Kampen mot mobbing

kattekampAkkurat som krigen mot terror og mot narkotika, har kampen mot mobbing ikke virket. Fordi det tar i bruk negative virkemidler for å bekjempe noe negativt. Fokus på det negative. Saken er at alle disse kampene har en fellesnevner: Det handler om mennesker og følelser. Gale handlinger og menneskelige følelser.

Media har i det siste fokusert på noen personlige saker med tragisk og med godt utfall. Det er helt åpenbart at noe må gjøres, for vi kan ikke ha det slik at barn blir skadet for livet av måten de blir behandlet på av sine omgivelser. Siste fra politisk hold er å foreslå at mobberen må flytte skole, ikke den som blir mobbet. Tanken er god, men altfor enkel. I noen saker er det mange som mobber. Selv om «hovedmobberen» blir flyttet, vil de gjenværende fremdeles kunne fryse ut mobbeofferet.

Det er et stygt ord. Offer. Det er det som er det verste med mobbing – at noen er offer, utenfor og kan ikke påvirke. Maktesløs.

Mobbing innebærer et offer og noen som ofrer dette mennesket for å føle seg bedre, eller for ikke å føle seg verre enn andre, eller fordi man faktisk har lært av noen at offeret har noen karaktertrekk eller annet som er verd å se ned på. Mobbeofferet har ikke så stor innvirkning på mobbingen, for det er holdninger hos de som mobber som er gal. Det er her vi må gjøre noe, og her kampen har stått i diverse mobbeprogrammer innført i skolen. Men det har altså ikke virket, og for meg er det ganske åpenbart.

Antimobbekampanjer dreier seg i hovedsak om hva barna IKKE skal gjøre mot hverandre, og hvilke virkemidler som skal settes inn dersom slik atferd oppdages. Hva lærer barna av det? Joda, de lærer at det er galt å mobbe. De lærer i og for seg også noe om hva mobbing er. Men de lærer lite om hva de skal gjøre i stedet. Hva skal de gjøre for å føle seg bra? Hva skal de gjøre for å få den plassen de fortjener i gjengen? Hva skal de gjøre for å bli sett? Slemme mobbere fortjener ikke det, sier du? Men hvis de hadde visst hvordan de kunne få de gode følelsene, hadde de ikke trengt å mobbe.

Det er bra det har vært fokus på mobbing, slik at vi forstår alvoret av det. Men fokuset videre må være på hvordan vi blir kvitt det på en måte som virker. Og det er med motsatt skyts. Mobbing motarbeides ikke best med antimobbearbeid, men med det motsatte: Mobbing motarbeides ved å lære barn hvordan de kan ha det godt sammen. Hvordan det å løfte hverandre, å hjelpe hverandre, å være takknemlig for hverandre, faktisk gjør at vi føler oss bedre.

I en gruppe er det alltid noen som liker å stikke seg ut, noen som liker å være mer i bakgrunnen, noen trenger tid for å føle seg trygg på gjengen, og alt er like bra. Men det finnes så mange måter å være synlig på, det går så fint an å være stille, uten at det trenger å være noe galt i det. La lederfiguren, allerede fra veldig ung alder, lære hvordan de beholder posisjonen sin ved å være raus og inkluderende. Lær det introverte barnet at det er lov å holde hodet høyt og smilet bredt selv om det ikke ønsker å snakke for mye. Lær barna at de har en verdi, alle som en, uansett hvilke klær eller tenner de har, hvilke karakterer de oppnår eller om fotballen stadig går i feil mål. Vi skal bestandig måles, men vi måles ikke for den vi er. Derfor kan mobbing foregå – fordi vi lærer barna at de kan verdsettes ut fra eksterne kriterier – eller nedvurderes.  Men mennesket der inne er verken bedre eller dårligere enn andre, og alle er vi sårbare.

Eneste måte å få slutt på mobbing, er at vi lærer menneskene opp til god og respekstfull oppførsel. I og med at de har tatt seg tid til store anti-mobbeprogrammer, har skolen tid til å sette av tid til takt-og-tone-undervisning. Gi kred for god oppførsel, råd mot feil oppførsel, men ikke bruk de samme virkemidlene som mobberne ved dårlig oppførsel. Det barn lærer av straff, er at det er et virkemiddel som de også kan bruke. Når voksne bruker negativ oppførsel, lærer de det bort. Derfor bør det ikke hete å «slå ned på». Når mobbing foregår, er det fordi at slik oppførsel har vært tillatt.

Det beste jeg har lest om konflikthåndtering i skolemobbesak har innebåret at mobberen har fått lov til å legge føringer for hvordan hun eller han kunne snu hele saken; å selv bidra til at alle kunne ha det bra sammen. Mobberen fikk ansvar for bedring av situasjonen, med kyndig veiledning sammen med voksne. Mobbing er dårlig oppførsel. Det foregår blant alle mennesker. Det foregår fordi man har kjørt seg fast i et mønster. Vi kan jo bare minnes han psykopaten på Skavlan som oppførte seg bra fordi han hadde vært omgitt av kjærlighet og lærte at det var den beste måten å leve med mennesker på. Selv mennesker med psykopatgener kan bli skikkelige mennesker, gitt den rette veiledningen. Det er logisk at vi får det best hvis vi er grei selv. Om vi ikke helt vet hva det innebærer, må vi ha gode rollemodeller. De rollemodellene bør blant annet være lærerne på skolen. Eleven skal kunne tenke «Hvordan ville læreren min ha oppført seg nå?» og utfra det funnet det beste svaret.

Derfor skal man ikke «slå ned på» mobbing. Det gir nemlig ikke svaret på hva man skal gjøre i stedet for å mobbe.

Advertisements

Posted on november 15, 2014, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: