Håpløs? Lukk ørene!

IMG_3969 «Hull i CVen er det verste du kan ha». «Dårlige ordenskarakterer er det første en arbeidsgiver ser på». «Med slike karakterer kommer du ikke inn på den skolen du vil».

Dette sier vi til de med hull i CVen, dårlige ordenskarakterer og karakterer rundt middels og dårligere. Med «vi» mener jeg de som jobber med denslags; rådgivere og veiledere og lærere i skole og NAV-system inklusive underleverandører. Dette sies med overbevisning og en kraft som skulle tro de trodde på det de sa. Men er det sant? Og er det særlig lurt?

Sannhetsgehalten kommer jeg tilbake til. Men jeg kan si med en gang at lurt, det er det IKKE. Det er utrolig lite lurt. Fordi det hemmer ikke så rent få av de som får beskjeden, og hindrer dem å nå sine egne mål. Av en eller annen grunn er det mange som ikke forstår dette. Jeg har stått ansikt til ansikt med mange som med største alvor og i beste mening forteller den som skal veiledes at de er mislykket og vil slite i livet. Takk for det, men hva er egentlig poenget?

En lærer eller veileder eller tilsvarende er en autoritetsperson som utfra sin rolle skal vite mer enn den som blir veiledet. Det finnes noen mennesker som ikke har evnen til å se opp til autoriteter, og som dermed ikke bryr seg nevneverdig om det som blir sagt. Men de fleste er ikke slik. De fleste tror på autoriteter. De tror at det de sier er både riktig og sant. Autoritetene selv synes selvsagt at det er en god ting. Men da har de ikke hørt hva de selv har sagt. Mellom linjene sier de at «det er ikke håp for deg.»

Hvis du sier til en person med hull i CVen at hullene kommer til å gjøre det bortimot umulig å få deg en jobb, sier du egentlig kun det siste. At de har hull vet de jo. Hullene er der, de kan ikke viskes ut. Uansett hvor hardt du prøver, er hull noe av det vanskeligste du kan viske vekk. Dermed har du ikke noe annet valg enn å la dem være der, og dermed ha null utsikter til en fremtid. Hva mener veilederen at du skal gjøre med det? Holde luen pent i hånden og si unnskyld?  Takke veilederen for de velmente rådene som kun kan føre til at du mister troen på deg selv helt og fullt?

Si til et menneske som er glemsk av seg at det ikke går an å være sånn. Enhver voksen har i grunnen lært seg å leve med det, å le av det. For lengst akseptert at de er skrudd sammen sånn. Men som barn møter du et skolesystem som venter at du husker, og som skriver anmerkninger for hver eneste forglemmelse. Reaksjonen er alltid den samme: Det er ikke håp for deg. Du kommer aldri til å få jobb. Hvis du da ikke lærer deg selv hukommelsesteknikker som gjør at du alltid husker alt du er ment å skulle huske. Hva som skjer når du stresser en person som har dårlig hukommelse? Vel, han husker litt mindre. Og får jo bekreftet det læreren sier om at det ikke er håp.

Det er ikke særlig lurt å ødelegge selvtilliten til folk. For det er DET vi gjør. Rådene er overhodet ikke gode når de ikke er mulig å bøte på.

Både skole og NAV skal forberede mennesker til jobb. Det er det som er jobben deres. Problemet er kanskje at de som skal forberede mennesker til jobb er i noen av de sikreste jobbene på kloden? Fast arbeidstid og pensjonspoeng så det holder. De har så trygge jobber at de ikke trenger å kunne noe om andre typer jobber. De tror at jobb begynner klokken 0830 om morgenen og innebærer evig overvåking og måling og sånt som vanlig er i disse offentlige systemene. Men det er ikke alle jobber som er sånn.

Derfor lyger de, om enn ubevisst, når de sier at alle arbeidsgivere kun er opptatt av CV og vitnemål. Ja, hvis du søker jobber som er utlyst i pressen og på finn.no, kan du nok regne med det. Men de fleste jobber går til kjente. De fleste jobber går ikke gjennom de kostbare, unødvendige og arbeidskrevende søknadsprosessene. Dermed er det fullt mulig, hvis man bare lærer hvordan, å få en jobb til tross for at en har vært syk en periode, eller ikke klarer å huske alle detaljer i en altfor innholdsrik skolehverdag. Eller ikke skjønte bæret av tysken.

Vi befinner oss i en ganske usikker tid på arbeidsfronten. Oljerettet virksomhet reduseres, noe som vil føre med seg en endring i hva som trengs på arbeidsmarkedet. Faktum er at vi faktisk ikke helt vet hva som trengs. Vi utdanner langt flere ingeniører enn vi trenger. Vi er sykelig opptatt av realfag, men hva skal vi med det? Poenget er at vi ikke vet hvor vi er på vei. Hvordan fremtiden vil se ut. Snart trenger vi sikkert ikke CVer i det hele tatt, men kreativitet nok til å finne på nye arbeidsoppgaver. Hvem skal gjøre den jobben? Her er det ikke noen fordel å ha vært i en trygg jobb uten såkalte hull, eller å ha vært lydig og pliktoppfyllende på skolen.

Vi befinner oss i en tid hvor arbeidsmarkedet er firkantet og stagnert, og dermed på vei til å måtte forandres. Vi har høyt sykefravær og en stigende misnøye. De arbeidsgiverne som ikke våger ansette noen med hull i CVen, ansetter noen andre, som ikke har hull i CVen. Men der er ingen garanti for at vedkommende er spesielt bra av den grunn. Derimot er der mange CV-hull som dokumenterer livsvisdom, erfaringer og styrker som en ikke finner hos folk med hullfrie CVer. Det kan godt tenkes at et glupt hode eller ti faktisk ville gått nettopp etter disse kvalifikasjonene, hvis bare han ble gjort oppmerksom på dem. Men da må faktisk den som har hullene være klar over at de kan presenteres sånn. Og det må veilederen være veldig klar over. Hun må forstå at dette mennesket først og fremst er en bunke ressurser. Forskjellen ligger i at man enten spolerer eller åpner opp for mulighetene. Det vanligste synes å være det første. Dessverre.

Jeg kjenner mange rotehoder med hukommelsessvikt. Jeg må vel innrømme at jeg er en av dem. Uansett hvor mye læreren straffet meg for å glemme, ble jeg ikke noe flinkere til å huske. Men jeg klarte faktisk å få meg jobb for det! Mange, faktisk. Ingen har noen gang spurt meg om glemmingen min. Saken er at jeg husker ekstremt mye også. Jeg husker de store linjene og bakenforliggende årsaker og alt mulig! Bare ikke hvor jeg la nøklene sist og andre sånne lettere viktige, men akk så små og forstyrrende detaljer. Jeg kjenner mange som ikke er som meg, som husker alle tenkelige detaljer, men ikke har snøring på de store linjene. Jeg er veldig glad i dem, for de kan huske detaljer for meg! Og så kan jeg trekke i trådene. Vi trengs begge. Jeg tror faktisk at det er en fordel for meg å slippe å huske detaljer. Jeg tror at jeg ville blitt gal om jeg skulle huske ALT. Men ingen målte meg noengang på de store linjene, og jeg ble bare fortalt at jeg hadde dårlig hukommelse. Takk og lov at jeg aldri har trodd på autoriteter.  Takk og lov at jeg skjønte at de ikke visste bedre enn meg. Ellers hadde jeg sikkert fremdeles trodd at jeg hadde dårlig hukommelse.

Jeg har vært eksaminator i engelsk. Elever som kastet seg rundt halsen på meg på grunn av en toer. De som fikk karakteren to hadde allerede jobb. De hadde jobber de stortrivdes i, men de måtte ha ståkarakter for å få fagbrev i en jobb de allerede var gode i. Det er ikke sant at du ikke kan velge på øverste hylle om du ikke er flink i alle fag.  Men du må ha bestått alle fag for å få like høy lønn som de andre som gjør samme jobben. Det er irriterende, men sant. Men drømmejobben kan godt være akkurat den du behersker mest, og den trenger ikke kreve r-matte.

Når vi snakker usant om arbeidslivet, hindrer vi folk å finne veien dit. Både skolen og NAV (og dets underleverandører)  jobber effektivt for å ta bort troen på at alle har en plass i arbeidslivet, til tross for at mandatet deres er det motsatte. Alle har drømmer, alle kan nå dem, et stykke på vei, hvis de bare får lov. Men sier du at alle som ikke har papirene i orden ikke har rett på å nå sine drømmer, bør du ikke få lov til å si det til noen som prøver å finne sin vei.

Og til alle dere med huller og kryss og anmerkninger eller ikke: Jeg heier på deg. Jeg vet at du kan nå akkurat de målene du ønsker å nå. Det er sånn vi er skrudd sammen. Har vi troen, får vi til det utroligste. Den viktigste drivkraften er vår egen tro og egen vilje og medfølgende innsatsvilje. Innsatsviljen følger troen. Og klarer du å nå dine egne mål, blir du glad.  Derfor MÅ du tro, og du må vite at noen tror på deg.

Derfor: Ikke hør på de som sier at du ikke kan. Det er ikke opp til dem å vurdere. Du kan hvis du vil, selv om andre speiler seg i sine mangler på hull og anmerkninger. Det er ikke nødvendigvis det som skal til, heller.

 

 

Advertisements

Posted on desember 5, 2014, in Uncategorized. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: