Kvinnesak – en sak om kvinner (og sykdom og sånt)

En noe søk illustrasjon - blomsten og bien - but you know... Vi kan ikke være helt like. Det går bare ikke.

En noe søkt illustrasjon – blomsten og bien – but you know… Vi kan ikke være helt like. Det går bare ikke.

Kvinnekamp har alltid vært en kamp for at kvinnene skal få innta mennenes bastioner. Kvinner i jobb, kvinner få samme rettigheter, kvinner lik lønn. Det er helt greit. Lenge gikk kvinner i forformsko og skulle absolutt ikke vise at de hadde bryster, og håret ble klippet kort. Kvinner ble androgyne, og det måtte sikkert til. Vi skal være takknemlig for at de tok kampen og gjorde det slik at også vi fikk en stemme. Saken er den at jeg synes at den fortsatte kampen for likestilling i stor grad dreier seg om å miste stemmen vår. Vi snakker ikke kvinnesak, men at kvinner skal være som menn. Likestilling er likhet.

Her forleden så jeg et fjernsynsprogram som tok for seg kvinnesykdom, og hvor lite forskningen hadde befattet seg med kvinnekroppen. Kvinner er oftere borte fra jobben enn menn, men man har tuftet de fleste teorier om hvorfor på synsing og antakelser. Det er nemlig så vanskelig å forske på kvinnekroppen. Den er så mye mindre stabil enn mannskroppen. Kvinner har nemlig noe som menn ikke har; en månedlig syklus. Menstruasjon. For å slippe å ha dette usikkerhetsmomentet med i forskningen, velger de i stedet å forske på den enkleste av de to skapningene.

Forskningen bryr seg altså ikke om at kvinner og menn er ulike. Og siden det kun er det som er forsket på som er sant, er ikke kvinner noe annerledes enn menn, og kan behandles som om de var menn. Men jeg kommer her med en brannfakkel: Kvinner er ikke som menn.

Jeg har migrene, en typisk, underbeforsket kvinnesykdom. Jeg har arvet den av min far, så det er ikke bare kvinner som får den. Men jeg husker min mor fortalte meg at jeg kunne være glad jeg var kvinne, for migrene har det med å forsvinne rundt overgangsalderen. Så jeg har gledet meg til overgangsalderen siden jeg rundet tyve. Neida, jeg har ikke det. Men jeg har merket meg at det er en kvinnesykdom. Det er en blodsykdom, eller en blodkarsykdom, eller noe sånt (forskningen, altså, har ikke kommet så langt). Jeg har merket det ved at jeg er mye mer utsatt for å få kraftige anfall når jeg har menstruasjon. Faren for at jeg blir hjemme med migrenen min er større når jeg menstruerer enn når jeg ikke gjør det. Ellers går jeg fint på jobb med migrene. Det har dere ikke tenkt på, dere som snakker om kvinner og fravær? Vi har ikke likestilling før kvinnenes menstruasjon aksepteres som noe man faktisk må ta hensyn til.

En annen ting som kvinner har noe oftere enn menn, er svangerskap. Svangerskap er ingen sykdom, så man skal ikke egentlig være borte fra jobb når man er gravid. Men siden dette er en typisk kvinnetilstand, er det lite forståelse for hva som faktisk skjer med kvinnekroppen når den er gravid. Jeg har vært det og, jeg, så jeg kan dele noen erfaringer. Ikke at jeg var så mye borte fra jobb, men jeg tenker at det er relevant i forhold til dette med kvinner og sykdom.

I de første månedene etter at jeg skjønte at jeg var gravid, var jeg mye kvalm. Jeg spydde dag og natt og hadde halsbrann så jeg ikke fikk sove. Spiste grønn Dent i søvne og fant alle tenkelige uskadelige heksebrygg for å kunne fungere. Søvn er viktig. Uten søvn, blir en gjerne bomull i hodet og klarer ikke gjøre rede for seg. Som lærer kunne det være pinlig å ikke forstå spørsmålene fra elevene, men pytt. Jeg tror jeg kom meg igjennom det på et vis, uten særlig fravær, før helt på slutten. Da fikk jeg bekkenløsning. Jeg husker legen hadde problemer med å gi meg sykmelding, for bekkenløsning er normalt og var ikke en helt god nok diagnose. Det er jo tross alt bare gravide (kvinner) som har det. Bekkenløsning betyr ikke det det høres ut som. Bekkenet stivner. Første dagen med sykmelding skulle jeg en liten tur til byen. Jeg gikk av bussen og gikk ti meter, før kroppen sa stopp. Jeg klarte ikke å gå lenger, før etter en god pause. Hvordan jeg hadde klart meg på jobb? Det er ikke godt å si. Det er i alle fall mange kvinner med bekkenløsning som hadde slitt med sine vante arbeidsoppgaver. Vi har ikke likestilling før vi aksepterer at svangerskapsproblemer er en del av det å være normal kvinne, og at arbeidslivet vårt kan påvirkes av det.

Jeg fikk en sønn. Han var så skjønn! Jeg hadde vært gjennom en ultrakjapp fødsel som etterlot meg ganske skadet. Jeg kunne nesten ikke gå. Jeg var veldig glad for de rause fødselspermisjonene vi hadde da! Selv om trygdekontoret ikke ville svare på spørsmål om økonomiske rettigheter rundt svangerskap, følte jeg meg nokså privilegert som fikk mye tid sammen med mitt lille barn. Faren fikk bare tre uker langt ute i perioden. Det syntes jeg var helt greit, for den av oss som gråt fordi barnet vokste fra meg, det var meg. Jeg var nemlig full av hormoner med en kropp og en psyke som var tydelig preget av at det var meg som var skapt for å ta meg av barnet. Det var mine bryster som gjorde vondt når barnet gråt av sult. Det  var jeg som våknet om natten når barnet trengte trøst. Det var dermed også meg som fikk minst søvn og var trøtt når dagen kom. Men det var greit, for faren var uthvilt og kunne dra på jobb og skaffe penger. I pappapermisjonsdebatten faller dette fysiske fenomenet helt bort. Hormoner og melkeproduksjon med påfølgende melkespreng (=smerte!) ligger kun til kvinnekroppen, og å underslå det faktum er ikke kvinnesak i mine øyne. Det er mannssak. Det er mennene som skal tvinges inn på kvinnenes arena. Det burde ikke være et opplest og vedtatt faktum at det  er likestilling.

Og for å ta med pappaperspektivet; mine barns far har fulgt dem opp på samtlige fotballkamper og trening og alle de tingene som jeg synes er mindre spennende. Ingen skal påstå at han ikke har fått bli kjent med sine barn. Livet med barn er ganske langt, egentlig, og de skal lære mye ulikt. Det tas best vare på om foreldrene får lov å være forskjellige.

Etter et år hjemme med barnet fikk jeg faktisk behov for å komme meg i jobb, treffe andre voksne og snakke voksenspråk. Så jeg ønsker meg på ingen måte tilbake til den tiden da mor var hjemmeværende til evig tid. Men mor er annerledes enn far. Og det slutter ikke ved endt fødselspermisjon. Et ord som faktisk går igjen i debatten om «tidsklemma» er samvittighet. Dårlig sådan. Der er kvinner også overrepresentert. Og kvinnen får grei beskjed om å legge den vekk.

Dårlig samvittighet er det samme som stress, og det har vi ikke tid til. Ikke dersom vi skal klare å opprettholde drømmen om hundre prosent arbeid for alle. Men dårlig samvittighet er et symptom. Det betyr at det er noe viktig som blir oversett. Det er noe som går på integriteten løs. På selvfølelsen, som får deg til å føle at du ikke mestrer. Fordi du ikke mestrer et eller annet som er viktig for deg. Og i dette samfunnet, hvor jobb er prioritet nummer én, er det mye viktig som må vike. Når barnet ditt gråter i barnehagen. Når din mor havner på pleiehjem, men egentlig helst trenger besøk av deg ofte. Når du ikke får gitt oppmerksomhet til en venn som sliter. Enten dette omsorgsbehovet er tillært eller genetisk er det faktisk en veldig nyttig egenskap som samfunnet trenger. Derfor må vi i større grad lytte til den dårlige samvittigheten. Å undergrave den er IKKE kvinnesak. Men det kan faktisk medføre seg noe sykefravær og omsorgsfravær. Vi må ikke se oss så blind på penger og effektivitet at vi effektiviserer oss syke. Vi blir ikke flinkere arbeidere av å ha dårlig samvittighet, av å være stresset. Vi blir dårligere. Mindre effktive. Mindre empatiske. Mindre fornuftige. Dersom vi vil ha GODE arbeidstakere, må vi sørge for at de har det bra. Det gjør de best hvis de slipper å gå på akkord med seg selv. Og det er det som nå ventes av kvinner. Hormoner, sykluser, samvittighet og depresjon er svakheter som et såkalt «likestilt» samfunn ikke har rom for.

Men vi er ikke likestilt før kvinners helse er like anerkjent som menns. Før vi innser at kvinner og menn er fundamentalt ulike. Vi har alltid trengt kvinner i arbeidslivet, men det er for å få samfunnet til å gå rundt. Nå virker det som om vi skal jobbe for å få et hamsterhjul til å gå rundt uten at vi har godt av det. Familien og samholdet som var kvinnens bastion tidligere er gått i oppløsning, og dreier seg nå mest om et i overkant innholdsrikt hjem med veldig mange par sko på gangen, og nesten ingen tid til å sette seg ned og ha en felles samtale om hva vi egentlig vil med livet. Mange som har tid til å tenke bittelitt over dette, sliter med dårlig samvittighet, kanskje til og med depresjon. Mange som ikke har tid, sliter med muskel- og skjelettsmerter. Og mange møter en og annen vegg på veien.  Og alt politikerne kan stille opp med, er pålegg og krav om å være mindre syk. Og Stormbergsjefen går ut og sier at du skal la være å bry deg om du så blir syk. Kom på jobb! Det er der livet er! Det er der vår felles valuta, vår felles kultur, vår moderne Gud blir skapt: Stadig større økonomisk vekst, penger, penger og atter penger.

Når alle skal kjempe for de samme verdiene, må noe vike. Kvinnesak er ikke at alle kvinner skal gjøre mannens tidligere enemarker til det eneste stedet som finnes. Vi trodde at drømmen var å leve som dem, men vi er fremdeles belemret med kvinnekroppen. Når jeg ser på alle kvinnene i dress som kjemper for mindre tid med barna (Mer pappaperm! Lettere tilgjengelig barnehage! Mer SFO!) og flere kvinnelige ledere tenker jeg at kvinnekamp bør også kunne inkludere å få kvinnen tilbake. Kvinnen er faktisk nyttig ressurs i verden.

Likestilling må være at kvinners kropp og sinn er like mye verd som menns. Og omvendt. Her har vi en lang vei å gå. For vi må egentlig diskutere kvinnesak på en helt annen måte enn vi gjør.

 

 

Advertisements

Posted on november 2, 2014, in Uncategorized. Bookmark the permalink. 1 kommentar.

  1. Du setter virkelig lys på det du Trude, fantastisk flott og klokt. Millioner takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: