Elevsamtale

Festlig russ på 17. mai

Sosial ungdom har nettopp gjort unna det de har gledet seg til i årevis: Å få være sammen og å bryte ut av det vante. Ungdom vil og skal være sammen.

Der satt vi, da, på rådgiverens kontor. Formanende pekefinger og skjema med tall i. Ørten anmerkninger. Det er klart at vi slett ikke har oppført oss bra. Vi vet hva som kommer, kjenner det på stemningen. På alvoret. Du har ikke oppført deg riktig. Se ned. Skam deg.

Når øvrighetspersoner forklarer deg at du skal skamme deg, gjør du gjerne det. Eventuelt gjør du det ikke, og gjør situasjonen mer tilspisset. Men sett at du gjør det. Skammer deg. Ser ned. Svarer kort. Du vet du har gjort feil.

La oss se vekk fra det trange kontoret med seks sitteplasser på et øyeblikk. La oss ta en titt inn i klasserommet, inn i elevens oppmerksomhet. Omringet av mennesker du kjenner, sånn litt. Noen bedre enn andre. Noen liker du, fordi dere ser hverandre. Dere har noe til felles som gjør at dere kan speile dere i hverandre. Du ser deg selv, blir kjent med deg selv. Det er en ny, spennende og viktig oppdagelse, en del av det å vokse opp! I tenårene bruser blodet verre enn noen gang. Det er så vanskelig å konsentrere seg om én ting, når der er femten, tjue, tredve andre voksende mennesker med til dels de samme kriblingene i blodet, den samme gryende oppdagelse av seg selv. Den er så forstyrrende, den følelsen! Det kribler i rumpen, i beina, i hodet! Og så sier læreren strengt at du må se FREM! På tavlen, på læreren. Høre etter. Enda oppmerksomheten er tjue andre steder samtidig. Du gjør det, du får det til! Men det går ikke lang tid før noe annet fanger oppmerksomheten nok en gang. Adrenalinet øker, testosteronet og endorfinet bruser. Det er nesten umulig å kjempe imot. Men du må. Det er så absurd at du fniser. Anmerkning nummer fem.

I det trange kontoret til rådgiveren er det åpenbart at du må skamme deg for disse kriblingene. De er jo helt feil, de forstyrrer både læreren, dine medelever og hele fremtiden din. Fremtiden din står og faller på at du ikke faller for fristelsen til å reagere på dine hormoner. Sitt i ro, se frem. Rekk opp hånden når du skal.

Ikke alle tenåringer er urolige. Noen oppfører seg eksemplarisk og er musestille, i timen som i friminuttene. De får ingen anmerkninger. De får ikke denne kriseinnkallingen til møte. Stakkar. For det er kanskje ingen som ser dem. Oppfører du deg rett, kan du bli ganske usynlig. Noen av dem skulle ønske at de våget å være litt ulydig, at de våget å utfordre seg selv, å teste ut sine egne grenser. Det kribler i blodet, men de tør ikke vise det. Tør ikke kjenne etter. Tenk om de blir avvist?

Noen har ikke problemer i det hele tatt. De oppfører seg eksemplarisk fordi de av natur er slik som de «bør» være. Fokusert på fremtiden, på fag, på å være flink på skolen. Vel, etter en stund ser du det i avisen, eller i stilene, som de skriver så velformulert og flott, om hvordan det er å være perfekt alltid. Om hvordan de etter hvert mister troen på at livet har noen verdi. Vi skal bare prestere på alle felter og definerer oss selv ut fra karakterer og prestasjonene på fritidsarenaene.

Tenåringer er noen forunderlige, uferdige skapninger. De er kommet dit i livet at de må finne ut av seg selv på egenhånd. De famler, gjør feil, og noen ganger gjør de helt rett, men feiler likevel, fordi deres rett ikke er det samme som skolens rett. De skal sosialiseres. Ingen arena er bedre enn skolen, for der samles alle, uansett bakgrunn og interesser, og du kan finne de du skal speile deg i en stund. Men det er ikke gjort på noen friminutt.

Hvorfor skal tenåringer skamme seg over å være den de er? Eller den de prøver å være? Tenåringer er ikke kompatible med klasserom. Egentlig vet jeg ikke helt hvem som er det. Når nysgjerrigheten river og sliter i deg, men du ikke er nysgjerrig nok på akkurat det som blir repetert fremme på tavlen, er klasserommet et hunder for læring. Når du er opptatt av å finne deg selv i speilet av jevnaldrende, er klasserommet ikke bare et hinder, men rene straffeanstalten.

På rådgiverens kontor får vi beskjed om at dine manglende evner til å konsentrere deg om én person, hele timen, kommer til å koste deg din fremtid. Du får ikke jobb. Alle arbeidsgivere ser først og fremst på at du oppfører deg eksemplarisk. Det er to grunner til at man ikke skal si sånt. Det ene er at det ikke er sant. Tenk på at elevene faktisk har voksenpersoner i sine omgivelser og dermed kanskje vet noe helt annet om arbeidslivet. For alle jobber ikke 9-4. Det andre er at eleven kan finne på å tro på det. Det er jo det verste som kan skje. Man tar bort troen på at det finnes en fremtid for sånne som meg, med lopper i blodet og enorme sosiale behov. Og man mislykkes helt i å formidle at dette faktisk den ressursen som kan gjøre at du kommer langt i livet: Sosiale evner.

Mange elever lar seg rett og slett ikke temme. Takk og pris for det. Sjekk dem om tjue år, hvor de har kommet i livet. Og spør dem hva skolen gjorde for dem. Og du vil se at der er ingen sammenheng, Skolen ga dem taperstempel, men de klarte seg på tross av det. Sjekk de som satt stille og pliktoppfyllende og aldri fikk en anmerkning. Hvor langt kom de, hva betydde skolen for dem, og er der en sammenheng?

Hva kan vi gjøre for å skape et læringsmiljø hvor både de stille og de brusende kan få utvikle seg både faglig og sosialt? Åh, det er så altfor mye. Vi er så uendelig langt unna. Men én ting kan vi gjøre med letthet: Sutte å se på tenåringsatferd som problematferd. Slutte å anta at elever som er urolige, ikke trives. Slutte å si at det ikke er håp for dem dersom de ikke følger den smale skolevei, med nesen mot tavlen og smilet i sjakk. Får de det ikke til – spør dem hvordan de kunne bidratt til bedret læringssituasjon. De vet selv best hvor konsentrasjonen virker. Dessuten må vi slutte å vente mer av skoleelever enn vi gjør av voksne. Voksne blir avsporet av sosiale medier og youtube. I arbeidstiden. Voksne blir grinete av å høre på noen messe om noe man allerede kan, eller rett og slett ikke forstår meningen med. Det er ikke vrangvilje, det er bare sånn vi er skapt! Som arbeidstaker får du din lønn, men som elev får du bare kjeft.

Rådgiverens kontor igjen, en annen tid. Rådgiveren smiler og sier hei. Møtet er begynt og hun spør hvordan det går på skolen, om eleven trives, og hvordan det føles å få alle disse anmerkningene. Eleven svarer, ikke skamfullt, for stemningen er ikke sånn, at det er så forstyrrende å bli kjeftet på hver gang konsentrasjonen forsvinner inn i medelevenes småkommentarer. Det går fint å høre hva læreren sier og samtidig få med seg sånne forstyrrelser. Men ikke kjeft. Det legger blokkeringer i hodet og konsentrasjonen forsvinner lenge. Ja, det skjønner jeg, sier rådgiveren. Dopaminet virker motiverende og lettende for læring, og fjerner vi det, blir det vanskeligere å lære. Derfor setter vi en strek over anmerkningene og prøver å la være å vise vår irritasjon over ikke å få all oppmerksomhet. Hvis læringen din bedrer seg, skal vi selv ta lærdom av dette. Eleven forlater rommet med et stort glis, fra angst til aksept til glede. Til sosial utfoldelse uten dårlig samvittighet, til større motivasjon for både klasserommet og det faglige som skal inn.

For meg er ikke dette utopi. Jeg underviser et sted hvor anmerkninger ikke finnes. Hvis elevene ødelegger for andre, sier jeg fra. Men det skjer ikke ofte. Om det ser ut som om de sover i timen, stiller jeg et oppfølgingsspørsmål etterpå, og de føler seg både sett og akseptert – og kan svare. Det verste som kan skje er at de får bedre karakterer enn de ville gjort dersom jeg kjeftet eller sendte dem ut. Og at de er forøyde med skoleåret. Who would have thought. Men det er sånn.

Advertisements

Posted on november 22, 2014, in Mennesker, Pedagogikk, Politikk, skole, Uncategorized and tagged . Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: