppriktig at Märtha ikke skal få lov å drive med det hun tror på, så mener man at hun ikke har rett til å være et fritt menneske. Det synes jeg er veldig rart i et fritt land som Norge.

At hun tar seg godt betalt for sitt virke er heller ikke særlig betenkelig. Jeg har selv holdt kurs i PowerPoint som kostet 5000 per person. Folk betalte villig vekk, og jeg har aldri hørt noen klage. PowerPoint er like meningsløst og like mye kvakksalveri innenfor kommunikasjon som ånder er det innenfor åndelighet. Egentlig synes jeg at PowerPoint er mer skadelig for samfunnet enn det engler er. Jeg tar gjerne en inngående leksjon i hvorfor, men ikke akkurat i denne diskusjonen. PowerPoint er ikke særlig spirituelt.

Jeg synes for øvrig ikke Märthas åndelighet er noe betenkelig. Hun har levd under lokk i mange år, og når hun endelig fant redskaper for hvordan hun selv kunne håndtere det, ønsket hun å dele det med andre. De som trenger det, har nå noen å oppsøke når de trenger råd og veiledning. Det er nemlig ikke for mye støtte å få for de som er spirituelt anlagt. Du kan ikke gå til legen og si at du ikke finner meningen med livet. Legen har ikke noe medisin for det. Han kan døyve trangen din til å ønske å finne meningen med livet, men det er et mye bedre liv å få lov til å utforske det.

Personlig er jeg ganske åndelig anlagt. Jeg har utrolig stor glede av vakker musikk og gode samtaler. Jeg opplever at mennesker som sliter med livene sine har veldig stor nytte av lange, gode samtaler. Jeg kan tilby mine ører og mine tanker, og når jeg opplever at det betyr noe for andre, har jeg oppnådd en mening med livet mitt. Det er ikke noe hokus-pokus med det. Jeg finnes ikke alternativ. Men jeg opplever gang på gang at mine ører hjelper bedre enn hva leger og psykologer og såkalte spesialister oppnår. For det å blåse på såret er noe mer enn kjemikalier. Det er kjærlighet og empati, noe som spesialister skal holde seg for profesjonelle til. Kjærlighet er spirituelt.

Den dagen det blir hevdet at kjærlighet ikke virker, da tenker jeg at vi har nådd bunnen av det kalde-faktaorienterte samfunnet vi er en del av. Men dit har vi ikke tenkt oss, har vi vel?

 

 

Advertisements

Posted on oktober 24, 2014, in Mennesker and tagged , , , , . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: